Matched: mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/(.*)

Sissel Kyrkjebø

Velg forbokstav på

Sissel Kyrkjebøs ''Glade jul'' havnet under alle juletrærne i Norge og Danmark i 1987, og har med årene solgt én million i hvert av landene
Sissel Kyrkjebøs ''Glade jul'' havnet under alle juletrærne i Norge og Danmark i 1987, og har med årene solgt én million i hvert av landene


''Innerst i sjelen'' (1994) inneholder både OL-hymnen og «Se ilden lyse» på engelsk i duett med Placido Domingo
''Innerst i sjelen'' (1994) inneholder både OL-hymnen og «Se ilden lyse» på engelsk i duett med Placido Domingo


Sissel Kyrkjebøs tredje solo-LP ''Soria Moria'' solgte «bare» 180 000
Sissel Kyrkjebøs tredje solo-LP ''Soria Moria'' solgte «bare» 180 000


Sissel Kyrkjebø på forsiden av Dagbladets Magasinet 2004
Sissel Kyrkjebø på forsiden av Dagbladets Magasinet 2004


24.06.1969 -


Sanger, f. 24.06.1969 i Bergen. Sissel Kyrkjebø har vært landets største stjerne fra hun var 16. Hun begynte i kor da hun var ni og vant sin første talentkonkurranse da hun var ti. Som 14-åring sang hun i Halvsju på TV og var tidvis solist i allsangserien Syng med oss fra Grieghallen.

Året etter sang hun i Odd Grythes Husker du?. Hun var ved å bli kjent, men ingen var forberedt på den voldsomme reaksjonen da hun med klippefast bravur sang «Utsikt fra Ulriken (Jeg tok min nystemte sitar i hende)», som pauseinnslag i den europeiske finalen i Melodi Grand Prix i Grieghallen våren 1986. Den sterke, ekstremt lyse og klare sopranstemmen, bergensbunaden og det lange, fagre håret virket som en befrielse i en relativt trist finale midt i den plastikkpregede jappetiden. Rune Larsen tilbød platekontrakt, og debutplaten Sissel, som kom samme høst, solgte raskt nærmere 400 000 eksemplarer – en suveren norgesrekord.

Platen inneholdt kjempeslagerne «Kjærlighet», «Vestland, vestland», en original versjon av Gershwin-brødrenes «Summertime» og en forbausende moden tolkning av Bjørn Eidsvågs «Eg ser». En delvis svenskspråklig utgave gikk bra i Sverige og ble bestselger i Danmark. Våren 1987 mottok hun prisen som Årets spellemann og fniste for første gang «Å, gosjameg!» på TV. Hun fulgte opp med Glade jul, arrangert av Egil Monn-Iversen. Denne juleplaten ble raskt tidenes mest solgte plate både i Norge og Danmark, og med årene har den solgt rundt én million til sammen i de to landene. Slike salgstall skal egentlig ikke være mulig i så små markeder.

Midt i den sinnssvake viraken klarte Kyrkjebø på noe vis å ta eksamen fra Handelsgymnasiet i Bergen våren 1988. Så reiste hun til Oslo og begynte livet som fulltidsarbeidende artist og nordisk superstjerne. Den første oppgaven var rollen som Maria von Trapp i The Sound Of Music på Chateau Neuf. Bare 19 år gammel var hun egentlig ikke klar til en så krevende debut, men hun mer enn kompenserte for manglende skuespillerteknikk med en så kraftig utstråling at resten av ensemblet (i den ellers ganske fantasiløse oppsetningen) ble redusert til statister. Hun turnerte med forestillingen våren 1989. Uten at det medførte den store internasjonale oppmerksomheten, sang hun om sommeren i det direktesendte, verdensomfattende TV-showet Artister for vår felles fremtid fra New York, med navnet feilstavet på skjermen som «Gissel Krykjebo». Senere har hun bare brukt fornavnet utenfor Norden.

Hun var ledig og riktig morsom som den norske stemmen til Ariel i Disneys Den lille havfruen, og som gjest i et svensk TV-show traff hun den danske entertaineren Eddie Skoller. På høsten spilte hun inn sitt første egne TV-show og ga ut sin tredje soloplate, Soria Moria, som i første omgang «bare» solgte 180 000. Platen viste til fulle den musikalske bredden, med salmer, gospel, klassiske sanger («Sæterjentens søndag»), standard musikalmateriale (Rodgers & Hammerstein, Bernstein og Sondheim), folketoner og moderne popballader. Den ble nominert til Spellemannprisen. På denne tiden startet hun også tradisjonen med nordiske julekonserter, ofte i selskap med Rune Larsen og Oslo Gospel Choir, som hun har gjestet på flere av deres plater. Julekonsertene resulterte som regel i TV-overføring i alle de nordiske landene.

I gjennombruddsårene var Sissels image preget av en proklamert kristentro og av at hun i all sin nordiske fagerhet minnet mer om Synnøve Solbakken enn 80-tallets oppfatning av hva en popdiva skulle være. Hun fikk også kritikk for å kle seg ufikst og å være klossete på scenen. Det vakte direkte bestyrtelse da hun flyttet sammen med den 25 år eldre Skoller i København og arbeidet mer i Danmark enn hjemme. 1990 ble et år med relativt liten aktivitet i Norge, og da publikum igjen fikk se henne, i TVs minnekonsert ved kong Olavs død i 1991, fremsto hun som en høyreist, elegant og kortklippet diva.

Selv om forskjellige former for religiøst tekstmateriale er forblitt en viktig del av repertoaret, og selv om hun har fortsatt å holde kirkekonserter, tonet hun etter hvert ned det religiøse elementet i det offentlige bildet. Samtidig var karrieren blitt så omfattende at Rune Larsens lille plateselskap og management ikke kunne overkomme det. Etter et mellomspill hos Stageway (1991–92) inngikk Sissel og Stageway en lisensavtale med PolyGram (senere Universal), som også overtok rettighetene til de tidligere utgivelsene. Stageways Arne Svare var hennes manager gjennom 17 år, frem til 2006.

På Momarkedet i august 1991 traff hun den amerikanske poplegenden Neil Sedaka, som ble så begeistret at møtet resulterte i den Los Angeles-innspilte Gift Of Love (1992). Det er en utmerket, om enn ikke genial voksenpopplate, men salget stoppet på rundt 60 000 – et kjempetall for norske artister flest, men en skuffelse for Sissel. Kirkemusikkprosjektet Kystland på Færøyene ble derimot en suksess og resulterte i to fjernsynsprogrammer. I 1992 sang hun musikk av Jan Garbarek ved avslutningsseremonien i OL i Albertville, iført ekstremt lang, blond parykk og sittende på sin Kvitebjørn. Våren 1993 hadde hun festspillpremiere på Den Nationale Scene som Solveig i Peer Gynt, med Griegs musikk. Om sommeren giftet hun seg i Bergen med Eddie Skoller, og flyttet for alvor til Danmark.

I 1994 lanserte hun den offisielle OL-sangen «Se ilden lyse», som ble en øyeblikkelig slager, men som ikke passet inn i regissør Bentein Baardsons konsept for åpningsseremonien på Lillehammer. Der sang hun den tradisjonelle «Hymne Olympique», med tekst av Halldis Moren Vesaas. Den monumentale fremtoningen og suverene fremføringen vakte større oppmerksomhet enn innspillingen av «Se ilden lyse» på engelsk i duett med Placido Domingo. Både den og OL-hymnen er inkludert på Innerst i sjelen (1994), som ble en kunstnerisk og kommersiell triumf. Platen, som har sanger på åtte språk, ble meget godt mottatt, havnet på listene i mange land og er vel hennes kunstnerisk mest helstøpte. I internasjonal innpakning heter den Deep Within My Soul. I 1995 holdt hun julekonsert i Wien for internasjonal TV og plateutgivelse, suveren og frisk mellom de to aldrende herrer Placido Domingo og Charles Aznavour.

I det resterende 90-tallet var hun en fjern artist sett med norske øyne. Man så den årlige julekonserten på TV, og tidvis dukket hun opp ved nasjonale og kongelige begivenheter. Hun var nå etablert småbarnsmor i Danmark og satte publikumsrekord i Tivoli, der hun trakk bedre enn Bruce Springsteen. Hun arbeidet også med stemmen, og resultatet var hørbart da hun opptrådte for prins Charles og dronning Anne Marie av Hellas i en TV-sendt konsert ved markeringen av 50-årsjubileet for fredsslutningen i 1945. Hun sang Puccinis «O Mio Babbino Caro» og Frode Alnæs’ Vitae Lux sammen med Gli Scapoli med så stor suksess at de ble invitert til å holde privat konsert på Windsor Castle. I mellomtiden arbeidet hennes norske plateselskap med den internasjonale lanseringen. Det lyktes nesten da komponisten James Horner spesialskrev temaet «My Heart Will Go On» for henne til kjempefilmen Titanic(1997), men filmselskapet ville ha et kjent navn og ga den til Celine Dion.

Soundtracket ble en voldsom internasjonal bestselger. Sissels vakre, ordløse sang akkompagnerer nesten hele filmen, men publikum trodde det var Dion de hørte. Sissel har etter hvert sunget i amerikanske og britiske filmer som The Adventures Of Pinocchio (1996) og Vanity Fair (2004) samt TV-seriene Long Journey Home (1998) og The Forsyte Saga (2002), som også er vist i Norge. I 2001 spilte hun tømmerhogger og sang i den danske filmen Flyvende farmor. Hun synger også i Ringenes herre: Atter en konge (2003), men er ikke med på soundtracket. Hun har imidlertid hatt en sentral plass i konsertturneen som har fulgt Tolkien-trilogien, og som i 2004 ble fremført både i Japan, Spania, Russland og mange steder i USA. I 2005 sang hun «Du är den ände» i den norske filmkomedien 37 1/2.

Et nestengjennombrudd ble også den internasjonale hitsinglen «Prince Igor. The Rapsody» (1997) med rapperen Warren G, og den populære videoen som fulgte den. Her sang hun en versjon av et tema fra Borodins opera Fyrst Igor, mest kjent som «Stranger In Paradise» og som 50-tallsslager på norsk for Nora Brockstedt («Fremmed i lykkeland»). Singlen nådde 15. plass i Storbritannia. Sissel har også vært gjest på plateutgivelser med The Chieftains (Tears Of Stone, 1999), Bryn Terfel (Bryn, 2003) og flere ganger med Placido Domingo (The Best Of Christmas In Vienna, 1996; Sacred Songs, 2002). Med «Prince Igor» i bakhånden kom All Good Things i 2000, beregnet på stor internasjonal lansering, med hovedsakelig nykomponert materiale av bl.a. Lene Marlin og Espen Lind, som også medvirket i en duett. Platen solgte pent i Norden, men internasjonalt var den ikke vellykket, selv ikke etter kraftig omredigering, med enkelte nye kutt, ny miks og til dels nye versjoner og ny lansering i USA som Sissel i 2002. Dette er en utmerket, balladepreget popplate, der Sissels stemme og særpreg forsvinner litt i den ytterst perfeksjonerte produksjonen.

En mangeårig drøm ble oppfylt da hun hadde konserter med Anders Eljas og Kringkastingsorkesteret i Drammens Teater i september 2001. Konserten ble overført på TV og resulterte i den bestselgende Sissel In Symphony. Samme år sang hun med Proffene på deres utgivelse Handsfree. I 2002 sang hun med Josh Groban under Nobelkonserten i Oslo Spektrum og ved prinsesse Märtha Louises bryllup i Nidarosdomen. Selv ble hun skilt fra Skoller i 2004. En nordisk bestselger ble også My Heart (2003), som består av lettere populariserte versjoner av kjente klassiske sanger. Juleduetten «Gå inte förbi» (2003) med Peter Jöback ble en slager og resulterte i at de var hovedgjester på hverandres juleturneer i 2004, med avslutning på den årlige TV-overførte konserten fra Skansen i Stockholm ved nyttårsslaget. Kjetil Bjerkestrand produserte hennes plater fra 2005–07. På Nordisk vinternatt (2005) tolket hun folketoner fra Norden.

Into Paradise (2006) ble også utgitt med bonus-DVD. TV-showet Northern Lights, der José Carreras var Sissels gjest, ble filmet på Røros og i 2007 utgitt både på CD og DVD i USA. Sissels juleplate med det berømte mormonske tabernakelkoret i Salt Lake City, Spirit Of The Season (2007), ble nominert til Grammyprisen. Juleplaten til Sissel & Odd (Odd Nordstoga), Strålande jul(2009), var en stor kritikerog salgssuksess, anført av hitsinglen «Upp gledjest alle, gledjest no». Nordstoga og flere av rootsmusikerne fra Strålande jul medvirket på soloalbumet ...Til deg... (2010).

Sissel har gjennomgått betydelig kunstnerisk utvikling i løpet av de over 25 årene etter gjennombruddet, og behersker mange musikalske stilarter. Når hun er på sitt beste og synger folke-eller kirketoner – eller «Eg ser» med Kringkastingsorkesteret (på Sissel In Symphony) – når hun opp til dem hun stemmemessig har mest til felles med, Alice Babs og Julie Andrews, populærmusikkhistoriens to nestenklassiske supersopraner. Gjennom hele karrieren har hun utført nasjonale oppdrag som tidligere bare tilfalt operasangere og eldre skuespillere ved Nationaltheatret. Hun har også vært en av de mest anvendte norske kunstnere ved offisielle anledninger i utlandet, ofte i forbindelse med kongelige statsbesøk. Hun fremstår som enkel og verdig, men likevel monumental. Men det er ikke mye rom for sprell for en artist som fra starten har hatt posisjon som nasjonalt ikon. Hun ble tildelt Spellemannjuryens hederspris for 2006.
Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.