Matched: mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/(.*)

Lasse Kolstad

Velg forbokstav på

I 2003 sto Lasse Kolstad igjen på scenen med smakebiter fra noen av sine glansroller fra tiden på Det Norske Teatret i ''Musical Musikal''
I 2003 sto Lasse Kolstad igjen på scenen med smakebiter fra noen av sine glansroller fra tiden på Det Norske Teatret i ''Musical Musikal''


Det første store Lasse Kolstad-nummeret på plate stammer fra den norske Christian Radich-filmen ''Windjammer'' (1958), og heter «Kari Waits For Me»
Det første store Lasse Kolstad-nummeret på plate stammer fra den norske Christian Radich-filmen ''Windjammer'' (1958), og heter «Kari Waits For Me»


10.01.1922– 14.01.2012


Lasse (Lars) Kolstad, f. 10.01.1922 i Oslo, sanger og skuespiller, bror av Henki Kolstad, gift med Bab Christensen. Han debuterte i 1943 på Trøndelag Teater, der han var ansatt til 1949. Senere har han vært fast ansatt ved Centralteatret, Edderkoppen, Riksteatret, Fjernsynsteatret og ved Det Norske Teatret i 1956–65 og fra 1969 til han gikk av med pensjon.

Han platedebuterte i 1949 med «Gammeldags» (I'm Stricktly On The Corny Side)/«Sjømannstrall (Så juger vi litt)». Året etter hadde han sin første rolle på Det Norske Teatret som slaven Joe i Teaterbåten (Showboat). Herfra synger han Jerome Kern/Oscar Hammersteins «Elvemannen (Ol´ Man River)» i Ragnvald Skredes gjendiktning med Gunnar Sønstevolds orkester, koblet med Skredes tekst til «Go Down, Moses».

Hans videre karriere som musikalaktør på Det Norske Teatret er som en smørbrødliste over periodens sentrale musikaler. Han var Robert i Oh, mein Papa! (1958), Bruno og sersjanten i Tingel Tangel i natt av Ulf Peder Olrog, Bjarne Amdahl og Alf Prøysen (1959, også på EP fra forestillingen sammen med Astrid Folstad), Curly i Rodgers og Hammersteins Oklahoma (1960), Gustav Snekkersveen i Finn Ludt/Prøysens Trost i taklampa (1963). Han var en av de klassiske Snekkersvekara. Deres berømte marsj finnes innspilt hos Arne Bendiksen, men er aldri utgitt på plate.

Hans aller største suksess var Tevye i Spelemann på taket (335 forestillinger fra 1968, LP, og ny oppsetning i 1987), fulgt av Michael i Vi to! Vi to! mot Sølvi Wang (1969), Don Quijote i Mannen frå La Mancha (1970, LP), Zorba i Kander/Ebbs Zorba (1971), Joe i rockemusikalen Det er jo mitt show! (1982, spilt på ABC-teatret) og Profetikus i Lloyd Webbers Cats (1985, også LP). Han var også sentral i Ai, ai, for en artig krig (1964).

Han har gjort like stor innsats i teatrets mange kabareter og show, i Jacques Brel er her i kveld og bur bra i Paris (148 forestillinger fra 1975, dobbelt-LP), Taube-forestillingen Så lenge skuta kan gå (211 forestillinger fra 1978, dobbelt-LP), Theodorakis-forestillingen Snart gryr ein morgon! (1982) og Sondheim-kabareten Send inn ein klovn! (1984).

I teatrets nybygg har han deltatt i Cabaret Becaud, hatt egen soloforestilling på hovedscenen og en hovedrolle i Bentein Baardsons oppsetning av Brecht/Weills Tolvskillingsoperaen. Lasse Kolstad gjestet Den Norske Opera som Figaro i Figaros Bryllup i 1965, og i 1989 gjestet han mot broren Henki i Sebastians Skatten på Sjørøverøya på Chateau Neuf.

I tillegg til den betydelige innsatsen i rene taleroller, både på teateret og i TV, særlig som en folkekjær Skipper Worse (1968), har han også spilt i en del filmer. Han sang Prøysen/Amdahlsanger i Bussen (1961) og lanserte verdensslageren «Kari Waits For Me» i den amerikanske Windjammer (1958). I 1974 hadde han en sentral rolle i Disneys vikingfilm The Island At The Top Of The World (Øya ved verdens ende).

Platekarrieren er stort sett knyttet til musikalene og kabaretforestillingene, men han finnes med Robert Levins orkester med Kristian Haugers og Gunnar Kaspersens «En liten ridetur på pappas kne»/«Kykeliky» (1953), sammen med bl.a. Botten Soot og Sølvi Wang på «Barna i fjøset» (1973). Singlen «Jeg har en pike»/«Vil du hilse der hjemme» ble gitt ut i kjølvannet av Windjammer, og mer nostalgisk synger han «Christian Radich»/«Hils fra meg der hjemme» (1974). For øvrig har han gjort flere innspillinger for barn, bl.a. på 5 Doffen-plater (1950–63, på LP 1969) og en LP med Tubaen Tobby/Tubaen Tobby på sirkus (1970). Han var en festlig Lille John i den norske versjonen av Disneys Robin Hood (1975), og er midt i blinken som Baloo i en studioversjon av Jungelboken (1973).

Med sin sentrale plassering i Det Norske Teatrets ensemble og med sin malmfulle baryton (som lyder som en bass), er han utvilsomt den viktigste mannlige aktøren i norsk musikalhistorie. Han er også den som har definert det norske idealet for en musikalaktør, som en som «synger med den samme stemmen som han snakker med». Det forekommer at han blir så malmfull at det er vanskelig å oppfatte hva han sier og synger, men med sin store sceniske autoritet og selvfølgelighet har han stått så klippefast i norsk musikkteater i fem tiår at det aldri har dukket opp noen seriøs konkurrent, eller noen arvtager for den saks skyld.

Han beviste det til fulle da han i 2002–03 var den dominerende skikkelsen i Det Norske Teatrets musikalkavalkade Musical Musikal, som også ble vist i TV. Det var som om årene prellet av den drøyt åtti år gamle mannen i løpet av forestillingen.
Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.