Inger Lise Rypdal

Velg forbokstav på

«Romeo & Julie» (1968) var en av Inger Lise Andersens (senere Rypdal) store slagere på slutten av 60-tallet, sammen med «Fru Johnsen» og «Si hva du tenker, min kjære»
«Romeo & Julie» (1968) var en av Inger Lise Andersens (senere Rypdal) store slagere på slutten av 60-tallet, sammen med «Fru Johnsen» og «Si hva du tenker, min kjære»


Inger Lise Rypdals «En spennende dag for Josefine» (1973) skrevet av Benny Borg og Arne Riis, lå nesten et halvt år på VG-lista
Inger Lise Rypdals «En spennende dag for Josefine» (1973) skrevet av Benny Borg og Arne Riis, lå nesten et halvt år på VG-lista


''Tider kommer, tider går (1977)'' ble nok en suksess for Inger Lise Rypdal, med bl.a. storslageren «Gråt ikke mer, Argentina»
''Tider kommer, tider går (1977)'' ble nok en suksess for Inger Lise Rypdal, med bl.a. storslageren «Gråt ikke mer, Argentina»


Inger Lise Rypdal har prøvd seg på både engelsk og som her, svensk, med platen ''Till min kära'' (1987), som hadde tekster og melodier av Björn Afzelius
Inger Lise Rypdal har prøvd seg på både engelsk og som her, svensk, med platen ''Till min kära'' (1987), som hadde tekster og melodier av Björn Afzelius


14.12.1949 -


Inger Lise Rypdal, f. Andersen, 14.12.1949 på Lena, Toten, sanger og skuespiller, søster av Maj Britt Andersen. Med bakgrunn i Oslos mer soulpregede klubbmiljø seint på 60-tallet, debuterte hun i 1968 på plate som vokalist med bandet Wentzel i «Get Closer»/«Baby Baby» (1968). Solodebuten, under pikenavnet, var imidlertid langt mindre «groovy», med norsk sangpålegg på den tyske slagerkongen Henry Mayers «Romeo & Julie» (1968, 25 uker på VG-lista, hvorav tre på førsteplass), og like stor suksess i Sverige (førsteplass på Svensktoppen) med svensk tekst. Langt mer kontroversiell, men enda mer populær var oppfølgeren «Fru Johnsen» («Harper Valley PTA», 1968, 16 uker på lista, ni på førsteplass). Terje Mosnes' tekst omhandlet hykleri og dobbeltmoral i indremisjonsmiljøer på Vestlandet, men ble prompte oppfattet som blasfemi og krevd forbudt, noe som økte salget til gullplate (den gang 50 000 eks.). Et TV-portrett der hun snakket om soulmusikk og klinte med kjæresten Terje Rypdal mens hun ble intervjuet, befestet imaget som enfant terrible, og gjorde henne enda mer populær/beryktet.


Soulinspirasjonen, den hese syngingen med svært mye luft på stemmen, og samarbeidet med den nyskapende Terje Rypdal gjorde at hun fremsto som mer moderne enn de to år eldre, mer jazzbaserte Wenche Myhre og Kirsti Sparboe, og hun understreket dette med dobbelthit'en «Si hva du tenker, min kjære»/«Finkulturen» (1969, 15 uker på lista, nådde fjerdeplass) og tittelmelodien «Heaven And Hell», som hun fremførte i filmen Himmel og Helvete. Den neste platen, «Natt for lange kniver» (Bob Dylans «Love Minus Zero»)/«Dine tankers selvportrett» (Michel Legrands «The Windmills Of Your Mind») hadde «futuristiske» arrangementer av Rypdal, som hun nå var gift med og hadde fått nytt etternavn av. Den ble ingen slager, men var et modig, om ikke helt vellykket eksperiment.


Etter det voldsomme gjennombruddet hadde hun, naturlig nok, problemer med å finne oppfølgere med samme effekt, og ga ut en del singler av mer obskur art i tillegg til den overveiende ­country­inspirerte LP-platen Inger Lise (1970), som bl.a. inneholdt en søt popversjon av Kari Diesens «Hovedøen» og en norsk versjon av «Frank Mills» fra Hair. Fra nå av ble hun bare kalt Inger Lise på platene, og brukte i mange år etternavnet Rypdal bare i teater, film og TV-sammenheng.


Hun fulgte sin produsent Arve Sigvaldsen fra RCA til hans nye selskap, Talent, og var på listene igjen i 1972 med «Jeg fant min frihet» (10 uker, nådde sjetteplass), fulgt av en vellykket norsk versjon av det spanske Grand Prix-bidraget «Eres Tu», «I mitt liv» (1973, syv uker på lista, nådde sjetteplass). Både denne og oppfølgeren, «En spennende dag for Josefine» (Benny Borg/Arne Riis, 22 uker på lista, åtte på topp), var med på LP-gjennombruddet Fra 4 til 70 (1973, 24 uker på lista, nådde andreplass), som medførte Spellemannpris og platinaplate. Hun var nå landets mestselgende plateartist, og fikk også gode kritikker, både for samleplaten 830 S med Stein Ingebrigtsen (15 uker på lista, fjerdeplass) og Den Stille Gaten (1974, 11 uker), der hun greide å få en radioslager med noe så upoppete som en titteltekst av Arne Paasche Aasen til Schuberts «Die Forelle».


Etter denne rekken av kjempesuksesser, måtte det gå nedover rent kommersielt, men også Feeling (1975) og Tider kommer, tider går (1977, med hennes forbausende kraftfulle versjon av Lloyd Webbers «Gråt ikke mer, Argentina») ble listeplasserte. Det ble så sannelig også de over 20 Treff-platene med coverversjoner av utenlandske hits, med Ingebrigtsen og Gro Anita Schønn fra 1971 til 1978. Helt fra 1969 deltok hun også i en rekke norske Grand Prix-finaler, uten å vinne, men ofte med den beste melodien. Mest kjent av disse er Rypdals merkverdige «Voodoo», som hun fremførte i engleutstyr, ivrig oppvartet av Jahn Teigen som skjelett!


Med årene ble sangstilen og repertoarvalget mer familievennlig, selv om hun som regel hadde med en komposisjon eller to signert Rypdal på platene, og også medvirket på et par av hans ECM-utgivelser. Det fantes nok dem som følte seg sviktet når hun nå gjorde langt mer kommersielt rettede innspillinger enn Myhre og Sparboe. Men hun visste at en popstjerne ikke varer evig, og vil man videre, må man utvikle seg vekk fra listepoppen. Hun konsentrerte seg om TV, om teater og film, og gjennom resten av 70-årene kunne man knapt nok snu seg uten å se eller høre henne i stadig uventede sammenhenger, alltid i kunstnerisk vekst.


Allerede under den andre hitlisteperioden tidlig på 70-tallet, hadde hun dukket opp på Det Norske Teatret, i minimusikalen Kviskring i vind på Scene 2 og i Alf Prøysen-forestillingen Kjæm du ikvell på hovedscenen. Hun debuterte som revyskuespiller, med en blidt infam parodi på daværende kronprinsesse Sonja, i Einar Schankes Gledeshus på Chat Noir (1975, også plate og film). Senere er det blitt mange, men i tid spredte hovedroller på scenen, stort sett i revyer hos Einar Schanke og Dag Frøland, og musikaler, som Karl Eugen Olsen fra Vika på Bryggeteatret, Little Shop Of Horror på ABC-teatret, Trost i taklampa (som Gunvor) på Riksteatret og kabareten Jaques Brel er her i kveld og bur bra i Paris på Victoria Teater. Hun var en av gjennomgangsutøverne i den bredt anlagte TV-serien Musikkspill (1980), der hun fremførte voksent musikalmateriale, bl.a. av Steven Sondheim. I sitt eget Si det som det er sang hun Brecht/Weill. I samarbeid med Svein Erik Brodal og hans lille Toten Teater fikk hun stor oppmerksomhet for innsatsen som Piaf, milevis fra den «coole» hviskesyngingen hun slo igjennom med. I 1989 gjorde hun sterkt inntrykk med Brodals krevende monolog Æille menneska mine. Etter sekelskiftet har hun turnert med kirkeforestillingen Kvinnen ved brønnen, med tekster om Bibelens kvinner.


Mens hun i teatersammenheng oftest har vært med i musikalske forestillinger, har hun stort sett gjort rene taleroller på film, selv om hun hadde sin første ordentlige filmrolle i musikalen Ungen (1974). Hun maktet med stor naturlighet tittelrollene i Oskar Braatens Kjære Maren (1976) og Amalie Skrams Lucie (1979), og befestet populariteten i Sverige med En vandring i solen (1978). Videre har hun hatt hovedroller bl.a. i Erik Løchens Fabel (1979) og Bente Erichsens Over grensen (1987).


Fra tid til annen har hun også dukket opp på platemarkedet, med den engelskproduserte og heftig forhåndsannonserte Sign Language (1980, hennes siste listeplassering), Kontakt (1982, med Grand Prix-hiten «Lady Di») og den funky Just For You (1982). På den svært intime Romanse (1988) blir hun akkompagnert av Lakki Patey på gitar, og Björn Afzelius deltar selv på hennes LP med hans sanger, Till min kära (1987). Hun har også deltatt i den funky vokalgruppen Chipahua, og har utgitt en opprocka versjon av «Fru Johnsen» (1989) i forbindelse med en samle-CD med samme navn. Samleplaten Tid (1997) markerte trettiårsjubileet som artist, og ble fulgt av eget sommershow, En kveld med Inger Lise i Sandefjord samme år.


Inger Lise Andersen kom inn i norsk pop sent på 60-tallet som en opprørsk virvelvind. Som popstjernen Inger Lise dominerte hun platemarkedet på 70-tallet nesten like totalt som Wenche Myhre hadde gjort det tiåret før. Fra 80-tallet har hun vært Inger Lise Rypdal, en dyktig skuespiller på scene og film.

Materialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2005). Redaktører for boken er Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.