Bertine Zetlitz

Velg forbokstav på

Bertine Zetlitz' visuelle uttrykk har skiftet i takt med hennes utgivelser. Hennes første CD Morbid Latenight Show (1998) var like mørk og blå som hennes tredje CD Sweet Injections (2003) var lys og rosa
Bertine Zetlitz' visuelle uttrykk har skiftet i takt med hennes utgivelser. Hennes første CD Morbid Latenight Show (1998) var like mørk og blå som hennes tredje CD Sweet Injections (2003) var lys og rosa

Etter kjempesalg av sitt tredje album ble «Norges popdronning» Bertine Zetlitz, som den første, hedret med plateartistenes GramArts nye hederspris Gullmik­rofonen, og prydet også magasinforsidene
Etter kjempesalg av sitt tredje album ble «Norges popdronning» Bertine Zetlitz, som den første, hedret med plateartistenes GramArts nye hederspris Gullmik­rofonen, og prydet også magasinforsidene

09.04.1975 -

Bertine Axeliane Robberstad Zetlitz, popvokalist og låtskriver, f. 09.04.1975, fra Frogner i Oslo.

Som 13-åring tok Bertine sitt første skritt inn i offentligheten, da hun fikk programlederjobb i NRKs ungdomssatsning Midt i smørøyet. I barndommen sang hun i kor og laget låter på familiens piano. Som tenåring spilte hun i band og opptrådte med kassegitar og sang.

I 1996 fikk hun platekontrakt med EMI, og debutalbumet Morbid Latenight Show kom to år senere. Da hadde hun allerede hatt radiosuksess med singlene «Getting Out», «Snow On A Hot Day» og «Apples and Diamonds». Det var Jan Bang som produserte de fantasifulle poplåtene, som inneholdt elementer fra både techno og jazz. Den unge artisten fikk mye oppmerksomhet i mediene, som elsket hennes ambisiøse ønske om «totalt verdensherredømme». I desember 1998 kom den Bugge Wesseltoft-produserte singlen «Fi Fy Fo Fum», som var et samarbeid mellom Zetlitz og den klassiske fiolinisten Marte Krogh. Tittelen hentet den litterære artisten fra eventyret Jack og bønnestengelen og Shakespeares Kong Lear.

Under Spellemannpris-utdelingen i 1999 vant Zetlitz klassene Årets nykommer og Årets popsolist. Sommeren samme år deltok hun som eneste norske artist på den omreisende Lillith Fair-festivalen i USA. Her opptrådte hun sammen med internasjonale størrelser som Suzanne Vega, Sheryl Crow, Meshell Nedegeocello, Sarah McLachlan og Chrissie Hynde. Plate nummer to, Beautiful So Far (2000), var mørkere og mer dramatisk enn debuten. Det var Cardigans-produsent Tore Johansson som sto for dette lydbildet. Også denne platen ble belønnet med en Spellemannpris. Singlen «Adore Me» ble en radiohit, og den var hovedlåten på soundtracket til spillefilmen Detektor. Musikkvideoen ble nominert til Spellemannprisen.

Samtidig med plateslippet debuterte Zetlitz som forfatter med prosaboken Og dagen inntil nå er god (2000). Boken fikk svake anmeldelser, og det ble debattert i litteraturkretser hvordan debutanter bør behandles, da en anmelder nærmest halshugde den unge forfatteren. Hun har i ettertid uttalt at opplevelsen gjorde henne tøffere, fordi hun nå vet at hun også takler å være med på prosjekter som blir slaktet. Før bokslippet bidro hun i feministantologien Råtekst. Essayet hennes her het «Bertine må lære seg å slippe de andre jentene til», og handlet om egen oppvekst.

På tredjeplaten, Sweet Injections (2003), jobbet hun sammen med flere internasjonale stjerneprodusenter i London, bl.a. Richard X og Howie B (Massive Attack, Tricky, U2 og Björk). Elektropopalbumet fikk strålende anmeldelser, ble nominert til Spellemannprisen, og låten «Girl Like You» ble en kjempehit. Albumet toppet VG-lista fire uker på rad, og ble liggende inne på Topp 40 i ytterligere 30 uker.

Zetlitz’ karriere hadde tatt nok et steg oppover, og hun ble ved flere anledninger kalt Norges popdronning. I 2004 ble hun som første artist hedret med GramArts nye hederspris Gullmikrofonen. Prisen fikk hun for sin evne til å «kombinere musikalsk originalitet med god, salgbar popmusikk». Hun har også blitt tildelt Oslo bys kunstnerpris.

Rollerskating (2004) ble nominert til Spellemannprisen, i likhet med musikkvideoen til albumets listetoppende førstesingle «Fake Your Beauty». Andresinglen «Ah Ah» ble en hit i 2005. Fred Ball (Pleasure) produserte også oppfølgeralbumet My Italian Greyhound (2006), som ga Zetlitz en hit med «500», men solgte dårligere enn forgjengerne. «Ashamed» fra samlingen In My Mind 1997–2007 ble en stor hit.

Deretter stiftet hun familie og hadde noen rolige år. Men vinteren og våren 2012 var Bertine Zetlitz i medienes søkelys igjen, som deltaker i TV-serien Hver gang vi møtes og med sitt nye album på Sony Music, Electric Feet.

Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.