Danseband fra Toten, startet i 1969. I sine første år var Torry Enghs et storband med blåserrekke, og med et repertoar som strakk seg fra lette poptoner til smygende jazztakter. Senere ble gruppen eksponenter for glad norsk dansemusikk, med saksofon og steelgitar som viktige ingredienser. Gruppen er mest kjent for sin debutsingle og gjennombruddslåt, «Hippie Hege», som de fikk sølvplaten for i 1970.

Det svenskklingende navnet Torry Enghs kommer fra gruppens to grunnleggere: Trond «Torry» Eliassen (vokal, gitar, saksofon, trombone) og Arild Engh (trommer). I starten talte orkesteret hele åtte mann. Foruten Eliassen og Engh besto Torry Enghs av Ivar Georg Hansen (orgel, vokal), Tom Narten (saksofon, fløyte), Kjell Arne Olsen (trompet), Jan Egil Båkind (trompet), Sveinung Hovensjø (gitar) og Nils Østby (bass). C. C. Bøyesen var produsent for gruppens første single og LP. Singlen «Hippie Hege» ble også lansert på markedene i Tyskland, England, Spania og Sverige.

To nye plater ble innspilt tidlig på 70-tallet. Den første, med Arne Schulze fra Popol Vuh som produsent, ble ikke utgitt før i 1976. Den andre, produsert av Johnny Sareussen, inneholdt blant annet «Karoline Kjøs». Forvirrende nok bar begge disse platene tittelen Portrett, og for å gjøre forvirringen total ble den andre av platene gjenutgitt midt på 70-tallet med nytt omslag og nye titler: Det sto Jag vill inte byta med någon på omslaget, men En liten kvinne på selve etiketten. Uansett, menyen på begge – for så vidt også på alle – platene var en blanding egne låter og kjente slagere med norske og svenske tekster.

Den første av flere omrokeringer i besetningen fant sted i 1973, da Dag Spantell begynte å benytte seg av Torry Enghs som backingband. Av de opprinnelige åtte medlemmene var det bare ett igjen; Trond Eliassen. Resten av bandet besto nå av Ivar Eriksen (vokal, bass), Geir Wentzel (vokal, keyboard, blåsere), Carl-Erik Hedløv (gitar) og Ingar Nordberg (trommer). Erik Botolfsen var produsent på albumet Karneval (1974).

Spantell og Torry Enghs skilte lag i 1975, og Eliassen satte sammen en helt ny sekstett. Han fikk nå med seg Kjell Solem (vokal, trompet), Bjørn Rugaas (vokal, keyboards), Helge Eftedal (gitar), Stig Brøndmo (bass) og Rune Tollefsen (trommer). Denne besetningen laget to LP-er på selskapet Tambourine. Den første inneholdt «Nyfeminist fra Drammen», mens den andre hadde en åtte minutter lang versjon av «Burning Love». Eliassen var selv produsent på begge platene. I denne perioden deltok også Torry Enghs på en rekke samleplater utgitt på Tambourine. Blant disse kan nevnes Discorama, Gammelpop og Go'biter.

Gjennom 80-tallet konsentrerte Torry Enghs seg om rollen som omreisende danseband uten nye plateutgivelser. Flere av de gamle medlemmene dukket opp i andre band, blant annet ble Arild Engh en viktig brikke i et revitalisert Ole Ivars, mens gruppens opprinnelige vokalist, Ivar Georg Hansen, vendte tilbake til Torry Enghs.

Nye plater ble omsider spilt inn på 90-tallet, nå med en besetning bestående av Hansen (vokal, keyboard), Trond Meland (vokal, bass), Bjørn Elvestad (gitar, vokal, trekkspill, saksofon), Alf Håvard Nyseth (vokal, trommer), Erik Snaprud (vokal, keyboard) og selvsagt orkesterleder Eliassen. Albumet På oppfordring 2 (1992) inneholdt «Ola var fra Sandefjord», sunget av gjesteartist John Klemetsen, som var vokalisten på originalinnspillingen med Johnny Band fra 1965. Elvestad ble senere medlem av Ole Ivars.