Kari Bremnes

Velg forbokstav på

09.12.1956 -


Kari Bremnes debuterte på plate i 1980 sammen med sin bror Ola med ''Folk i Husan''
Kari Bremnes debuterte på plate i 1980 sammen med sin bror Ola med ''Folk i Husan''


På platen ''Spor'' (1991) debuterte Kari Bremnes som komponist og fikk Spellemannprisen
På platen ''Spor'' (1991) debuterte Kari Bremnes som komponist og fikk Spellemannprisen


Kari Bremnes ga også ut ''11 ubesvarte anrop'' (2002) i en engelsk versjon i 2003
Kari Bremnes ga også ut ''11 ubesvarte anrop'' (2002) i en engelsk versjon i 2003


Sanger, kabaretartist, tekstforfatter og komponist, f. 09.12.1956 i Svolvær, søster til Lars Bremnes og Ola Bremnes. Debuterte med broren Ola Bremnes i Søndagspostenpå slutten av 70-tallet, og på plate med LPen Folk i Husan (1980). Deler av tekstmaterialet er skrevet av faren Ole H. Bremnes fra Kvæfjord, som også tidvis senere har levert tekster til alle sine syngende barn.

I 1981–82 var hun vokalist i visegruppen Stiftelsen, der hun skrev sine første tekster og deltok på platen Stiftelsens Fristelser. Hun skrev også teksten og fremførte i 1982 deres Melodi Grand Prix-bidrag «Romantikk». Det beste fra de tidlige platene ble i 1993 samlet på CDen Folk i Husan.

I 1983 hadde hun den ene siden på platen Tid å hausta inn, med tekster av Olav H. Hauge, tonesatt av Per Indrehus. Turnéforestillingen Mit Navn er Petter Dass som boer mod Verdens Ende med Ola Bremnes resulterte i plate i 1984. Godt etablert i visemiljøet som respektert artist med sterk integritet, hadde hun så langt ikke nådd et større publikum. Etter hvert søkte hun seg andre musikalske veier, uten noen gang helt og fullt å forlate de tradisjonelle visene.

I kabareten It Ain’t Necessarily Gerswhin, med tekster av Øystein Wingaard Wolf på Oslo Jazzhus i 1987, viste hun bredere musikalitet og humor, og løsrev seg fra et litt husflidaktig sceneimage. Samme år kom den første soloplaten, Mitt ville hjerte, der Petter Henriksen hadde tonesatt dikt av Tove Ditlevsen. Den ble godt mottatt, belønnet med Spellemannprisen og innledet et langt samarbeid med produsenten Erik Hillestad på Kirkelig Kulturverksted. Siden har hun sikkert og målbevisst vokst seg til å bli en av landets fremste kvinnelige sangere og – etter hvert – tekstforfattere og melodiskapere.

Blå krukke (1989), med egne tekster og musikk av Petter Henriksen, er preget av svangerskap og den første perioden som mor, mens den lysere og åpnere Spor (1991, Spellemannprisen) har materiale skrevet i samarbeid med hennes brødre. På denne finnes kjente sanger som «Berg og båre», «Københavnerkneipe», «Sang til byen» og «Montreal».

Løsrivelse (1993), der Ketil Bjørnstad hadde tonesatt tekster av Edvard Munch, fikk ekstatisk mottagelse. På Gåte ved Gåte (1994) skrev hun selv alt materialet, og mottok i 1995 NOPAs priser for beste tekst og beste melodi for tittelmelodien. Hele sju ganger har Bremnes vært nominert til Spellemannprisen, som hun har mottatt tre ganger.

Som festspillkunstner i Harstad i 1998 presenterte hun den selvskrevne soloforestillingen Svarta Bjørn, som senere ble fremført på Victoria Teater Scene West i Oslo og utgitt på CD. I 1995 gjestet hun New York og Washington med sin Munch-konsert, etterfulgt av en måneds turné i Japan, der flere av platene hennes hadde oppnådd bra salg.

Norwegian Mood (2000) er nyinnspillinger av flere av sangene hennes i engelsk språkdrakt, og har særlig vakt oppmerksomhet i Tyskland, der hun har opptrådt flittig. You’d Have To Be There (2003) er en engelsk versjon av 11 ubesvarte anrop, hovedsakelig beregnet på det internasjonale markedet. Hun ble tildelt Edvardprisen for albumet LY (2009), som også ble hennes første listetopper på VG-lista. Live (2007) ble innspilt i Norge og Tyskland (hvor albumet fikk tittelen Reise), akkompagnert av Kari Bremnes’ faste band: Sondre Meisfjord (bass), Helge Andreas Norbakken (trommer), Bengt Egil Hanssen (keyboards) og Hallgrim Bratberg (gitar). Hanssen produserte Og så kom resten av livet (2012), som er hennes mest personlige album til nå.

På plate har hun også deltatt i flere vellykkede samarbeidsprosjekter. Hun delte den utradisjonelle og bestselgende Salmer på veien hjem (1991) med Ole Paus og Mari Boine, og fra Cohensamlingen Hadde månen en søster ble «Alle vet jo det» en slager. I 1999 deltok hun på en studioinnspilling av Tom Russells «folk opera» The Man From God Knows Where og på Ketil Bjørnstads tusenårsoriatorium Himmelrand.

Desemberbarn(2001) er en utradisjonell juleplate i samarbeid med den svenske skuespilleren og kabaretartisten Rikard Wolff, og inneholder den første versjonen av «Finn veien, engel», som i 2003 var tittelen på et scenisk samarbeid med den palestinske artisten Rim Banna. Voggeviser fra ondskapens akse(2003) er et samarbeidsprosjekt med bl.a. Eva Dahlgren og Annisette (Savage Rose). I 1991 spilte hun i den poetiske utendørsforestillingen Livets dans av Stein Erik Lunde og Tom Reksjø i Åsgårdsstrand.

Hun har sambeidet med sine brødre i flere forestillinger, delvis med farens tekster, mest typisk i Høgsarsteinen (1990, Årets verk i NOPA) om krigen i Nord-Norge. Bak Hundrede Mile (1993), basert på Knut Hamsuns forfatterskap, dannet delvis ramme om et større TV-program fra Rosendal. De tre har gitt ut CDene Ord Fra En Fjord (1992) og Soløye (2000; Spellemannprisen), også presentert i et eget TV-program.

Bremnes’ scenepersonlighet er en blanding av norsk melankoli og en svært unorsk, nesten monumental diva-positur, og hun oppfattes ofte som litt mystisk. Både scenisk og musikalsk er hun påvirket av sentraleuropeisk kabarettradisjon samt artister som Judy Garland, Joni Mitchell og Peggy Lee, ved siden av jazz, country og world music. Selv om instrumenteringen tidvis inneholder elementer av rock, er hun ingen rockesanger, og langt fra noen popstjerne. Konsertene hennes er en blanding av stoffet fra platene, og kabaretviser og monologer. En del av disse finnes, sammen med sentrale sangtekster, i boken En rød for alt det søte (1996). San­ger (1996) er en ren visebok med besifring.

Til tider trer hun med stor effekt ut av den mystiske rollen. I 1990 sang hun hovedrollen i en konsertversjon av musikalen Chessi Murmansk, i 1987 «Alexander’s Ragtime Band» med Kringkastingsorkesteret til Irving Berlins 100-årsjubileum, og i 1995 en ellevill versjon av den gamle slageren «Du mener vel alvor, Halvor» med Ola Fjellvikaas til ære for Nora Brockstedt i TV, fulgt av en «Marlene Dietrich-versjon» av «En herre med bart» under Amandaprisutdelingen. Bremnes la stemme til en drepende Arja Saijonmaa-parodi for The Great Garlic Girls («Jag vill lacka bilen ...») til showet Cliché på Humla i Oslo, og i 2003 opptrådte hun med campgruppen Penthouse Playboys.

I TV-serien og på albumet Cover Me (2012) framførte Bremnes rapperen Timbuktus «Alla vill till himmelen». Disse små uberegnelighetene er med på å gjøre henne til en artist som ofte overrasker.
Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.