Matched: mediateket/biografier/(.*)

Det gylne triangel

Velg forbokstav på

Synthbasert postpunkband fra Oslo, aktivt 81-84, startet av Anders Sevaldson (synth, saksofon, vokal) og Ola Ødegård (synth, bass, trompet, vokal). Disse var de faste medlemmene i gruppen, og skrev også låtene, mens de øvrige medlemmene skiftet ganske ofte; Terje Nilsen (gitar), Jorunn Hafstad (vokal), Nils Johan Pedersen (synth) og Pål Ribu (gitar) har alle vært innom.

Sevaldson var kjent fra en sen utgave av De Press, han hadde vært keyboardist på en turné og en demoinnspilling i London (utgitt på albumet On the other side).

Det Gylne Triangel utga to singler, den første, ”Maskindans”/”Får Aldri Nok” kom ut på plateselskapet MAI, og Nye Takters sladrespalte Fuzzbox hadde mye moro med hvor mye produksjonen angivelig kostet, både i honorarer til produsentene (The Katzenjammer Kids, aka Torgrim Eggen og Volker Zibell fra The Cut) og studiotid. MAI utga svært få new wave-relaterte band, og dette ble den eneste synthpop-singelen på labelen.

Singelen ble spilt inn med en besetning av Nilsen, Sevaldson og Ødegård. Reidun Lundgren koret. ”Maskindans” var innovativ, mørk og dansbar, elektronisk nok til å representere "den nye lyden" våren ‘82, men samtidig "rocka" nok til å slå an hos rockpublikummet. Singelen har et publikum den dag i dag, gjennom klubbspillinger i Norge og rundt om i Europa.

Neste singel ble utgitt av det kortlivede plateselskapet Studio B. Den var også produsert av Eggen og Zibell, bandmedlemmene var Sevaldson, Ødegård, Pedersen og Hafstad. Her var stemningen helt annerledes. Singelen var en humoristisk, durstemt hyllest til jappetidens fester: "Masse dop, masse ball, det blir sikkert knall."

Singelen slo ikke an, men hadde sine forsvarere, for eksempel Jan Arne Handorff i Nye Takter: "En norsk elektronisk pop-hit? DET GYLNE TRIANGEL gjør seg rimelig fortjent med sin nye ’Hula Hula’ (Studio B) som flirer og fjærer i håp og lengsel." En grei oppsummering av reaksjonene på denne singelen fant man i Puls' artikkel om bandet fra mai ‘83: "Oslo-bandet fråtsa i klisjeer, og dreit seg ut. Deres andre singel var vel et forsøk på å lage dansbar galskap, men 'Hula Hula' holdt ikke engang som en flipp."

Etter fiaskoen med ”Hula Hula” tok Sevaldson og Ødegård ulike oppdrag som musikere for andre artister. Sevaldson tok seg av sax og synth på Torstein Bielers album Golf (1982) som Jahn Teigen produserte. Albumet fikk enda surere kritikk enn ”Hula Hula”, og en stund var Bieler et fast innslag i Nye Takters humorspalte, hvor man mente at denne typen kommersiell pop var fullstendig latterlig.

Både Sevaldson og Ribu var med i Beraneks backingband på turnéene i ‘83 og ‘84. Ødegård var keyboardist i en sen utgave av Lumbago. Det Gylne Triangel havnet i skyggen av medlemmenes andre oppdrag, men bandet fortsatte med sporadiske konserter i samme periode.

Det Gylne Triangel var aktivt som liveband i Oslo og resten av det sørlige Norge. Til å begynne med spilte de alle synth’ene live, uten programmering eller backingtapes, og da var det også nødvendig for Sevaldson og Ødegård å ha andre musikere med seg på scenen.

Fra ‘83 gjorde de konserter hvor det meste av elektronikken var innspilt på forhånd på backingtape, mens de selv sang og spilte blåseinstrumenter, bass eller synth. I det førnevnte Puls-oppslaget forteller Ødegård at de hadde funnet et sound som funket for en duo, og at det gjorde det enklere å holde konserter, siden han nå slapp å stille inn hastigheten på rytmeboksen for hver låt.

Etter dette kom Ribu inn som gitarist, og i mai ‘84 skrev Nye Takter: "Å si at unge Ribu har lagt en ny dimensjon til musikken er ingen overdrivelse." Konsertanmeldelsen ga bandet plusspoeng for "sterke melodier" og vokalisten ("det ligger kraft bak den stemmen"), og konkluderte: "Fortsetter DGT som de gjør nå, burde de bli allemannseie om kort tid." Dette potensialet skulle dessverre forbli urealisert.

Biografien er skrevet av Anders og Øistein Moe. Materialet er copyright © Rockheim.