Matched: mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/(.*)

Motorpsycho

Velg forbokstav på

7-tommeren ''3 Songs For Ruth'' (1992) ble sammen med mini-LP-en ''Soothe'' gitt ut på CD som ''8 Soothing Songs For Ruth'' (1992)
7-tommeren ''3 Songs For Ruth'' (1992) ble sammen med mini-LP-en ''Soothe'' gitt ut på CD som ''8 Soothing Songs For Ruth'' (1992)

Vinylutgaven av Motorpsychos klassiker ''Demon Box'' (1993) var dobbel med ekstra bonusspor
Vinylutgaven av Motorpsychos klassiker ''Demon Box'' (1993) var dobbel med ekstra bonusspor

Med ''Let Them Eat Cake'' (2000) overrasket Motorpsycho mange med sin melodiske pop
Med ''Let Them Eat Cake'' (2000) overrasket Motorpsycho mange med sin melodiske pop

«Serpentine» fra ''It's A Love Cult'' (2002) ble en radio-hit
«Serpentine» fra ''It's A Love Cult'' (2002) ble en radio-hit

Motorpsycho-album nr. seks, ''Blissard'' (1996), ble markert av Beat med et femsiders intervju
Motorpsycho-album nr. seks, ''Blissard'' (1996), ble markert av Beat med et femsiders intervju

1989 -

Rockeband fra Trondheim, startet i oktober 1989 av trommeslageren Killer (Kjell Runar Jenssen, tidl. bl.a. Gult Regn og The Cryptkicker 5), sammen med to gitarister. I rask rekkefølge ble de to gitaristene byttet ut med Bent Sæther fra Snåsa på vokal/ bass og Snah (Hans Magnus Ryan), fra Steinkjer, på gitar/vokal. De to hadde spilt i en rekke band hver for seg – og sammen i Ryan’s Booze Band.

Helt siden albumdebuten i 1991 har fuzzdriv, trøkk og blytunge riff vært synonymt med Motorpsycho. Selv om de på overflaten har sveipet innom de fleste rockegenrene, fra støy til pur pop, har det karakteristiske Motorpsycho-soundet ligget på lur, denne personlige «stemmen» som har ført til at såkalte psychonauts over hele Europa har fått et nærmest religiøst forhold til gruppen, og fulgt dem som disipler på deres mange turneer.

Motorpsycho har brukt elementer fra 70-tallets progrock, kombinert det med en miks av hardrock fra samme periode og moderne metal og hardcore, grønsjpop og psykedelia – ambient gitar-rock har de selv kalt det. Selv når de spiller country, lyder det umiskjennelig Motorpsycho. De debuterte med kassetten Maiden Voyage (Knallsyndikatet) i 1990: 4 låter, trykket i 100 nummererte eksemplarer. Deretter hadde de låten «A Memory» på samlekassetten Knall Vol. 3.

I april samme år var de oppvarmingsband for Turboneger på UFFA-huset i Trondheim, og ting begynte å rulle. I september ga de ut albumet Lobotomizer på oslolabelen Voices of Wonder (VOW). VOW hadde kontakter med undergrunnsselskaper over hele Europa, og dermed ble Motorpsycho fra første stund distribuert til store deler av det europeiske kontinent. Lobotomizer hadde f.eks. høyere salgstall i Italia enn i Norge. Etter denne utgivelsen takket gründeren Killer for laget. Tromsøværingen Håkon Gebhardt tok over trommekrakken, og den trioen som siden forbindes med Motorpsycho var et faktum.

Kort tid etter at Gebhardt kom med, la bandet ut på veien, med spillejobber både i Norge og Danmark. I ettertid er det lett å se på Lobotomizer som Motorpsychos mest sprikende album, mye fordi bandets «stemme» ikke var fullt utviklet – skjønt man godt kan høre hva som vant frem etter hvert. En låt som «Hogwash» er dessuten en liveslager den dag i dag, og sammen med «Frances» fikk den ny musikalsk innpakning noen år seinere (The Tussler). Albumet ble produsert av Svein Solberg, Trude Midtgård (Israelvis) og Motorpsycho. Førstnevnte utgjorde den ene halvdelen av Russian Amcar Club, og også andre halvdel, Geir Birk Nilsen, hadde fingrene i Lobotomizer, ved sitt hammondspill på «Hogwash». Albumet kom i remastret CD-utgave i 1992.

Mini-LPen Soothe og 7-tommeren 3 Songs For Rut kom begge i 1992 (samlet på samme CD – minus én sang fra Rut – under navnet 8 Soothing Songs For Rut s.å.). Året etter kom Demon Box– dobbeltalbumet som for alvor manifesterte organismen Motorpsycho. Med dette monumentale og svært varierte albumet fikk Motorpsycho sitt «gjennombrudd» også her hjemme. Det solgte over 12 000 eksemplarer, og en samlet kritikerstand hyllet verket. Soothe og Demon Box etablerte en tradisjon for assosierte medlemmer av Motorpsycho, i dette tilfellet støyforsker Helge Sten, alias Deathprod. Han var helt sentral i utformingen av lydbildet – en temposkiftende reise i rock, fra traktorbuldrende, blytung metal via demoniske soundtrack-aktige stemninger til nedstrippet psykedelisk viserock, med avstikkere til feedback-kunst og industriell samtidsstøy.

At et undergrunnsalbum av dette slaget solgte såpass mye, gikk ikke upåaktet hen i det etablerte musikk-Norge. Demon Box ble nominert til Spellemannprisen. Seinere i 1993 kom CDen Mountain EP (5 låter og en drøy halvtimes spilletid), hvorav tittelkuttet var ett av bonussporene fra Demon Box’ LP-utgave. Det hardtarbeidende og produktive bandet spilte på sju festivaler i 1993, deriblant Roskildefestivalen, turnerte Europa to ganger, var med på platebransjekongressen Popkomm i Köln, ga ut en split-single (CD/7-tommer) med Hedge Hog og deltok på flere samlealbum.

1994 ble innledet med Another Ugly EP. Samme år kom bandet med Timothy’s Monster – dobbel CD/ trippel LP. Motorpsycho fortsatte sin reise innover i sitt eget uttrykk og bakover i tid for å hente inspirasjon. Timothy’s Monster var – i langt større grad enn hva tilfellet var med Demon Box – et album bestående av sanger, og Sæthers stemme hadde også en mer fremtredende plass i lydbildet, som skiftet fra det vare, akustiske til det velkjente, tunge og buldrende. Støydelen var uansett tonet ned, selv om Deathprod. også her var involvert både med samples, mellotron, synthesizer og som medprodusent. Tråden i albumet er et naknere sound, med sterke enkeltlåter.

Et annet, løsere tilknyttet Motorpsycho-medlem som bidro med tangentspill allerede på Demon Box (og studioarbeid på Soothe), var Lars Lien. På Timothy’s Monster var han langt mer sentral, som medkomponist til flere av låtene og musiserende på de aller fleste, på piano, Hammond, Wurlitzer eller koring. Av andre gjesteartister kan nevnes Øyvind Brandtsegg på vibrafon og Anneli Drecker på vokal, samt at gitarist/keyboardist Morten «Lolly» Fagervik (Albino Slug) tok over for Lien i livesammenheng ved sommerstider.

Med Timothy’s Monster innledet Motorpsycho også samarbeid med et av de store plateselskapene, og albumet ble utgitt på den aktede EMI-labelen Harvest. Neste plateslipp var en gedigen overraskelse for de fleste. Hvor uransakelige bandets veier enn hadde vært så langt – country hadde ingen ventet. Men det var det de fikk, i form av «soundtracket» The Tussler. Filmen The Tussler har aldri sett dagens lys, men albumet ble lansert som filmmusikk til den ameritalienske B-filmskaperen Theo Buharas neste spaghettiwestern. Albumet kom på CD i 1000 eksemplarer hos dBut, og ble utsolgt i løpet av kort tid. The Tussler ble godt mottatt av både presse og gamle fans, og vant også nye tilhengere for bandet.

Denne mottakelsen – pluss ekte kjærlighet til countrymusikken – førte til livespillinger under navnet The International Tussler Society, og Down On The Farm-festivalen var ett av stedene som tok imot dem med åpne armer. «Motorpsycho & Friends» står det på plateomslaget, venner som Kjell «K.K.» Karlsen på steelgitar og Lolly Hanks jr. på trommer – i countrysammenheng spiller nemlig Gebhardt banjo. Hans engasjement og ferdigheter i så måte førte også til det plateutgivende samarbeidet HGH sammen med Home Groans Martin Hagfors og Hellbillies’ Lars Haavard Haugen. På The Tussler gjøres smektende steelgitarlåter side om side med mer fartsfylt country & western og bluegrass. Vennegjengen presenterte nykomponert materiale så vel som nyversjoner av låter som «Frances» og «Hogwash» fra Lobotomizer, og «Sunchild», «Babylon» og «Waiting For The One» fra Demon Box. The Tusslerble gjenutgitt som dobbel 10-tommer med fire ekstraspor i 1996, og atter tilgjengeliggjort på CD i 2003, da med hele 10 ekstralåter i forhold til originalen. I 2004 kom også denne utgaven på vinyl, som dobbel 12-tommer – alt på tyske Stickman Records.

Før utgangen av 1994 kom nok en CD/10tommer: «Wearing Yr Smell» fra Timothy’s Monster (pluss 4 låter). Smakebiter fra Motorpsychos gjøren og laden i 1994, samt videoer til enkeltlåter, kan oppleves på den timelange videofilmen This Is Motorpsycho (Stickman), hvor filmskaperen Kjetil Solhøi har fanget bandet på veien, bak og på scenen, bl.a. under Another Ugly Tour-94. I 1995 ble det ikke utgitt et eneste offisielt Motorpsycho-produkt her til lands. Timothy’s Monster ble sluppet i USA, Storbritannia og Australia – skjønt bandet deltok på flere samlealbum, som Dynamo – Open Air 10th Anniversary (Roadrunner) og 10 år med BEAT og norsk rock (BEAT). Bandet var dessuten svært aktivt på livefronten, med to europaturneer og deltakelse på flere festivaler, fra Down On The Farm via Kongsberg Jazzfestival (sammen med The Source – opptak fra konserten ble utgitt fem år seinere på Roadwork Vol. 2) til Dynamo-festivalen i Eindhoven i Nederland. I tillegg spilte de inn neste års utgivelse – Blissard, ti låter på CD/dobbel LP. Albumet kom i februar, men allerede i januar fikk fansen noe, i form av CD-singlen/10-tommeren «The Nerve Tattoo» (+ fire låter). Plateselskapet denne gang het Sony Music, og labelen var Columbia – vinylvariantene kom på Stickman Records.

Blissard var Fagervik med i en slik grad – på tangenter, gitar, vibrafon og sang – at han er (halvt) avbildet sammen med de tre andre på coveret. Deathprod. var som vanlig også til stede, både som sampler, thereminist og tekniker. Blissard videreførte stemningen fra Timothy’s Monster, og vekslet mellom det vare og det eksplosive. Blissard-låtene «Manmower» (femspors 10-tommer/CD) og «Sinful, Wind Borne» (7-tommer) ble utgitt i etterkant.

Motorpsycho fikk Spellemannpris som beste norske rockeband i 1996. I forkant av neste album, Angels And Daemons At Play(1997), ble det uannonsert sluppet tre EPer med én ukes mellomrom, hver i kun 500 eksemplarer: Baby Scooter, Have Spacesuit Will Travel og Lovelight. De tre CD-utgivelsene – delikat innpakket i utbrettbare pappomslag – hadde stort sett samme innhold som albumet, som ble sluppet som CD og dobbel vinyl like etter. Det var imidlertid noen modifikasjoner: Låten «Back To Source» fra vinylutgaven var ikke med verken på EPene eller på CD-utgaven – sistnevnte inneholdt dessuten ikke låten «Have Spacesuit Will Travel», og Lovelight inneholdt ett skjult spor. I form av undertitler ble det gjort klart at dette var Angels And Daemons At Play I, II og III. De tre EPene ble så utgitt samlet i boks i 2000 eksemplarer. I tillegg kom låten «Starmelt/Lovelight» ut nok en gang, sammen med fire nye på Starmelt ep (CD og 10-tommers vinyl). Platesamlende fans fikk mye å holde styr på.

Fra det stilmessig rimelig standardiserte Blissard var det på nytt et mer eksperimenterende og variert Motorpsycho som fremsto på Angels And Daemons At Play. Albumet innholder alt fra kjappe, hektende låter via det blytunge til lange, sfæriske drømmereiser som «Un Chien D’Espace», og bruk av sag, både i denne og i «OHM’s Concerto For Alto And Soprano Saw». OHM er synonymt med Ole-Henrik Moe, som i tillegg til sag trakterte fiolin og piano på albumet. Også Deathprod. ga sitt besyv med i det musikalske uttrykket. Snah fremsto dessuten som hovedsanger på flere av låtene. Tabloidavisene ga full pott, og albumet ble belønnet med Spellemannpris i klassen for hardrock året etter. Moes sag er det første man hører på bandets lyttemessig mer krevende oppfølgeralbum.

Trust Us ble varslet i form av EPen «Ozone» (femspors 10-tommer/CD) i februar 1998. Albumet ble levert som dobbel CD/LP og bød på 80 minutters spilletid. Det var et album som pekte bakover i egen katalog, mot Demon Box og Timothy’s Monster, og et album som har en høy stjerne hos psychonauts verden over. Låten «Hey Jane» frontet en fem spors EP (10-tommer/CD), og «Vortex Surfer» ble valgt til millenniumslåt av NRK Petres lyttere, hvilket medførte at den – og bare den – ble satt på repeat, og spilt på kanalen fra kl. 12.00 31.12.1999 til kl. 12.00 01.01.2000. Vårparten 1998 ble brukt til turnering både i Norge og i resten av Europa. Året etter ble opptak fra disse spillejobbene utgitt på livealbumet Roadwork vol. 1. Motorpsycho ble for øvrig tildelt Gammlengprisen for 1999.

Bandets neste utgivelser, EPen (10-tommer/ CD) «The Other Fool» (+ fire låter) og albumet Let Them Eat Cake fra 2000 introduserte nok et sidespor på den lange Motorpsycho-reisen. Stoppestedene het ofte noe med «pop», og tittellåten fra EPen gikk til topps på VG-lista. Ikke dermed sagt at Motorpsycho «solgte seg» – her var det plass til god gammel, motorpsychedelisk trip også, som i den over seks minutter lange instrumentale «Whip That Ghost», med undertittelen «Song For A Bro’». Dette var en hyllest til The Allman Brothers Band; jfr. låtene «Whipping Post» og «Jessica». Let Them Eat Cake ble tildelt Spellemannprisen. I etterkant kom nok en femspors-EP: Walking With J (10-tommer/ CD). Under innspillingen av Let Them Eat Cake hadde en del hardere og mer rockete ting måttet vike plassen for andre låter pga. profilen som var valgt for albumet. Dette resulterte i sjuspors EPen/ minialbumet Barracuda (12-tommer/CD). Nytt sentralt assosiert medlem (i tillegg til OHM og Deathprod.) på disse utgivelsene var Baard Slagsvold fra Tre Små Kinesere. Han ble med som keyboardist i livesammenheng allerede i 1999, og spilte seg etter hvert inn på laget som et viktig tilskudd.

På gruppens neste album – Phanerothyme – står han for orkesterarrangementer i tillegg til tangentspill. Som på Let Them Eat Cake gjorde de nemlig bruk av blåsere (fra Jaga Jazzist) så vel som strykere, og bandet beveget seg enda lenger inn i popverdenen, tydelig inspirert av 60-/70-tallets harmoni- og arrangementsforbilder fra Beach Boys til Bacharach, kombinert med litt prog og en passe dose psykedelisk syre. Låten «Go To California» – som ga klare The Doors-assosiasjoner – pluss liveopptaket «Black To Comm» ble gitt ut som dobbel 7-tommer-split sammen med The Soundtrack Of Our Lives («Broken Imaginary Time»/«Galaxy Gramophone») på Munster Records. Anmelderne var mer enn vanlig delt i sine oppfatninger av albumet. Noen hoppet av Motorpsychotoget, mens andre mente de hadde begått sin beste plate. Det ble nomimert til Spellemannprisen.

At albumet var gjennomarrangert og velprodusert la ingen skjul på, og oppfølgeren It’s A Love Cult, fra 2002, var ifølge bandet en reaksjon på dette. Fremdeles laget Motorpsycho «popmusikk», men naknere, varere og mer variert, og med tydeligere referanser til tidligere utgivelser. Samtidig kjente man igjen vante inspirasjonskilder fra Beatles via 70-talls prog til pastoral viserock à la Nick Drake. Bandet fikk en stor radiohit med Snahs «Serpentine». I 2002 laget også Motorpsycho musikk til Cecilie Løveids barneforestilling Kattejomfruen på Trøndelag Teater. Samme år kom 7-tommeren «Country Chris»/«Life Is A Little Lie» (Stickman) – under artistnavnet Motor Home – et samarbeid mellom Motorpsycho og Home Groans Martin Hagfors. I 2003 dro Motorpsycho på sin første Japanturné.

Minialbumet Motorpsycho + Jaga Jazzist Horns – In The Fishtank 10– der Motorpsycho og blåserrekken fra Jaga Jazzist gjorde fem låter sammen – kom ut på den nederlandske labelen Konkurrent (som ga ut en serie Fishtank-plater). Den ble nominert til Spellemannprisen. Samme år ble, som nevnt, The Tussler gjenutgitt på CD, og The International Tussler Society ble gjenforent, med turné og spillejobber bl.a. på Øyafestivalen og Ringnes-festivalen på Skotbu (Ski i Akershus). Sistnevnte begivenhet førte til en hel plateside på det doble vinylalbumet Ringnes 2003 (nærmest hemmelig utgitt i 1000 eksemplarer på Ringnes Records i august 2004), hvor også artister som Helter Skelter, Johndoe, Los Plantronics og Dag Rønning deltok.

Motorpsycho er kjent som et helt spesielt liveband: intense og konsentrerte, alltid med uventete vrier og versjoner. Ikke to konserter er like. Musikerne som deltok på det listetoppende albumet Presents The International Tussler Society (2004) bidro også til Elisabeth Andreassens countryplate A Couple Of Days In Larsville fra samme år. Høsten 2005 sluttet Gebhardt for å jobbe som produsent og spille mer med HGH. Bent Sæther spilte trommer på de fleste låtene på dobbeltalbumet Black Hole/Blank Canvas (2006), der Motorpsycho vendte tilbake til soundet de hadde midt på 90-tallet. På en turné i 2006 spilte nederlandske Jacco van Rooij trommer for bandet. Høsten 2007 ble Kenneth Kapstad (Dadafon, Gåte, Animal Alpha, God Seed) Motorpsychos nye trommeslager.

Alle deres album fra 2008–10 ble nominert til Spellemannprisen. Liveopptak fra disse årene kom på Roadwork vol.4: Intrepid Skronk i 2011. DVD-en Haircuts (2008) inneholder bl.a. Roadwork vol.3: The Four Norsemen Of The Apocalypse. Child Of The Future (2009) ble kun utgitt på vinyl, med fargetrykk også på innsiden av det lekre LP-coveret. Albumet ble innspilt i Chicago-studioet til legenden Steve Albini, og skaffet Motorpsycho Edvardprisen. Kåre Chr. Vestrheim var medprodusent på listetopperen Heavy Metal Fruit (2010), der gjesteartistene talte Mathias Eick og Hanne Hukkelberg.

Timothy’s Monster kom i en utvidet utgave med mye bonusmateriale (Deluxe Edition) i 2010, fordelt på 4 CDer/3 LPer. Hele albumet ble 14. august det året framført live på Øyafestivalen av Motorpsycho samt gjesteartistene Gebhardt, Hanne Hukkelberg, Lars Lien og Deathprod. I 2010 ga bandet også ut vinylsinglene «X-3»/«I.C.U.» og «The Visitant»/«Eagle’s Son». Opptak fra Motorpsychos konserter i den nederlandske byen Effenaar, anno 1999–2010, ble i oktober 2011 utgitt på Strings Of Stroop – Motorpsycho Live At Effenaar. Denne LPen hadde et opplag på 500 eksemplarer som bare ble solgt på deres 14. konsert der.

The Death Defying Unicorn (2012) var et samarbeid med jazzkeyboardisten Ståle Storløkken (Supersilent, Elephant9), opprinnelig laget som bestillingsverk i anledning Molde Jazzfestivals 50-årsjubileum i 2010. Kåre Chr. Vestrheim var medprodusent på dette kritikerroste albumet der også Trondheim Jazzorkester, TrondheimSolistene og fiolinisten Ola Kvernberg medvirket. Det ble oppført to ganger i Operaen i Oslo, i november 2012. I en kåring i 2011 av tidenes beste norske album, i Morgenbladet, havnet Timothy’s Monster på 13. plass, Demon Box på 21. plass, Blissard på 25. plass, Trust Us på 65. plass og Let Them Eat Cake på 71. plass.

Høsten 2012 kom Johan Harstads bok Blissard, som både tok for seg albumet og historien om Motorpsycho, samtidig med at Rune Grammofon utga en 4cd-boks med albumet. Motorpsychos LP- og omslagstradisjoner er et kapittel for seg. Spesielt Sæther har alltid snakket varmt om vinylen, i særdeleshet dobbeltalbumet, og Motorpsycho har gjort sitt for å berike det norske platemarkedet med rariteter og samleobjekter fra første stund – kassetten Maiden Voyage kom ut i 7-tommers singleomslag! De har gitt ut alle sine album både som CD og LP, men utarbeidelse og planlegging av låtrekkefølge, cover etc. har først og fremst vært med LPen in mente, og ofte har bonusssporene ligget akkurat her.

De heldigste har sikret seg eksemplarer med sjeldne plakater, som i begrensede opplag av f.eks. Lobotomizer og Timothy’s Monster. Utbrettscover har vært en hovedregel, og selv innercovere har hatt forseggjorte illustrasjoner. Timothy’s Monsters triple LP-utgave ble utgitt i en lekker, minimalistisk utseende pappboks, og på side 6 var rillene byttet ut med raderte kunstneriske motiver.

Ofte ble omslagene mer kostbare enn selve innspillingene – Soothes 200 første eksemplarer kom f.eks. i håndsveisete stålomslag. 230 eksemplarer av Blissard ble levert med T-skjorte og button. I 1996 kom også 7-tommers split-singlen Motorpsycho: «Mad Sun»/Alice Cooper: «Nobody Likes Me» (live fra 1969) – formet som et sagblad, og utgitt i tre forskjellige farger (rød, gul og blå vinyl, til sammen utgitt i 1105 eksemplarer) på Musical Tragedies. Designmessig er det i tillegg lett å gjenkjenne de ulike utgivelsene – allerede på Demon Box innledet gruppen samarbeid med kunstneren, forfatteren og musikeren Kim Hiorthøy, som har gjort omslagene til alle Motorpsychos album (samt de fleste singler og EPer). For øvrig har Motorpsycho deltatt på en mengde samle- og tributealbum, både hjemme og ute.

Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.