Matched: mediateket/plankerock/(.*)

The Cliftons

Velg forbokstav på


The Cliftons ble startet sommeren 1961 under navnet The Rebel Rousers av Øystein Vetle Martinsen (bass), Tore Erikstad (gitar), Jan Åge Larsen (gitar) og Øyvind «Don» Svendsen (trommer).


The Rebel Rousers spilte i begynnelsen coverlåter som var populære på den tiden. Våren 1962 ble de kåret til Østfolds beste beatgruppe i Fredrikstad Bibliotek. Denne musikken var noe nytt i tiden, og bandet fikk også behørig omtale i oslopressen. «Opprør landet rundt», skrev Verdens Gang 18. april, og omtalte dem som den «dyktige og populære Fredrikstad-gruppen». Morgenposten spådde The Rebel Rousers en stor fremtid og mente de var favoritter til en NM-tittel.


Etter dette skiftet gruppen navn til The Cliftons. De begynte å turnere rundt om i Østfold, og ble etter hvert et ettertraktet beatband.


The Cliftons tenkte ikke så mye på markedsføring. De var fornøyde med å spille og ha det moro. Men så kom fredrikstadmannen Per Gunnar Jensen med et tilbud om en måned lang turné til Sverige og Finland.


De reiste i begynnelsen av oktober 1963. Med seg som vokalist hadde de mjøndalengutten Terry Horne. De reiste først til Stockholm i en gammel og meget trekkfull folkevognbuss. Vel fremme opptrådte de på det legendariske dansestedet Nalen.


Turen gikk videre til Finland. Høydepunktet var en opptreden for vel 1500 ungdommer i Expo-hallen i Helsinki.


Shadowsmusikk var noe nytt i Finland, og ble lansert som «surprise» fra Norge. The Cliftons gjorde stor suksess i landet, og det forelå planer om radio- og TV-show. Men det ble bare med planene.


Her hjemme vakte turnéen stor oppsikt, og Arne Bendiksen ville ha The Cliftons til å gi ut en singel. Våren 1964 kom en beatversjon av "Greensleaves" ut på Arne Bendiksens selskap Triola. Baksiden var tildelt låten “Ave Maria”, begge instrumentale.


Nå sto spillejobbene i kø for The Cliftons. Beatles hadde begynt å gjøre seg gjeldende, og The Cliftons dreide mer og mer i retning av beat enn shadowsstilen. De tapet de siste Beatles- og Stones-låtene fra Radio Lux, lagde egne versjoner og spilte dem her hjemme før originalplatene nådde Norge, noe som kunne ta opptil seks måneder.


The Cliftons spilte mye på Rondo i Oslo sammen med senere kjente grupper som The Beatnicks, Vanguards og Quivers. The Cliftons tok med seg dansefarsotten Jenka fra Finland og lanserte den i Fredrikstad. I 1964 ble de for annen gang østfoldmestere i beat.


Våren 1965 sluttet Tore Erikstad. Øystein tok over sologitaren, og Bjørn Solgård kom inn på bass. The Cliftons fortsatte sine erobringer og trakk fulle hus over alt hvor de spilte. Det forelå planer for enda en plateutgivelse, men så kom militærtjenesten og satte en stopper for videre planer. Dermed så det ut som cliftonsepoken var over.


Men høsten 1966 kunne man lese i avisene: The Cliftones i gang igjen. Comebacket fikk stor publisitet, og man skulle tro at en dyktig markedsfører hadde satt det hele i scene. Besetningen ble noe endret. Thorn Hanes kom inn som ny bassist, og det ble lagt til en «e» på slutten av navnet.


Etter gjenforeningen fikk gruppen tilbud om å spille i Tyskland, og i Det Nye kunne man lese at The Cliftones kunne få opptre på Star Club i Hamburg hvor Beatles i sin tid opptrådte. Men det viste seg at tilbudet i stedet gjaldt Øst-Tyskland, og var da ikke så interessant lenger.


I januar 1967 sluttet Jan Åge Larsen, og inn kom Jens Kristian Gulbrandsen på rytmegitar. Nå fikk The Cliftones igjen tilbud om singelinnspilling, men denne gang fra RCA. Så kom låtene «Å være ungkar det er best»/«Vi har solskinn med oss». Singelen solgte ganske brukbart. Den lå på 9. plass på Platepostens Ti på Topp foran Jefferson Airplanes «Somebody to love».


I en avstemning om de mest populære grupper i Norge arrangert av Pop-Revyen, kom The Cliftones på en fjerdeplass, foran grupper som Vanguards, Jahn Teigens Enemies og Wenche Myhre. Verdt å merke seg er at Group 66 holdt en 16. plass. The Cliftones ble omtalt i det engelske bladet Top Pops hvor man kunne lese at de hadde utstyr for 80 000 kroner og spilte en blanding av beat og western.


Og «western» er stikkordet for hva som skjedde med The Cliftones på slutten av 60-tallet.


Jens Kristian sluttet 9. april 1969, og inn kom Svein Lindberg på rytmegitar.


Popmusikken ute i verden ble mer og mer eksperimentell, og denne utviklingen var ikke noe for The Cliftones. De ville holde seg til noe mer jordnært, og satset derfor på C&W-rock.


I 1970 var de med på Skandinavias første countryfestival i Stavanger, som også innebar platedeltakelse. Høsten samme år sluttet Svein Lindberg, og inn kom igjen Jens Kristian. I februar/mars 1971 sluttet Øyvind «Don» Svendsen og Jens Kristian. Tilbake kom Svein Lindberg, pluss at Odd Hansen kom med som ny trommeslager.


Bandet utviklet seg til å bli et rent countryband, men kunne også stille opp og spille rock og dans om det trengtes.


I februar/mars 1972 sluttet Odd Hansen, og inn kom Ketil Hansen på trommer. Rebellalderen til The Cliftones var forbi. De opptrådte i denne perioden kun som country-/danseband.


1 1973 ble bandet oppløst, men Øystein samlet kort tid etter en ny besetning bestående av Øyvind Nilsen (bass), Øystein René Magnussen (piano, orgel) og Odd R. Hansen på trommer.


Odd R. sluttet høsten 1974. Inn kom Ketil Stensvik. Etter et års tid ble han erstattet av Jan Karlsen. Tidlig i 1976 ble han igjen skiftet ut med Erik Bård Hansen. Dette året var The Cliftones med på en samle-lp som ble kalt Østfold-Toppen sammen med band som Klaes Max, Silver Stars, Ophuus fem, Raindrops, Papillons og Bente Lind.


Høsten 1978 kom The Cliftones' første lp på markedet. Du er den jeg søker ble innspilt i Arne Bendiksens studio og gitt ut på Triola. Her hadde de oversatt countrylåter til norsk. Øystein sang, mens steelgitaren sto svensken Arne Østerlind for. The Cliftones hadde sin siste spillejobb i Son i juni 1985.

Materialet er hentet fra boken "Plankerock" av Kim Hjardar, utgitt på MITT-Forlag, 1986.