Lillebjørn Nilsen

Velg forbokstav på

Finn Kalvik og Kristin Berglund var gjester på Lillebjørn Nilsens første LP ''Tilbake'' (1971). Mannen på bildet er Lillebjørn Nilsens 74 år gamle far
Finn Kalvik og Kristin Berglund var gjester på Lillebjørn Nilsens første LP ''Tilbake'' (1971). Mannen på bildet er Lillebjørn Nilsens 74 år gamle far


Lillebjørn Nilsens andre LP, ''Portrett'' (1973), inneholdt sanger som «Gategutt», «Alle duene», «Regnet er en venn», «Ola Tveiten» og «Barn av regnbuen»
Lillebjørn Nilsens andre LP, ''Portrett'' (1973), inneholdt sanger som «Gategutt», «Alle duene», «Regnet er en venn», «Ola Tveiten» og «Barn av regnbuen»


Lillebjørn Nilsens kanskje største kunstneriske bragd er platen ''Original Nilsen'' (1982), hvor omtrent alle låtene er blitt klassikere: «Tanta til Beate», «Vinterbror», «Fin frokost», «Crescendo i gågata», «Se alltid lyst på livet» osv.
Lillebjørn Nilsens kanskje største kunstneriske bragd er platen ''Original Nilsen'' (1982), hvor omtrent alle låtene er blitt klassikere: «Tanta til Beate», «Vinterbror», «Fin frokost», «Crescendo i gågata», «Se alltid lyst på livet» osv.


''Lillebjørn's store gitarbok'' (1973) er kommet i flere utgaver og er ubetinget den mest populære gitarlærebok i Norge, med godt over 100 000 solgte
''Lillebjørn's store gitarbok'' (1973) er kommet i flere utgaver og er ubetinget den mest populære gitarlærebok i Norge, med godt over 100 000 solgte


På ''Nære Nilsen'' (1993) fikk Lillebjørn Nilsen hjelp av Lars Lillo-Stenberg, Kristin Skaare, Bjørn Kjellemyr og Geir Sundstøl, i tillegg til sine trofaste gitarkamerater
På ''Nære Nilsen'' (1993) fikk Lillebjørn Nilsen hjelp av Lars Lillo-Stenberg, Kristin Skaare, Bjørn Kjellemyr og Geir Sundstøl, i tillegg til sine trofaste gitarkamerater


1950 -


Bjørn Falk Nilsen, vokalist, gitarist, felespiller, komponist og tekstforfatter, f. 21.12.1950 i Oslo. Lillebjørn Nilsen hører til blant de aller største innen norsk visekunst. Nilsen forteller noe om tiden han lever i gjennom sine viser – viser som er blitt allemannseie. Gjennom sin gitarbok er også Lillebjørn Nilsen ansvarlig for at tusenvis av nordmenn har lært seg å spille gitar.

Lillebjørn Nilsen har en helt enestående evne til å formidle sine tanker, følelser og minner på en varm og ærlig måte, uten at det virker sentimentalt. Han synger med en behagelig stemme som utstråler en naken undring, samtidig som den virker trøstende og lindrende på lytteren. Tekstene hans fungerer ofte som små noveller, der hverdagslige situasjoner blir beskrevet som om de er verdensbegivenheter. Melodiene er enkle og fengende i formen, men som regel fremført i arrangementer som avslører artistens allsidighet og enorme musikalitet.

Lillebjørn har oppnådd suksess både som soloartist, som del av en duo og som medlem av trioer og kvartetter. Han har gjort nok på egenhånd til å fortjene merkelappen visekonge, men på toppen av dette har han vært delaktig i store suksesser som Ballade! og Gitarkameratene. I sitt virke har han også bidratt til å forene viseformen med norsk folkemusikk, amerikansk rock’n’roll og etniske toner, og således nådd ut til alle folkeslag i alle aldersgrupper og sosiale lag. Han har mottatt en rekke trofeer for sitt platesalg: Spellemannprisen fire ganger, samt bl.a. Prøysenprisen, Juliusprisen, Gammlengprisen, Oslo bys kulturpris og Bokkunstprisen.

Lillebjørn begynte å spille etter å ha funnet en ødelagt gitar på loftet. Han debuterte som 14-åring i gymsalen på realskolen på Ila med «Tom Dooley», og skrev like etterpå sin første vise, «Danse, ikke gråte nå». Han ble medlem av Dolphins viseklubb fra starten i 1965, og debuterte på TV året etter sammen med Bjørn Morisse. Morisse var både større og eldre, og ble omtalt som Store-Bjørn, mens den yngre ble kalt Lille-Bjørn. Senere adopterte han navnet og fjernet bindestreken. Morisse og Nilsen (og senere Steinar Ofsdal) utgjorde The Young Norwegians, som ga ut noen singler på Troll etterfulgt av to album. Things On Our Mind kom i 1967 på etiketten Triola, og her var Kari Svendsen deltaker på enkelte kutt. Music fulgte året etter på selskapet Polydor. Nå var Ofsdal blitt medlem, men gruppen ble oppløst ved inngangen til 1969.

Lillebjørn gjorde deretter ferdig examen artium ved musikklinjen, og startet sin karriere som forfatter. Den første av mange visebøker fra Nilsens hånd kom dette året, etterfulgt av bl.a. Lillebjørns gitarbok, som i årenes løp har vist seg å være den viktigste gitarlærebok utgitt i Norge. I denne perioden debuterte også Lillebjørn som skuespiller i filmen Himmel og helvete, og han samarbeidet med bl.a. Birgitte Grimstad, Finn Kalvik, Lars Klevstrand og Hege Tunaal. Turneene førte ham til Sverige, Danmark, Færøyene, Island, England og Nederland, i tillegg til de fleste kriker og kroker i Norge. Han ble også invitert til å delta på en politisk visefestival i Berlin, men takket nei fordi han ble bedt om å klippe håret!

Lillebjørn spilte inn sitt første soloalbum i løpet av to dager i november 1970. Tilbake var prydet med et svært ukommersielt omslag, fattig på salgsfremmende opplysninger, og med bare et svarthvittfotografi av faren på forsiden. Blant sangene var hans hyllest til faren, «Far har fortalt». Finn Kalvik var gjest og Svein Erik Børja produsent. 1973 var et av de viktigste årene i Lillebjørns karriere. Dette året ga han ut en av sine beste plater, var delaktig i en annen, og lanserte den første utgaven av gitarboka. Øystein Sunde var produsent for Portrett, der mange av Lillebjørns mest kjente viser er med: «Gategutt», «Alle duene», «Regnet er en venn», «Ola Tveiten» og ikke minst «Barn av regnbuen» – hans norske versjon av Pete Seegers «My Rainbow Race». Lillebjørn fikk Spellemannprisen for albumet. Singlen «Barn av regnbuen» gikk høsten 1973 til topps på VG-lista, hvor den lå hele 23 uker. Sangen ble 26. april 2012 fremført av Lillebjørn og 40 000 andre på Youngstorget i Oslo, som følge av uttalelser fra den tiltalte i 22. juli-rettssaken.

Hakk i hæl med Portrett kom manifestet På stengrunn - 16 sanger av arbeiderdikteren Rudolf Nilsen, innspilt i samarbeid med Lars Klevstrand, Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Steinar Ofsdal og Carl Morten Iversen. Platen er en milepæl i norsk visekunst, og utgivelsen ble en realitet takket være Lillebjørns platekontrakt med Polydor. Produsent for dette viktige albumet var Johnny Sareussen. Det ble gjenutgitt av Grappa i 2001 i forbindelse med 100-årsdagen for Rudolf Nilsens fødsel, da med tre bonusspor.

Lillebjørns neste prosjekt var barneplaten …og Fia hadde sko! (1974), der han skrev nye tekster til melodier han husket fra barndommen. Johnny Sareussen var produsent. Singlen «Haba haba» nådde 6. plass på VG-lista, toppet Norsktoppen i 1974 og sikret Lillebjørn et stort publikum også blant de yngste. Året etter var det klart for albumet Byen med det store hjertet, igjen med Øystein Sunde som produsent og medvirkende musiker. Blant innholdet var en nyinnspilling av «Danse, ikke gråte nå».

Lillebjørn gjenopptok samarbeidet med Steinar Ofsdal i 1976, og de to turnerte i både innog utland med en forestilling der de fremførte norske folkeviser. Albumet Hei-fara! ble innspilt og utgitt dette året, med Sigmund Groven som produsent, mens et konsertopptak gjort i Sioux Falls, SørDakota, ble utgitt på det amerikanske selskapet Skandisc Music i 1979. Året etter ble det også utgitt i Norge. Parallelt med dette startet Lillebjørn gruppen Ballade! sammen med Lars Klevstrand, Åse Kleveland og Birgitte Grimstad. Kvartetten ga ut to LPer, hvorav den andre innbragte Spellemannprisen i 1980.

Midt i denne hektiske perioden rakk Lillebjørn å lage enda en sterk soloplate, 3 (1979), der vi ble kjent med «Stilleste gutt på sovesal 1». Andre nye favoritter var «Bysommer» og «Blues når du var 15». Johnny Sareussen var produsent, og albumet ble nominert til Spellemannprisen. Sommeren 1981 tok Lillebjørn imot enda en utfordring, denne gang som redaksjonsmedlem og programleder i TV-serien Ta pulsen på sommer-Oslo. Året etter dro han til Stockholm for å skrive nye viser, som ble presentert på albumet Original Nilsen i september 1982. Her møtte vi «Tanta til Beate» og «Vinterbror», og sang lystig med på «Crescendo i gågata» og Norsktoppen-eneren «Se alltid lyst på livet». Johnny Sareussen var igjen produsent, mens ensemblet bak artisten besto av en rekke anerkjente musikere. Blant dem var Jonas Fjeld, Hot Club de Norvège, Freddy Lindquist og Brynjar Hoff. Albumet toppet salgslistene, avstedkom eget TV-program og sørget for at Lillebjørn Nilsen fikk Spellemannprisen for tredje gang.

Sommeren 1984 var Lillebjørn igjen engasjert av NRK, denne gang sammen med Øystein Sunde. De to visevennene leverte rapporter fra en padletur til Reiseradioen. Deretter gikk turen i studio for å lage Hilsen Nilsen (1985) med Sareussen som produsent. Albumet ble nominert til Spellemannprisen. Blant musikerne var Jonas Fjeld, Øystein Sunde og Lasse Hafreager. Nok en gang søkte Lillebjørn til sine egne røtter for å finne inspirasjon, og han leverte sin kanskje mest inderlige hyllest til stedet han kom fra: «Alexander Kiellands Plass», som toppet Norsktoppen. Inkludert var også «Blå odyssé», der Lakis Karnekis deltok på bouzouki. 20-årsjubileet for Lillebjørns første offentlige opptreden ble feiret med samleplate og visebok, begge med tittelen Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen (1986). Boka hadde 80 viser, platen 15.

Lillebjørns neste album, det Spellemann-nominerte Sanger (1988), var hans mest lavmælte og utforskende. I forkant av platen hadde han levert musikk til filmen Blücher, og sangen «Se deg aldri tilbake» var inkludert både i filmen og på albumet. Lanseringen av albumet kom imidlertid helt i skyggen av den første turneen til de fire artistene som snart skulle bli kjent som Gitarkameratene. Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen og Lars Klevstrand befant seg på samme scene under visefestivalen i Sarpsborg sommeren 1987. Dette var så vellykket at de bestemte seg for å dra ut på turné – alle unntatt Klevstrand, som måtte takke nei pga. andre oppdrag. I stedet ble Jan Eggum tilkalt, og de fire trubadurene dro ut på tur under tittelen Festkonsert.

Et opptak fra konserten i Bergen kom ut på plate våren 1989, og her fremsto kvartetten som Gitarkameratene. Året etter fulgte de opp med et album fullt av nye viser. Typisk norsk ble en salgssuksess, og under Spellemannprisen i februar 1991 fikk Gitarkameratene to priser; den ene for platen, den andre for Årets spellemann. Kvartetten gjorde comeback i 2010 og 2012–13.

Et nytt høydepunkt for Nilsen kom i 1990, da han sto på scenen sammen med sitt forbilde Pete Seeger. Dette skjedde på Tønder-festivalen i Danmark, og Seeger uttrykte sin takknemlighet for at Lillebjørn hadde gjort «My Rainbow Race» til allemannseie i Norge. Senere fikk Lillebjørn i oppdrag å korrekturlese og gi kritiske vurderinger av manuset til Pete Seegers selvbiografiske visebok Where Have All The Flowers Gone.

Nære Nilsen (1993) var neste album, innspilt sammen med en rekke fremtredende musikere. Hele Gitarkameratene var med, i tillegg til nye kamerater som Lars Lillo-Stenberg og Geir Sundstøl. Produsent denne gang var Sverre Erik Henriksen. Det var en fyrig, sprek og frittalende Lillebjørn som viste seg frem på albumet. «Gul og vissen» var skrevet i samarbeid med Lillo-Stenberg, «Fort gjort å glemme» var en ærlig utlevering av et lite handikap, «1000 søte damer!» var en innrømmelse på grensen til det dristige, og «Hvor kommer alle cowboyene fra?» var et spark til alle nordmenn som dyrker alt amerikansk mens de ler av det som er ekte urnorsk.

En usedvanlig rikholdig solokarriere ble oppsummert på den doble CD-samlingen 40 spor i 1996. I tillegg til 40 innspillinger fra årene 1973–93, inneholdt samlingen to gjennomillustrerte hefter. Hvert av disse heftene var på 40 sider, der det var gjort plass til alle tekstene og artistens egne kommentarer og historier til hver sang. Samlingen befestet Lillebjørn Nilsens posisjon som en ledende figur innen nordisk visekunst.

De neste tjue årene ga ikke Lillebjørn Nilsen ut nye plater. De eneste innspillingene kom i 2003 på hyllestalbumet til Vidar Sandbeck, Gull ifra grønne skoger, hvor han fremførte to viser på egenhånd og én sammen med Gitarkameratene. I tillegg til alle de nevnte platene, har han også bidratt til et titalls samlinger med diverse artister, bl.a. opptak fra visefestivaler i Haugesund, Västervik, Skagen, Ingelheim og Lentzburg, samt aksjonen Sammen for livet. Hans gitarbok har kommet ut i flere opplag, og også avstedkommet en video (Lillebjørns gitartime) og en CD med musikkeksempler.

Lillebjørn har siden 1997 hatt årlige sommerkonserter på Rockefeller i Oslo sammen med det Django Reinhardt-inspirerte bandet Seresta. Noen uker før 60-årsdagen i 2010 ble hans ti studioalbum og en DVD med et ferskt konsertopptak (Original Nilsen med venner) samlet i boksen Stilleste gutt på sovesal 1. I mars 2012 var det premiere på Oslo Nye Teater med en forestilling basert på hans viser: Postkort fra Lillebjørn.

Han er far til artisten Siri Nilsen. Lillebjørn Nilsen har alltid skrevet sanger på norsk, og har aldri sluttet å forundre seg over at så mange norske artister dikter på et fremmed språk (hovedsakelig engelsk) hva de ikke klarer å formulere på sitt eget. Han bruker gjerne sin første egenkomponerte vise, «Danse, ikke gråte nå», som eksempel på at det går an å nå ut i verden selv når man tilhører et lite språksamfunn: Sangen hans finnes på plater i hele Skandinavia, Tyskland, England, Irland og USA. Paradoksalt nok er denne norskeste av norske visesangere også blant de mest internasjonale. Han lar seg inspirere av musikk fra hele verden, om han så finner den i norske sølvsmier eller på pakistanske markeder, og han har klart mesterstykket «å eksportere vin» fra Norge til Frankrike: «Tanta til Beate» er blitt standardlåt i musikalske sigøynermiljøer i Paris.
Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.