Progressiv og politisk radikal visegruppe fra Trøndelag, dannet i 1973 og oppløst i 1975, gjenforent for nye innspillinger i 1984 og 1996. Vømmøl Spellmannslag oppnådde enorm suksess på 70-tallet med sine fengende viser og sitt smittende humør. Midt i en tid dominert av engelsk pop, erobret Vømmøl landet med sanger om arbeiderkamp, undertrykking og streik, fremført på den bredeste dialekt. Gruppen viste publikum hvor bra norsk musikk kunne være, samtidig som den minnet folk om at vårt velferdssamfunn også har sine skyggesider.

Primus motor for Vømmøl Spellmannslag var Hans Rotmo. Han ønsket å videreføre og fornye folkemusikken på dens egne premisser, og lot seg inspirere av det som for ham og mange andre er vår tids folkemusikk – rock. Gruppen var første satsing fra plateselskapet Mai, hvis manifest var å formidle «en musikkultur som tjener folkets interesser som en kilde til kunnskap, bevissthet, samhold, glede, styrke og handling, og særlig musikk som har agitatorisk verdi. En musikkultur som støtter undertrykte grupper og folkeslag i deres kamp for rettferdighet og selvstendighet.»

Vømmøl Spellmannslag ble dannet av fire studenter ved Universitet i Oslo i september 1973. De fant ut at de alle fire var fra Vømmøldalen, derav gruppenavnet, og de skapte seg et eget univers med hvert sitt alter ego: Hans Rotmo (vokal, fele) ble Kristian Schravlevold, Hans Løkken (vokal, mandolin, saksofon) ble Konrad Vømmølbakken, Geir Solheim (gitar, vokal, munnspill) ble Peder Storvømmølvold, og Leiv Prestvik (bass, vokal) ble Birger Skruddusvingen. Rotmo laget seg et eget instrument han kalte lurk, bestående av en to meter lang seljestokk med en støvel nederst og et cymbal på midten. Lurken ble varemerket for Vømmøl Spellmannslag.

Ensemblet hadde en av sine første konserter i Chateau Neuf høsten 1973. På vei til konserten lot Hans Rotmo trikken gå fra seg, og mens han ventet et kvarter på den neste satt han i skuret og komponerte «Høvlerivisa». Tre timer senere ble visa fremført for første gang, og ved årsskiftet hadde Vømmøl Spellmannslag tegnet kontrakt med det nystartede plateselskapet Mai. Som seg hør og bør et kommunistisk selskap, ble den første produksjonen – albumet Vømmøl’n – lansert på selveste 1. mai 1974. Den ble en salgssuksess av dimensjoner. Vømmøl fikk platinaplate for salget, som til slutt passerte 60 000 eksemplarer, noe bare Jim Reeves og Gluntan hadde oppnådd i Norge før dem.
Oppfølgeren, Vømlingen, ble lansert 1. mai 1975. Den ble en like stor suksess som debuten, 60 000 solgte, med sanger som «Førarkortet» og «Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl». Men da var allerede Vømmøl Spellmannslag oppløst. Rotmo søkte nye musikalske utfordringer og samarbeidspartnere, og startet Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken. Deretter ble det Heimevernslaget, før han tidlig på 80-tallet fremsto som soloartist og senere som Ola Uteligger.

I anledning av tiårsjubileet for den første platen, ble Vømmøl Spellmannslag gjenforent i 1984. Albumet Vømmølåret ble innspilt med Åge Aleksandersen som produsent, utgitt 1. mai (selvsagt), og den ble en ny suksess med sanger som «Auksjonsvisa» og «Gammelpoteta». 50 000 eksemplarer solgte Vømmøl midt i jappetiden. Året etter kom det en samleplate, og i 1996 ble Vømmøl nok en gang gjenforent for to nye innspillinger til samlingen Vømmølmusikken. Parallelt med denne platen ble det utgitt en visebok med samme tittel.

Vømmøl Spellmannslags aktive eksistens varte bare i en kort periode midt på 70-tallet, og i en enda kortere periode ti år senere. Gruppen rakk likevel å sette dype spor i norsk musikkhistorie. Over hele landet er Vømmøl blitt et begrep, synonymt med kampen mot urettferdighet og undertrykkelse. Mannen bak alle sangene, Hans Rotmo, mener at mye av grunnen til at Vømmøl har overlevd, er den bevisste bruken av humor. Som han selv sier: «Vømmøl gir folk kraft til å kjempe, kjempe med humør.»

Som en kuriositet kan det nevnes at et orkester med navnet Vørterøl Songlag ga ut hyllestplaten Vørterøl Songlag spælle Vømmøl i 1975. Omslagsbildet til denne platen ble tatt av Svein Finjarn.