Matched: mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/(.*)

Gluntan

Velg forbokstav på

Debutsingelen til Gluntan het «Langs hver en vei». Den toppet singlelistene i november 1968
Debutsingelen til Gluntan het «Langs hver en vei». Den toppet singlelistene i november 1968

«Amors piler» ble en av Gluntans absolutt mest populære
«Amors piler» ble en av Gluntans absolutt mest populære

I 1969 var det bare Beatles som solgte flere plater enn Gluntan! Her med «Dr. E. Vang»
I 1969 var det bare Beatles som solgte flere plater enn Gluntan! Her med «Dr. E. Vang»

«La oss leve for hverandre» gikk 54 uker på rad i ''Ønskekonserten'' i NRK
«La oss leve for hverandre» gikk 54 uker på rad i ''Ønskekonserten'' i NRK

''Til hvem det måtte være'' (1973) er bare et av over 30 album fra Gluntan
''Til hvem det måtte være'' (1973) er bare et av over 30 album fra Gluntan

1965 -

Danseorkester fra Trondheim, startet i 1965. I løpet av en treårsperiode fra 1968 til 1971 var Gluntan Norges mest populære gruppe, både på plate og konsert. Gluntan var første nordiske artist som mottok et platinatrofé for sitt platesalg, første europeiske gruppe som fikk diamantplaten, første norske artist som ble lansert på kassett, og de laget egne plater for det svenske markedet. Med unntak av et avbrekk fra 1980 til 1985 har Gluntan ustanselig holdt det gående på scene og plate.

Gluntan ble startet høsten 1965 av Ørnulf Holthe (vokal, bass), Torbjørn Strøm (tangenter) og Hans Thoresen (gitar, trompet). Navnet er den trønderske flertallsformen av ordet glunten som betyr førstereisgutt. Trioen tok sikte på å bli en norsk variant av den svenske folkevisegruppen Hootenanny Singers, og konsertdebuten fant sted på Naustloftet i Trondheim en høstdag i 1965. To år senere ble Øystein Mihle (vokal, gitar) innlemmet i Gluntan. Mihle hadde lang erfaring fra rockebandet The Saunters, som ble regnet blant Norges beste band midt på 60-tallet. The Saunters ga ut flere singler og nådde så langt som å spille på samme scene som The Beatles i august 1964, da de holdt tre konserter på Star Club i Hamburg.

Med Mihle på laget fikk Gluntan, i tillegg til solid musikalsk forsterkning, en mann med kontakter i platebransjen. En telefon til talentspeideren Fredrik Friis i juni 1968 var nok. Friis sørget for at Gluntan fikk platekontrakt med den norske avdelingen av EMI, den gang distribuert av selskapet Carl M. Iversen A/S, og han skrev mange av tekstene for bandet. Platekontrakten ble også starten på et av de mest suksessrike samarbeid i norsk platebransje: Erik Botolfsen ble Gluntans faste produsent helt frem til 1980 – på til sammen 19 album!

Debutplaten Langs hver en vei (en norsk versjon av Merle Haggards «I Am A Lonesome Fugitive») ble en kjempesuksess med 65 000 solgte, og den toppet singlelisten i november 1968. Men platen holdt på å ikke komme ut: Det viste seg at det beste opptaket ved en feiltagelse var havnet i søppelbøtten, og bare kløkt og tålmodighet i studio gjorde at båndsalaten ble skjøtet sammen og tredd inn på en spole, slik at det kunne overføres til plate. Gluntan fulgte opp med nye suksesser, blant dem «Amors piler», «Dr. E. Vang» og «La oss leve for hverandre». Da platebransjen gjorde opp status for 1969, var det bare Beatles som hadde solgt flere plater enn Gluntan i Norge det året. Selskapet EMI Norsk A/S feiret dette med en annonse som lød «Beatles og Gluntan: Vi har dem begge – og takk for det!»

Under arbeidet med sin tredje LP, ble Gluntan utvidet til en kvintett. De hadde lenge vurdert å få med en trommeslager, for derved å utvide repertoaret til å innbefatte mer dansbart materiale. Mihle kontaktet sin gamle kompanjong i The Saunters, Per Gunnar Hansen, som var på plass akkurat i tide til å bli avbildet på omslaget til den første norske kassettutgivelsen Gluntan! i 1970. Den fjerde LP-en, Gluntan i studio, satte salgsrekord og ble første nordiske plate som ble tildelt platinatrofeet. Året etter hadde platen solgt så mye at Gluntan kunne skryte av å være første europeiske gruppe som fikk diamantplaten. I denne storhetstiden hadde også Gluntan sitt eget magasin for medlemmer av fanklubben Ved mikrofonen.

Frem til 1977 var Gluntan tro mot sin stil – en blanding av folkeviser, country, svensktopper og europeiske slagerballader – men de tok seg også tid til ett og annet musikalsk sidesprang. Da Dizzie Tunes laget TV-serien Ra-ta-ta-ta i 1971, svarte Gluntan med barneplaten Det fins ingen grenser for en sang, der barna Darléne og Tom Erik (sønn av Holthe) deltok. Materialet på denne platen var komponert av Botolfsen og Friis. Med hjelp fra ABBA-manager Stikkan Andersson fikk Gluntan sitt gjennombrudd i Sverige i 1974 med «Jag är en vandringsmann», og de fulgte opp året etter med en hel LP med svenske tekster. Senere i 1975 hyllet gruppen sine røtter i Trøndelag med temaplaten Nævabaill og sijllsupp’ – en samling trønderviser. I denne perioden ga de også ut ikke mindre enn tre samlinger Gluntan’s beste.

En æra var over da Holthe og Mihle sluttet i Gluntan på tampen av 1976. Nye medlemmer ble Arne Hole (vokal) og Armand Johansen (bass, vokal). Nå var den opprinnelige Hootenanny-stilen historie; Gluntan fremsto som et rent danseband med et repertoar bestående av europeiske slagere tilsatt norske tekster. Strøm var neste originalmedlem som takket av, etter albumet Nå er vi her igjen i 1977. Han ble etterfulgt av Jon Olav Evenås (tangenter). Det siste opprinnelige medlemmet, Hans Thoresen, førte Gluntan videre på to LP-er der han fremsto som gruppens hovedkomponist. Evenås ble erstattet av Kjell Mortensholm (tangenter) i 1980, men etter albumet Får vi lov? var det slutt for Gluntan.

Parallelt med dette hadde Holthe og Mihle startet et nytt orkester sammen med Dagfinn Ellefsen fra Bugges Firo. De kalte seg Ørnulf og Sluskan, og musikalsk var dette en klar videreføring av den opprinnelige stilen til Gluntan. Trioen laget LP-en På solsiden (Arctic Records) i 1981, godt hjulpet av produsentene Eirik Wangberg og Svein Strugstad. Fire år senere fikk de fem medlemmene fra gullperioden 1970–76 en forespørsel om å komme sammen igjen for å feire 20-årsjubileet med en ny plate. Holthe, Mihle, Strøm, Thoresen og Hansen lot seg gjenforene for albumet 20 år, der halvparten av materialet var nytt mens resten var nyinnspillinger. Produsent for platen var Nick Borgen. Etter denne platen forlot Hansen musikkbransjen og gamlelandet, og startet egen bedrift i USA.

Det som var ment som et engangsforetak, ble til en permanent gjenforening etter en opptreden på Melhus-festivalen i 1988. Uten trommeslager, men med Dagfinn Ellefsen (bass) som femte medlem, gikk Gluntan i studio for å lage albumet Sammen igjen. Thoresen valgte å trekke seg da det ble snakk om videre satsing, og Gluntan fortsatte en periode som kvartett. Tidlig på 70-tallet hadde gruppen laget flere TV-programmer for NRK, men i 1989 ble de tildelt en hel sesong på TVNorge. Gluntan's Musikk-Café oppnådde høye seertall, og det resulterte i en ny TV-serie samt en CD. På denne platen ble gruppens nye trommeslager introdusert, Tor Gunnar Stokke ble fast medlem fra januar 1992.

Etter flere år med utgivelser på eget selskap, ble Gluntan innlemmet i Audun Tyldens stall i 1994. Albumet Gluntan tvers gjennom og singlen «Sommer, trekkspill og karsk» – gruppens største slager på 20 år – var en fin opptakt til 30-årsjubileet som ble feiret i 1995 med to doble CD-samlinger. Til sammen 100 innspillinger ble det plass til på de fire CD-ene. Overraskende nok valgte Holthe å forlate Gluntan igjen i 1996. Han fortsatte på egen hånd, og startet også duoen Glunten og guten sammen med sin sønn Tom Erik. Gluntan benyttet anledningen til å forynge gruppen ved å hente inn to unge musikere; Eirik Johansen (vokal) og Tore Wullum (gitar). Med ny besetning laget Gluntan sin første konsertplate – og ble belønnet med Spellemannprisen.

Våren 1997 valgte Johansen å forlate Gluntan til fordel for Scandinavia. Han ble erstattet av Bengt Åge Nordbakk (vokal, gitar). Høsten 1997 sluttet Wullum, og ny gitarist ble Frank Robert Helden. En epoke var over ved inngangen til 2000 da Torbjørn Strøm – det siste opprinnelige medlemmet – valgte å gi seg. Ove André Østgård overtok tangentene. To år senere kom endelig en ny plate med nye innspillinger. Flaks, utgitt på eget selskap, ble nominert til Spellemannprisen. To nye medlemmer kom til i 2003 etter at Helden og Østgård sluttet: Robert Ryan (gitar) og Arild Følstad (tangenter).

Parallelt med karrieren som Gluntan, har gruppen de siste årene turnert med et show kalt Creedence Night under dekknavnet The Clearwaters. På repertoaret står låter av det amerikanske rockebandet Creedence Clearwater Revival, og når showet arrangeres er det Øystein Mihle som tar mikrofonen og gir til beste en troverdig etterligning av John Fogerty fra moderbandet. Et konsertopptak med The Clearwaters ble utgitt på plate i 1998.

Gluntan har sikret seg en plass blant de mest populære plateartistene i Norge gjennom tidene. Det samlede platesalget overstiger halvannen million enheter, og har gitt gruppen to platina-, tre diamant-, åtte gull- og 15 sølvplater. Mer enn tre millioner billetter er solgt til gruppens flere tusen opptredener. Deres mest berømte innspilling, «La oss leve for hverandre», gikk 54 uker på rad i Øns­kekonserten. På toppen av dette kan Gluntan skryte på seg å ha kjørt en distanse tilsvarende åtte ganger rundt Ekvator, samt satt til livs rundt regnet 50 000 pølser.

Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.