Matched: mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/(.*)

Seigmen

Velg forbokstav på

Seigmens ''Total'' (1994) var produsert av Sylvia Massey, som har jobbet med Red Hot Chili Peppers, Smashing Pumpkins, Tool og Foo Fighters
Seigmens ''Total'' (1994) var produsert av Sylvia Massey, som har jobbet med Red Hot Chili Peppers, Smashing Pumpkins, Tool og Foo Fighters

Seigmens ''Metropolis'' (1995) gikk rett inn på førsteplass på VG-lista og var deres store kommersielle gjennombrudd, med 50'' ''000 solgte
Seigmens ''Metropolis'' (1995) gikk rett inn på førsteplass på VG-lista og var deres store kommersielle gjennombrudd, med 50''?''000 solgte

Med singlen «The First Wave» ga Seigmen en smakebit fra den engelspråklige CD-en ''Radiowaves'' (1997)
Med singlen «The First Wave» ga Seigmen en smakebit fra den engelspråklige CD-en ''Radiowaves'' (1997)

1989 -

Rockeband fra Tønsberg, dannet i 1989. Seigmen består av Alex Møklebust (vokal), Kim Ljung (bass, vokal), Marius Roth (gitar, vokal), Sverre Økshoff (gitar) og Noralf Ronthi (trommer).

De startet opp under navnet Klisne Seigmenn, og var en vennegjeng som hadde bestemt seg for å holde sammen i tykt og tynt. Underveis oppnådde de å bli et av Norges mest populære rockeband – samtidig som de selv populariserte hardtslående rockemusikk for en til da uhørt stor del av befolkningen. Seigmens første plateutgivelse het Pluto, og ble gitt ut på det egne selskapet Ikon i 1992. Minialbumet inneholdt fem spor med flerrende og original hardrock, og kom på et tidspunkt da grungebølgen med band som Nirvana og Pearl Jam hadde gjort et stadig voksende publikum mottakelig for intelligent rock av det tyngre slaget – muskuløs musikk som nok til tider hadde i seg elementer av metal, men som likevel var langt fra heavy.

Bandet nådde for første gang ut til et større publikum med den lange, episke låten «Mesusah» på en CD som fulgte med Rock Furore høsten 1992. Fra de skjelvende gitartonene i åpningen til det endelige punktumet ble satt ni minutter senere, var lytterne tatt med på en reise fra «ekstase til døden» – og et musikalsk landskap som svært få norske band hadde berørt før dem. Blant de som oppdaget Seigmen gjennom «Mesusah» var Sony Music-etiketten 1:70, som var tenkt som en underlabel for den nye, norske rocken. Ameneon fra 1993 ble spilt inn med Kai Ø. Andersen som tekniker, og bekreftet inntrykket av at noe spesielt var på gang.

Potensialet ble ytterligere forløst på bandets eksepsjonelle versjon av deLillos’ «Hjernen er alene», som viste at bandet var villig – og fullt ut i stand til – å ta over kronen etter 80-tallets store norske band. EPen Hjernen er alene nådde 5. plass på VG-lista. På denne tiden ble Seigmen og Motorpsycho de store spydspissene for den nye norske rocken. De var svært forskjellige band, men delte en visjon om å sprenge grenser – og ta norsk rock i retninger den ikke hadde vært før.

Seigmen endte opp med den største kommersielle suksessen: Den Sylvia Massy-produserte Total, med sterke låter som «Döderlein» og «Lament», landet raskt på 20 000 enheter i 1995, mens oppfølgeren Metropolis solgte hele 50 000 året etter. Albumet gikk rett inn på førsteplass på VG-lista, anført av kjempehiten «Metropolis» (4. plass, 21 uker på lista), og ble også belønnet med Spellemannpris i kategorien rock. Seigmen var dermed det første undergrunnsbandet fra 90-tallet som ble folkeeie, og det med en stil og en holdning som var radikalt annerledes enn all annen hjemlig musikk på den øverste delen av hitlistene. EPen Slaver av solen nådde 3. plass i 1996.

Dette var prestasjoner som de fleste band ville vært mer enn fornøyd med å kunne surfe videre på. Men for Seigmen-medlemmene føltes det snarere som en omfavnelse de nå var nødt til å snu til en utfordring for seg selv. De hadde startet opp som opprørere i musikkmiljøet i hjembyen, og omtalte senere kritikerog publikumssuksessen Metropolis (som også kom ut i engelskspråklig utgave) som et nødvendig feilskritt – «som å få god karakter på en prøve du ikke har forberedt deg skikkelig til».

Midtveis på 90-tallet var Seigmen det største rockebandet i Norge, samtidig som de opplevde både jantelov og baksnakking. Tabloidpressen hauset opp en håndfull konserter i England som et forsøk på internasjonalt gjennombrudd, noe som førte til at Radiowaves i 1997 i enkelte kretser ble oppfattet som om (de motvillige) stjernene lot sine norske tilhengere i stikken. I virkeligheten var dette kanskje deres beste album siden Total, der musikken kombinerte det melodisk iørefallende med skarpt tilhugd teknologi, og viste et band som ikke bare hadde maktet å beholde mye av det beste av sin egenart, men også angrep den fra nye vinkler.

Om overgangen til engelske tekster førte til at Seigmen mistet noe av sitt umiddelbare særpreg, maktet bandet likevel å forbli tro mot essensen av seg selv, midt i en radikal selvransaking. Også dette albumet gikk rett til førsteplass på VG-lista, mens EPen The First Wave (med «Universal» som hovedlåt) nådde 12. plass. Oppfølgeren The Next Wave var anført av «The Modern End». I 1997 kom det også en single der Seigmen framfører tittelsangen fra filmthrilleren Mørkets øy.

Med Spellemannpris-nominerte Radiowaves hadde Seigmen fått et visst fotfeste på det tyske markedet, der de nå også turnerte en del. De mottok i tillegg Kassettavgiftsfondets lanseringsstipend på hele 750 000 kroner i november 1997, men spilte sin siste konsert på Rockefeller i Oslo 6. mars 1999. Det var gitarist Økshoff som ønsket å prioritere familielivet. Ved oppstarten i Tønsberg hadde bandmedlemmene inngått en avtale, som de nå holdt: «Forsvinner én i bandet, er det slutt». Møklebust, Ljung og Ronthi flyttet utenlands og prøvde lykken med Zeromancer, som til nå har gitt ut fem album, og videreutviklet de teatralske og industrielle elementene som Seigmen mot slutten orienterte seg mot.

Marius Roth Christensen (som han egentlig heter) ble i 2000 tatt opp som elev ved Statens Operahøgskole, og har sunget i Den Norske Operas operakor og Tre Tenorer, parallelt med oppdrag som frilanssanger. Økshoff har i musikalske sammenhenger spilt sammen med bandet Betsey, og har også markert seg som kunstfotograf. Kim Ljung solodebuterte som Ljungblut i 2005 med dobbeltalbumet The Other Side Of All Things. Han fulgte opp med Capitals (2007) og Over skyene skinner alltid solen (2011). I desember 2011 livedebuterte Ljungblut som band i Tønsberg.

Seigmens historie, utvikling og kvaliteter ble godt sammenfattet på samlealbumet Monument i 1999. Manager Øystein Ronander, som en periode også var leder for Norsk Rockforbund, regnes gjerne som bandets sjette medlem. Seigmen ble gjenforent til noen storkonserter i 2005, 2006, 2008 og 2012. Den første var 20. oktober 2005 i Dødens Dal i Trondheim, i anledning studenteruka UKA05.

De ga i 2006 ut DVD-dokumentaren Fra X til døden, livealbumet Rockefeller og livesinglen «Döderlein» (14. plass). I 2012 kom DVD-en Seigmen i Operaen, med opptak fra 21. og 22. juni 2008, da de var første norske rockeband med konserter i den nye Operaen i Oslo.

Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.