Øystein Sunde

Velg forbokstav på

Øystein Sundes debut på plate var som medlem av visegruppen Hi Five, som ga ut to singleplater i 1967, den ene var med «Nånstans grønt»/«This Life I'm Livin»
Øystein Sundes debut på plate var som medlem av visegruppen Hi Five, som ga ut to singleplater i 1967, den ene var med «Nånstans grønt»/«This Life I'm Livin»


''Klå'' (1974) var Øystein Sundes inst­rumentalplate, noe som går tydelig frem av omslaget
''Klå'' (1974) var Øystein Sundes inst­rumentalplate, noe som går tydelig frem av omslaget


Øystein Sunde startet å selge plater for alvor med albumet ''Hærtatahørt'' (1979), som bl.a. inneholdt klassikeren «2003, en butikk-odyssé»
Øystein Sunde startet å selge plater for alvor med albumet ''Hærtatahørt'' (1979), som bl.a. inneholdt klassikeren «2003, en butikk-odyssé»


Gjennombruddet for Øystein Sunde kom med singlen «Jaktprat» (1970)
Gjennombruddet for Øystein Sunde kom med singlen «Jaktprat» (1970)


Samtidig som Øystein Sunde spilte i Gitarkameratene, ga han ut ''Kjekt å ha'', som ble en gigant-suksess med over 100 000 solgte og Spellemannpris
Samtidig som Øystein Sunde spilte i Gitarkameratene, ga han ut ''Kjekt å ha'', som ble en gigant-suksess med over 100 000 solgte og Spellemannpris


Høsten 2002 var det premiere på en av mange publikumssuksesser for Øystein Sunde på Dizzie Showteater i Oslo: ''Øystein Sunde – og vel så det!''
Høsten 2002 var det premiere på en av mange publikumssuksesser for Øystein Sunde på Dizzie Showteater i Oslo: ''Øystein Sunde – og vel så det!''


24.01.1947 -


Øystein Olaf Sunde, vokalist, gitarist, komponist, tekstforfatter og revyartist, f. 24.01.1947 i Oslo, oppvokst på Skarnes til 1955, da familien flyttet til Lambertseter i Oslo.

Sunde er en mester på gitaren og en munnrapp vokalist – til tider synger han fortere enn lytteren klarer å oppfatte ordene, og fingrene går raskere enn øynene klarer å se. Siden gjennombruddet i 1970 har Sundes varemerke vært morsomme, treffende tekster, fremført med enkle og nynnbare melodier godt forankret i amerikansk bluegrass og country. Han har også vist seg å være en mesterlig tolker av folkevisegenren «talking blues».

Øystein Sunde skulle opprinnelig bli ingeniør, men endte opp som en av våre ledende artister i stedet. Hans interesse for tekniske rariteter av ymse slag har imidlertid fulgt ham gjennom det meste av artistkarrieren, og avstedkommet en rekke morsomme viser. Sunde har også andre interesser utenom yrket som artist, bl.a. samler han på fotografier av eldre menn på moped. Litt av denne samlingen er vist på omslaget til Øystein Sundes 40 beste.

Sunde startet sin musikalske karriere i guttemusikken som åtteåring. Den første gruppen hans var The Hitch-Hikers, som eksisterte fra 1961 til 1965. Han ble deretter medlem av visegruppen Hi-Five, og med dem gjorde han sin platedebut i 1967. Gruppen ga ut to singler, begge på etiketten CBS, og deltok også i et TV-program. Året etter, nærmere bestemt 18. februar 1968, ble bluegrassbandet Christiania Fusel & Blaagress dannet i hjemmet til Sunde på Lambertseter. Med denne gruppen laget han én single i 1968 og opptrådte på TV.

Øystein Sundes første utgivelser som soloartist i 1970 satte en ny standard i den norske platebransjen. I en tid der alt skulle være politisk korrekt, kom denne artisten med løssluppen humor kombinert med et overbevisende talent som gitarist og låtskriver. Oppskriften viste seg å være både kvalitativt imponerende og kommersielt innbringende. Den første utgivelsen – singlen «Jaktprat» – var en «talking blues» sterkt inspirert av Woody Guthrie, og den solgte 10 000 eksemplarer. Albumet 1001 fnatt inneholdt den muntre barnetimeparodien «Fire melk og Dagbla’ for i går» og «Super-SS-RallyGT-Fastback-Hardtop-Sprint», og solgte mer enn 25 000. Albumet hadde et dusin numre, men det gikk så fort i svingene at opplevelsen var over på mindre enn 28 minutter. Produsent for det lille mesterverket var Mikkel Aas, og blant de medvirkende gjestene var Lillebjørn Nilsen og Kari Svendsen.

Oppfølgeren Det året det var så bratt (1971) ble en enda større suksess enn debuten, med tittelkuttet og barnereglen «Hvis dine ører henger ned» som de mest populære sangene. Dette var platen hvor Øystein Sunde for alvor tok skrittet opp i eliten og viste hva han var god for. Den musikalske spennvidden gikk fra ragtime og refrengslagere til country og jug band music. På «Fender-slåtten» ble norsk folkemusikk koblet med fuzzgitar à la Jimi Hendrix som om det var den naturligste sak av verden. Tekstmessig har aldri Sunde vært mer dristig enn på «Jeg har sjekka opp ei stripteasedanserinne» og «Regle om reklame», og som helhet må albumet regnes for å være en klassiker innen norsk populærmusikk. Albumet ble produsert av Sunde i samarbeid med Aas, gikk til topps og solgte nesten 50 000.

I løpet av 1971 ga Sunde også ut singlen «Skreppa mi er bra, esse»/«Hvis Glomma var whisky» (9. plass på VG-lista), og han turnerte sammen med Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik. Etter to kjempesuksesser på egenhånd deltok Sunde i en gjenforening av Christiania Fusel & Blaagress i 1972–73. Med delvis ny besetning laget gruppen albumet Som varmt hvetebrød i tørt gress. Et annet sideprosjekt i denne perioden var rollen som Skalden i den norske versjonen av Walt Disneys tegnefilm Robin Hood. Begeistringen for Roger Miller var en medvirkende årsak til at Sunde ble tilbudt å synge Millers sanger i denne filmen. Sangene kom imidlertid ikke ut på plate.

Det gjorde derimot sangen om antihelten «Mysil fra Trysil», som var et av høydepunktene på albumet Ikke bare tyll(1974). På omslaget var det trykket en advarsel – en liste over stygge ord som ble sunget, og hvor mange ganger de dukket opp! Mikkel Aas var nok en gang medprodusent, på et album som overraskende nok stoppet på 8000 solgte. Sunde fulgte opp med en ren instrumentalplate, Klå (1974), der han fikk vist hele sitt fargerike spekter som gitarist. De forskjellige numrene fremhevet ytterligere Sundes musikalske slektskap med amerikansk country, men det var ikke rene instrumentallåter publikum ville ha fra Sunde. Salget var beskjedne 2000 eksemplarer, noe som i ettertid har gjort Klå til et samleobjekt. Albumet ble nominert til Spellemannprisen. To andre sjeldenheter er de svenske samlingene Sunderfundigheter (1973) og Hurtbuller i hvit saus (1975). Sistnevnte ble trukket tilbake fra markedet, og er således den mest sjeldne av alle platene til Øystein Sunde.

Midten av 70-tallet var trange tider for upolitiske visesangere i Norge, og Sunde engasjerte seg derfor på mange forskjellige hold. Han hadde allerede deltatt i sin første revy sommeren 1971, og gjennom det meste av 70og 80-tallet ble det en mengde revyer – med artister som Ivar Medaas, Dizzie Tunes, Grethe Kausland, Ole Paus, Kari Svendsen, Hege Schøyen, 3 Busserulls, Vazelina Bilopphøggers, Harald Heide-Steen jr. og amerikanske Silver King Band. Han tok seg også tid til å være produsent for andre artister, blant dem Lillebjørn Nilsen, Folque, Ivar Medaas, Åse Kleveland, Stive Fingra og Øystein Ruud.

På toppen av dette laget han to TV-programmer for NRK. Sunde var tilbake i god gammel orddiaréform med På sangens vinger i 1976. Her ble vi kjent med «Vippetangen Konditori» og den utfrika kisen i «Det ække lett å værra kuul». Ole Paus deltok på platen, som solgte 25 000. Året etter laget Sunde musikk til filmen Kosmetikkrevolusjonen, og ga ut singlen «Klystér d’amour». Samlingen Øystein Sunde’s beste (1977) fulgte hakk i hæl, og i andreopplaget av samlingen ble singlen «Ferietips» lagt ved som en bonus. En ny single, «Valdres-marsj», fulgte i 1978. Med Hærtatahørt i 1979 gikk platesalget til værs igjen – 65 000 solgte. Platen inneholdt mange av Sundes beste viser, som «2003, en butikkodyssé», «Byens Hi-Fi asyl», «Forbikjøring», «Sjæddåvv-bandet» (nr. 1 i fire uker på Norsktoppen) og den bisarre hyllesten til Odalen – «Odals-Reggae». Til sistnevnte fulgte det med en egen ordliste for innflyttere. Han bodde nå på Skarnes i Odalen. New Jordal Swingers deltok på «Åna Sira», en norsk variant av «Buona Sera», og platen markerte også starten på et langt samarbeid med Jonas Fjeld.

Johnny Sareussen var medprodusent på Barkebille boogie, utgitt i august 1981. Dette Spellemann-nominerte albumet satte en foreløpig salgsrekord med 70 000, mye takket være nye favoritter som «Modællfly og radiostyrt», «Liten og grønn» og tittelkuttet, som toppet Norsktoppen i seks uker. Sundes sans for det bisarre kom også godt frem, i særdeleshet på salmen «Je rusla hjem» og dansestudien «Saus over bordet» («South Of The Border»). Mer av det bisarre fulgte på Spellemann-nominerte I husbukkens tegn (1984) i form av «Syk 84», en herlig harselas over tilstanden i helse-Norge. Flere andre favoritter var inkludert; «Bleieskiftarbeider», «Mesterkokken» og «Påsketur» blant dem. Johnny Sareussen var igjen medprodusent, Hege Schøyen sang duett på «Gourmetsangen», og medlemmer fra Popol Ace og Lava var blant musikerne.

Salget stoppet på 35 000, mens det gikk noen tusen flere av Overbuljongterningpakkmesterassistent (1986). På denne platen ble Sunde kompet hovedsakelig av Jonas Fjeld Band. Karrierene til de fire herrene Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Jan Eggum fikk seg et kraftig oppsving i 1988, da de dro på akustisk turné sammen under benevnelsen Festkonsert. Året etter, da et konsertopptak gjort i Grieghallen i Bergen skulle utgis på plate, døpte kvartetten seg for Gitarkameratene – og ble et fenomen i norsk populærmusikk.

Hakk i hæl med utgivelsen av konsertplaten Gitarkameratene dro Sunde til Nashville for å spille inn Kjekt å ha (1989) med Jonas Fjeld som produsent. Fjeld hadde samlet mange av de beste musikerne i Nashville, og med på laget var også Einar Mjølsnes på hardingfele. Resultatet ble Sundes mest gjennomførte plate stilmessig sett, og premien var 100 000 i salg og Spellemannprisen. Ironisk nok fikk Kjekt å ha prisen i klassen for underholdningsmusikk og ikke country eller viser – de to kategoriene hvor albumet virkelig passet inn. Sunde fikk for øvrig også prisen Årets spellemann under utdelingen tidlig i 1990.

Ny suksess med Gitarkameratene fulgte i 1990/91, på både scene og plate. Den populære kvartetten fikk Spellemannprisen for albumet Typisk norsk, og ble i tillegg utnevnt til Årets spellemann. Et morsomt faktum er det at det var Sunde selv som utropte Gitarkameratene til Årets spellemann – det er nemlig et fast rituale at forrige vinner gir prisen videre! I denne jubelperioden ga også Sunde ut en dobbel samling med 40 beste (som nådde 2. plass våren 1991) samt to visebøker kalt Kjekt å ha - 1 og Kjekkere å ha -2 – begge illustrert av Eldar Vågan.

Øystein Sunde ble direktør for sitt eget plateselskap i 1992, Spinner Records, og første utgivelse var debutplaten til Hellbillies (Sylvspente boots). Senere samme år ble deler av katalogen hans gjenutgitt på etiketten. Etter en ny runde med Gitarkameratene i 1993/94 var det klart for ny plate. Forsmaken kom i form av singlen «Frk. Bibelstripp», der Sunde var tilbake i god harselasform. Denne gang var det nyfrelste, lettkledde og svært sexy jenter det gikk ut over. Mer harselas kom på albumet Du må’kke komme her og komme her (1994), der Johnny Sareussen var tilbake som produsent (eller innspillingsbas, som Sunde foretrekker å kalle det). Denne harselasen førte til enda en Årets spellemann-pris. I 1995 kom suksessrevyen Så hatten passer (120 000 solgte billetter på Dizzie Showteater), og i 1998 slo Sunde seg sammen med Halvdan Sivertsen for revyen Ja takk, begge deler, som ble en ny suksess for de to kameratene.

Albumet Nå er begeret nådd (1999) inneholdt mange av de nye sangene fra revyen, blant dem «Alt går i stykker» og «Folk til slikt» – en parodi på de nyrike som har folk ansatt til alle tenkelige gjøremål, inkludert det å «feie over kona». Sundes neste prosjekt var albumet Gull i fra grønne skoger (2003), en hyllest til Vidar Sandbeck, der gitarist Tom Lund var prosjektleder og mange av landets fremste artister deltok. Sundes bidrag var en ny versjon av «Pengegaloppen», i tillegg til en innspilling der hele Gitarkameratene var samlet for første gang på ni år. Kvartetten holdt også konserter i 2010 og 2012–13.

Sånn er’e bare (2005) ble nominert til Spellemannprisen. Jonas Fjeld produserte fire av sangene, men ikke den som skilte seg mest ut, «Ute var det sol», der Sunde mimret om sin avdøde far. På Meget i sløyd (2008) var han tilbake i bluegrasssoundet fra Kjekt å ha. Backingbandet, som også kalte seg Meget i sløyd, besto av Olaf «Knerten» Kamfjord (bass), Terje Kinn (banjo), Stein Bull Hansen (mandolin, gitar), Øystein Fosshagen (fele, mandolin) og Knut Hem (dobro, trommer). «Han hadde båt» ble en radiohit. I september 2012 ble endelig hans fem første album utgitt på CD, i boksen Sundes 5 første, og de ble relansert på vinyl. Samtidig ble utstillingen Kjekt å ha – hærtatahørt fra Øystein Sundes verden åpnet på Popsenteret i Oslo. Det ble også laget en boks i 100 signerte eksemplarer, Puslespill, med puslespillbrikke, hans 14 norske album på CD og den eksklusive CDen Live – Sveagruva, Svalbard – januar 1982. Sistnevnte ble likevel utgitt separat 19. oktober.

I tillegg til de platene som er listet opp i diskografien, har Øystein Sunde deltatt på mange plater med diverse artister. Noen av disse har eksklusive opptak, som Vise- og lyrikkfestivalen Haugesund (1971), Viser i trengsel (1972), Visefestivalen i Västervik (1975) og 50/50 (1982).
Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.