Matched: mediateket/biografier/(.*)

Moving Oos

Velg forbokstav på

Trondheimsbasert soulrockband med røtter i 60- og 70-tallets amerikanske blues og rock.

Moving Oos startet opp i 2005 som et sideprosjekt og ”ferieband” for et knippe av Trøndelags fremste rock- og jazzmusikere. Bandet teller i alt ni medlemmer, og består av:

    * Frank Reppen alias Frankie Castello, vokal (Miss D.)
    * Per Borten alias Jimmy Kruder, gitar (Cadillac, New Violators)
    * Even Granås alias Sonny Cute, trommer (The Internatinal Tussler Society, Thrush)
    * Håkon Marius Pettersen alias Leslie Hammonds, tangenter (Fuckface, New Violators)
    * Kisti Huke alias Norma Lee, kor/vokal (Kirsti Huke kvartett, Grand Telemark)
    * Siri Gjære alias Lynn Gordon, kor/vokal (Siri Gjære, Cricketclub, Aire & Angels)
    * Kristin Jensen alias Theresa Mae, kor (Hopalong Knut, Samvirkelaget)
    * Eirik Øien alias Roger Houston, bass (Nullskattesnylterne, Dadafon, Quintrophenia)
    * Tom Kenneth Alte alias Tony Cabasa, perkusjon (Nullskattesnylterne, Action Pilots, Quintrophenia)

Initiativtakerne bak bandet var gitarist Per Borten og trommis Even Granås, som ifølge eget utsagn kom på idéen en sommer de festet mye og bare hørte på ”hippierock, soulrock og riffrock.” Etter flere år i band som Cadillac og Thrush følte både Borten og Granås sterkt for å ta opp arven etter sine helter fra 60- og 70-tallet. Samtidig lå det et ønske til grunn om å samle en del av musikervennene, som gradvis hadde mistet kontakten på grunn av egne prosjekter.

Resultatet ble i første omgang et rock-tribute-band som debuterte på scenen med arrangementet “A tribute to Rock” på utestedet Blæst i Trondheim i desember 2004. På dette tidspunktet besto bandet av Håkon Marius Pettersen, Eirik Øien, Kirsti Huke og Siri Gjære, i tillegg til Borten og Granås.

Tributebandet fortsatte å øve jevnlig, og begynte også så smått å lage egne låter. De fikk i tillegg huket inn Frank Reppen, som tok over for Borten på vokal. I løpet av et par måneder ble det klart for bandmedlemmene at dette var noe de ville fortsette med, og Moving Oos ble født.

Bandnavnet er hentet fra soundtracket til filmen Journey Through the Past (side 2, spor 2), hvor Neil Young med henvisning til koringen gir , Stills og Nash instruksen: “Come on, gimme some more of those moving oos”. Rent musikalsk er the Moving Oos helt klart mer inspirert av band som Humble Pie, The Faces, MC5 og The Black Crowes.

Selv om de sånn sett ikke representerte noe nytt, var det likevel som om Moving Oos var det norsk, og særlig trøndersk, konsertpublikum hadde ventet på og trengte. Da soulrockkollektivet begynte å spille konserter sommeren 2005 hadde de også rekruttert ytterligere et nytt medlem: namsosingen og Nullskattesnylterne-trommis Tom Kenneth Alte ble med på perkusjon.

Med sine svært dyktige og stilsikre musikere, opparbeidet Moving Oos seg raskt et rykte som et liveband utenom det vanlige. Dette kan kanskje også forklares med at musikerne i denne sammenhengen anla en upretensiøs holding i en musikkscene ofte preget av strenge krav til kulhet og cred. Sceneopptredene bar preg av et band med solid kompetanse, overskudd og spilleglede, og de klarte på denne måten å spre feelgoodness (Peace & Love) til publikum på en uanstrengt måte.

Etter sommeren gikk bandmedlemmene igjen tilbake til andre prosjekter, og feriebandet Moving Oos ble lagt på vent. Mot slutten av året og i begynnelsen av 2006 fant de likevel tid til å spille inn noen preproduksjoner i Nautilus Studio i Trondheim. De var også innom Brygga Studio, før de bestemte seg for å spille inn ei hel plate. Gjennom Cadillacs gamle nettverk hadde de allerede platekontrakt med tidligere Progress-sjef Jens-Petter Wiig og Kong Tiki Records på hånden.

For å få den riktige lyden falt det endelige studiovalget på Kai Andersens Athletic Sounds i Halden. Her ble debutalbumet Peace & Love spilt inn og mikset i august 2006. Albumet består av elleve spor, som alle ble spilt inn live, med unntak av noen soloer.

Før plateslippet sto strategisk nok by:Larm på plakaten. Med et allerede godt etablert liverykte på seg, var forventningene til Moving Oos høye foran bransjetreffet, som i 2007 ble arrangert i Trondheim. Bandet innfridde imidlertid alle forventninger, hvilket ble bevist av blant annet 300 dansende publikummere i VG-teltet og fornøyde anmeldere. ”En heidundrende soulfest fra et av byens beste live-band” var Adresseavisens konklusjon.

Drøye to uker etter, 27. februar 2007, kom Peace & Love ut. Med unntak av VG, som gav plata terningkast 3, var anmeldelsene jevnt over svært gode. Låta ”Romancer” gikk rett inn på P3s A-liste, hvor den ble liggende i 15 uker. Den var også den femte mest spilte låta på P3 gjennom hele året. Låta ”Minister of Love” gjorde det også svært bra, med 10 uker på A-lista.

Bandet dro ut på en månedslang turné med plata i begynnelsen av mars. I tillegg var festivalsommeren fullbooket, med spillejobber på Hove, Øya, Storås og Vika i Mo i Rana, for å nevne noen. Før året var omme hadde Moving Oos spilt rundt 40 konserter. For platedebutantene ble 2007 til toppet med at de ble tildelt Alarmprisen for beste nykommer. Bandet ble også nominert til Spellemannpris i kategorien rock.

Fortsatt holdt bandmedlemmene fast på at Moving Oos bare var et sideprosjekt. Men det betød på ingen måte at de var et band uten planer. Ett år etter at debutplata kom ut, hadde bandet allerede et dugelig overskudd av låter. En ny plate var derfor uunngåelig.

I juni 2008 vendte de tilbake til Halden for innspilling, denne gangen med et nytt bandmedlem. En høygravid Siri Gjære gjorde det nemlig nødvendig å få inn en vikar. Samtidig hadde bandet ønsket seg enda en kordame, for fetere ooing. Dermed ble Kristin Jensen tatt inn i familien.

I arbeidet med andreplata fortsatte Moving Oos i det samme sporet Peace & Love ble til i. Det nye låtmaterialet gav imidlertid Siri Gjære og Kirsti Huke større spillerom enn tidligere, slik at de på oppfølgeren hadde egne solonummer i tillegg til koringen. Om det var tiltenkt eller ikke, fungerte også låtene med Gjære og Huke som en avveksling til Reppens Chris Robinson-aktige vokal.

Det nye låtmaterialet ble presentert på flere festivaler sommeren 2008, men oppfølgeralbumet kom ikke ut før i oktober. Med bakgrunn i bandets hippiefilosofi og den fortsatte vandringen på soulrockens vei, ble tittelen naturlig nok …And Understanding.

Denne gangen var anmeldelsene noe mer lunkne. Kritikerne gav uttrykk for skuffelse over at bandet ikke hadde kommet med noe nytt, og klarte heller ikke å finne låter med hitpotensial i samme klasse som ”Romancer” og ”Minister of Love”. Unntaket var igjen VG, som trillet fram femmeren for den ”forfriskende gjengen” avisen nå mente Moving Oos var.

Bandet selv tok det hele med ro, og hadde i forkant av plateslippet langt fra gitt uttrykk for at publikum hadde noe nytt og revolusjonerende i vente.

“Vi tenker ikke spesielt nytt nå. Vi er et band som ikke øver, vi spiller bare live, og så kommer låtene ut fra det. Det er ikke revolusjonerende – men det er feelgood. Vi tar ikke oss selv så høytidelig”
, som Granås sa det i et intervju med NTB.

Låta ”Catch Me When I Fall” fra albumet gikk likevel rett inn på P3s A-liste.

Etter slippturnéen til …And Understanding gikk bandmedlemmene igjen hver til sine prosjekter.

Biografien er skrevet av Sigrid Anna Eggen. Materialet er copyright © Rockheim.