Gjør endringer

The Spectacle

Dannet: 2000
Splittet: 2006
Fra: Bodø

Hardcorepønkband fra Bodø, aktivt fra 2000 til 2006. Bandet bestod av Andreas Ness Bakkemo (vokal, f. 1981), Endre Njøs (gitar, f. 1983), Martin Bowitz (bass, f. 1984), Torbjørn Hafnor (gitar, f. 1984), Jørgen Larsen (gitar) og Kjetil Jenssen (trommer). Medlemmene kom fra hardcoremiljøet rundt ungdomsklubben Gimle og hadde spilt i flere band allerede, for eksempel hadde Bakkemo, Njøs og Larsen spilt i Nagasaki, som hadde laget en demo og gitt ut en låt på en samle-EP med nordnorske band... Les mer..

Hardcorepønkband fra Bodø, aktivt fra 2000 til 2006.

Bandet bestod av Andreas Ness Bakkemo (vokal, f. 1981), Endre Njøs (gitar, f. 1983), Martin Bowitz (bass, f. 1984), Torbjørn Hafnor (gitar, f. 1984), Jørgen Larsen (gitar) og Kjetil Jenssen (trommer). Medlemmene kom fra hardcoremiljøet rundt ungdomsklubben Gimle og hadde spilt i flere band allerede, for eksempel hadde Bakkemo, Njøs og Larsen spilt i Nagasaki, som hadde laget en demo og gitt ut en låt på en samle-EP med nordnorske band.

Bandmedlemmene hadde altså allerede et visst omdømme på den norske hardcorescenen, men det nye bandet fikk mye lengre levetid og nådde mye videre ut. I løpet av sin eksistenstid spilte bandet over 200 konserter i Europa og USA. The Spectacle gjorde alt selv, og hadde verken platekontrakt eller management. The Spectacle ble drevet som et idealistisk prosjekt som foretrakk å spille konserter uten aldersgrense, uten sponsorer og med lave billettpriser, for eksempel for Bodøs X Rockeklubb, der Njøs var nestleder fra 2002, og senere leder.

Bandnavnet The Spectacle er tatt fra Guy Debords situasjonistiske manifest Society of the Spectacle. Ingen i bandet hadde lest boken da bandet ble startet, men det viste seg å være en bok som passet bra med bandets ideologi, med sin antikapitalisme og mediekritikk.

Bandet konsertdebuterte i oktober 2000 på den andre Bodø Hardcorefestival, en festival bandmedlemmene også var med på å arrangere. Bandet fortsatte å spille konserter lokalt og laget en CD-R-demo med låten 'Lakonia' som ble solgt på konsertene. Bandet spilte bare sporadisk frem til september 2001, da det ble en mer aktiv periode med 15 konserter i Norge og Sverige frem til desember. 2002 ble likevel det roligste året i bandets historie. En av de få konsertene som ble spilt det året, var på Ungdomshuset på Inndyr, en liten bygd noen mil utenfor Bodø. Bandets idealisme fikk også det utslag at de spilte konserter på slike små steder få band bryr seg om å reise til, i privathus, samfunnshus eller små ungdomsklubber. The Spectacle hadde alltid en svært energisk fremtoning på scenen, Bakkemo stagedivet ofte med mikrofonen og fortsatte konserten fra dansegulvet eller moshpiten.

Gjennom disse konsertene bygget bandet seg opp et navn, og da NRKs program Lydverket skulle lage rapport fra Bodø høsten 2003 fikk bandet tilbud om en TV-opptreden, men The Spectacle takket nei, og Bakkemo forklarte hvorfor i et intervju med lokalavisen:

– Vi liker ikke TV. Vi hater TV-mediet. For oss ville det vært helt feil å delta i et slikt program. Det ville vært sykt [...]
– Har du sett Lydverket?
– Nei. Jeg ser ikke TV,
sier han.

Nordlandspostens musikkjournalist Rune Slyngstad mente det var for galt at bandet ikke ville profilere byen, og skrev en krass kommentarspalte. Det ble en leserbrevdebatt, og bandet svarte med å utgi sin egen firesiders fanzine om saken der de tok et oppgjør både med TV-mediet og Rune ”Slyngelstad”. Noe permanent brudd med lokalpressen førte dette ikke til, bandet profilerte jo uansett byen bedre gjennom sine lange USA- og europaturnéer enn det kunne gjort med en fem minutters TV-opptreden. The Spectacle forble kompromissløse i sitt forhold til TV-mediet og gjorde aldri en TV-opptreden eller en musikkvideo, derimot forekom en del amatørfilming på konserter. Bandet stilte også gjerne opp på intervjuer med trykte media, og flere av bandmedlemmene skrev artikler, leserbrev eller blogger, så de nådde ut med det de ville uttrykke, uten bruk av TV-mediet.

I oktober og november 2003 var bandet ute på sin første europaturné, en turné de arrangerte selv gjennom sitt kontaktnett i pønkmiljøet. De spilte i ti land. De fem første konsertene var i Norge med Jimbo Jones som oppvarming. Flere av konsertene fant sted på okkuperte hus, ellers var det mange uavhengige pønkeklubber som Ungdomshuset i København.

Den første plateutgivelsen var egentlig planlagt som en 7” EP med fire låter, deriblant en nyinnspilling av 'Lakonia', men testpressingene var ikke tilfredsstillende, så det ble besluttet å utgi platen som 10” isteden. Det ga bedre lyd, og samtidig ble det et produkt som syntes bedre i platebutikken. Siden bandet hadde et ønske om å bli lagt merke til, ble det designet et dyrt og forseggjort cover i bookletformat med fargetrykk.

Med alle disse utsettelsene ble ikke coveret klart til hardcorefestivalen i Bodø i desember 2003, så 50 eksemplarer ble gjort klare for salg der i et enkelt pappcover med xeroxet vedleggsark. De siste 475 eksemplarene av førsteopplaget ble lagt ut for salg i slutten av februar 2004, da coveret omsider var klart fra trykkeriet, og solgte ut så raskt at det var aktuelt å presse opp et nytt opplag. Samme sommer kom 50 eksemplarer i rød, 50 eksemplarer i blå og 525 eksemplarer i svart vinyl. Det er vanskelig å skille de normale første- og andreopplagene fra hverandre, og for å gjøre forvirringen for platesamlerne komplett, ble en del eksemplarer solgt med plate fra andreopplaget og cover fra førsteopplaget. Omtrent 100 eksemplarer av andreopplaget kom med 3D-briller vedlagt.

Platen utkom på Smart Patrol Records, et uavhengig plateselskap som drives av Bakkemo med hjelp av broren Fredrik Bakkemo og de andre medlemmene av The Spectacle. At The Spectacles plater kommer i så mange varianter, skyldes at Bakkemo-brødrene er platesamlere med et skarpt øye for denne typen detaljer. Blant annet er Andreas Bakkemo en av verdens ledende eksperter på vinylutgivelser med den amerikanske gruppen Devo. Navnet på plateselskapet Smart Patrol er også tatt fra en Devo-låt.

Ingen av The Spectacles plater ser ut som typiske pønkplater. Ola Waagens design er sobert, i farger, og har elementer fra sekstitallets reklame og ukeblader. Designet videreføres på buttons, konsertplakater og T-skjorter. Bandets plater er innspilt i det dyre lydstudioet Hønsehuset med Hallstein Sandvin som produsent, og Sandvin ble regnet som en viktig del av bandet. Njøs forsvarte perfeksjonismen i et portrettintervju i bodøfanzinen Sjølstyrt Liv nr. 3:

'Det at man skal fri seg fra autoriteter og hierarkiet betyr ikke at ting skal bli rotete, stygt og dårlig gjort. [...] Tankegangen burde være at man skal gjøre ting bedre enn det moderne samfunnet klarer. Skal man først spille i band og lage plate skal den være tusen ganger bedre enn det som ligger på hitlista.'


Særlig i begynnelsen ble The Spectacle mye sammenlignet med amerikanske Catharsis, for eksempel i en plateanmeldelse i nettavisen Puls:

'Sammenlikningen til Catharsis er på grunn av vokalen. Vokalist Andreas Bakkemo brøler, freser og skriker på de villeste partiene, mens han roer seg litt mer ned når takten også senkes. Men viktigst av alt, han fungerer bra sammen med resten av bandet. Som allerede sagt, dette er tight og intenst.'


Etter anmelderens mening var The Spectacle ikke et originalt hardcoreband, men han kalte det en stilsikker og lovende debut, og det medfølgende heftet politisk, stilrent og overbevisende og alene verd pengene.

Titommeren fikk gode anmeldelser, for eksempel seks på terningen i Tromsø By. Anmelderen beskrev musikken som 'metallisk hardcore, [...] intens og emosjonell' og kalte bookleten 'fantastisk': 'Bandet har skrevet mye om deres syn på verden og hva formålet med plata er, og det er virkelig kult når man etter hvert har blitt vant til at band bare skriver ned tekster, en thank-you-note og klistrer på en strekkode! Ganske enkelt et jævlig bra booklet!' Både Puls og Tromsø By kalte bandet tight og intenst.

Ett eksemplar ble sendt til anarkistetiketten Crimethink i USA, noe som ble starten på et godt samarbeid. CD-utgavene av begge The Spectacles' album kom på Crimethink, og til sammen solgte de mer enn 10 000 eksemplarer. Kontakten med Crimethink muliggjorde også USA-turné.

The Spectacle var en kvintett på platen, med Hafnor på bass, men etter innspillingene flyttet Larsen til Sverige, og etter noen konserter med bare én gitar fant bandet ut at de trengte en erstatter. Bowitz kom inn som ny bassist, og Hafnor skiftet til gitar. Larsen hadde imidlertid ikke sluttet i bandet, han deltok på konserter og øvinger når han var tilgjengelig, og da han flyttet tilbake, fortsatte bandet med tre gitarister.

I 2003 og 2004 spilte The Spectacle inn sitt første fulle album Rope or Guillotine i Hønsehuset lydstudio i Bodø. Det kom ut på Crimethink på CD med vinylutgave i 625 eksemplarer på Smart Patrol Records i samarbeid med Lilacsky og Anomalie. Platen har ni låter og nærmere 37 minutters spilletid, og både CD-en og vinylen har en informativ booklet med tekster, bilder og kommentarer til låtene. I alt vesentlig er CD- og vinylbookletene identiske, men vinylbookleten er litt større. En miks av avslutningslåten 'The Cave' med gjestevokal av Magnus Eliassen ble lagt ut på NRK Urørt.

På Smart Patrol-nettstedet forklares platetittelen på følgende måte: 'The title Rope or Guillotine was a comment on an everyday life where we really don't have any choice, we are doomed to always choose between two evils. Multi-national co-operations destroy our earth and they seem to not care about nature, humans and animals in their hunt for more money and power.'

Anmelderne overgikk seg selv i superlativer. Puls kalte det 'en brutal knyttneve av et album': 'Her blir du banket til bevissthet av The Spectacles krysning av mørk metal og hardcore. Resultatet er steinbra. [...] The Spectacle er brutale og kompromissløse. De er knallharde og bevisst på deres situasjon i samfunnet. Rope or Guillotine er full av deres erfaringer og opplevelser. The Spectacle ber deg om å høre godt etter. Det syns jeg du også skal. Dette er ekstremhardcore i en klasse for seg selv. Dette er punk slik vi vil ha den i dag.' Anmelder Trond Anders Fossum mente konsertfavoritten ”Growing Pains” var den beste låten.

Denne platen kom ikke i tide til slippfesten på rockeklubben Sinus i Bodø. Avisa Nordland rapporterte om en konsert som startet på 120 desibel og ble høyere etter hvert, og mente at det var liten tvil om at rønvikgutta måtte være er et av landets mest lovende metallband. Lokalavisen var imponert over musikken, men ikke like begeistret for tekstene:

'Det er imidlertid lov til å være i tvil om bandet er tilstrekkelig rebelske til at de kan betrakte seg som pønkere. Pønkens viktigste ingrediens er opprøret mot etablerte sannheter og det konforme samfunnet. [...] Det holder ikke [...] med tekster hvor budskapet utelukkende er 'wøøøøøøø, wøøøøøø, wøøøøø' fra hese gutter med håret i øynene. [...] I en verden hvor det er opplest og vedtatt at rockere pimper øl og røyker feite, er The Spectacles' 'straight edge'-holdninger en god start. Fra scenen fredag viste bandet også et gryende samfunnsengasjement, hvor de tok opp tema som tradisjonelle kjønnsrollemønster og USAs rolle i verdenspolitikken.”

Dermed var det duket for en ny runde med leserbrev, der Fredrik Bakkemo gjorde oppmerksom på at bandets tekster faktisk er anarkistiske og et skarpt oppgjør med det konforme samfunnet og at bandet var idealistisk og opprørsk på mange måter.

Med meget få unntak var The Spectacles tekster på engelsk. Engelske tekster er nødvendig når bandet har et internasjonalt nedslagsfelt, men er ikke uproblematisk når bandet har mye på hjertet. Som Bowitz sa det i et intervju med den amerikanske fanzinen Last Hours #1: 'I really think that because we sing in English it’s a lot easier to ignore what the lyrics really mean. […] If we had spoken in Norwegian there’s no way that Norwegian people could ignore what the words actually meant.'

I oktober og november 2004 var bandet på USA-turné sammen med Requiem, arrangert med hjelp fra Crimethink. 31 konserter ble spilt på 30 dager, noen i private hus. Mens de var på turné, tok de avgjørelsen om å spille inn et nytt album for Smart Patrol Records og Crimethink-labelen. I, Fail skulle være en temaplate 'about failure', som det sies på Smart Patrols nettsted. De ville også utvide begrepet pønk enda mer, med elektroniske klanger, lange instrumentalpartier og innslag av akustiske instrumenter. Platen har også flere gjestemusikere. Støyartisten Lars Myrvoll bidrar med elektronikk, Sophie Kvam spiller cello, og i et rolig parti som bringer tankene i retning av postrock á la Tortoise, spiller Aleksander Kostopoulos vibrafon. Med 55 minutters spilletid og bare åtte låter var det åpenbart at albumet lå langt unna standard norsk hardcorepønk.

Før albumet kom ut, kom det imidlertid en annen utgivelse: Sommeren 2005 var Njøs og Jenssen på langvarige utenlandsreiser. De fire som var igjen i Bodø besluttet å lage en singel. Denne singelen finnes i bare én variant, på svart vinyl, med cover i rødt og svart og med xeroxet vedleggsark, og er den av The Spectacles plater som ligger nærmest opp til det man kan kalle standard pønkdesign. Singelen var planlagt som turnésingel til den forestående europaturnéen, og ble klar akkurat i tide. B-siden ble også med på en bonus-CD med fanzinen No Cage is Big Enough #2.

Bandets europaturné omfattet 50 konserter i august, september og oktober, noe som ville vært en kraftprestasjon selv hvis bandet hadde hatt en profesjonell turnébuss, roadies og hotellrom. The Spectacle fortsatte å gjøre alt selv og var ikke på utkikk etter platekontrakt eller sponsor.

I, Fail kom på CD på Crimethink i september 2005, vinylutgaven kom først i mai 06 på Smart Patrol Records. CD-en kommer med tekstene og en artikkel med tittelen 'Failure'. LP-utgaven har i tillegg en poster med bilder fra turnéene. To låter ble til overs fra innspillingene. Den ene ble lagt ut på NRK Urørt, og den andre, 'Satanlåta', var et meget sjeldent forsøk på en låt med norsk tekst.

Albumet ble en ny kritiker- og salgssuksess, fanzinen No Cage Big Enough #2 skrev:

”They are still a amazing band. […] And they are fucking unbelievable live! I feel like they have developed their music even more the last year. They are taking the experimentations even further when it comes to feedback, noise and interesting beats and turns. […] GET IT!' Den amerikanske fanzinen Wonka Vision skrev blant annet: 'Sick of the same ol’, same ol’? Pick this one up while you still can. The cover art alone is worth it', mens Anomalie kalte platen 'A masterpiece within its genre.'

Tidlig i 2006 kom meldingen om at bandet skulle oppløses. Bowitz forklarte i lokalavisen: 'Trommeslageren ville slutte og vokalisten har ødelagt stemmen sin. Han holder til i kveld, så er det nok. Da var det like greit å si at det var over. At fire av seks skulle fortsette videre var aldri aktuelt. Alle har vært like viktig og det ville aldri blitt det samme [...]. Det føles godt å vite at det er over i kveld. Vi har vært forberedt lenge og alle har vi mange planer for tiden som kommer.' (Avisa Nordland 8. juni 2006).

Jenssen var tilbake på bandets siste turné i mai og juni 2006, men han skadet seg, og på de konsertene han ikke var i stand til å spille trommer, deltok han med koring, dansing og tamburin, mens Larsen overtok trommene. Turnéen omfattet totalt 21 datoer i Norge, Sverige, Tyskland og Tsjekkia. Siste konsert var på Sinus i Bodø i juni, en konsert som fikk seks på terningen av lokalavisen Avisa Nordland:

'The Spectacle framførte sine låter med sylskarp presisjon og med et samspill av verdensklasse. Publikum kvitterte med ny bodørekord i stagediving. Generelt engasjerte publikum seg på en måte konsertgjengere svært sjeldent [sic] gjør. Kommunikasjonen mellom scene og publikum var en opplevelse i seg selv.'

Selv om bandet var oppløst, kom det fortsatt noen nye utgaver av platene. I, Fail kom med ny covervariant på amerikanske Scenester Credentials. Denne har et annet fargeskjema, rosa der de andre er lyseblå. 100 av disse kom i farget vinyl. Det kom også en amerikansk vinylutgave av Rope or Guillotine på Phil Elverum & Son. Denne var remikset, ettersom ingen var fornøyd med lydkvaliteten på førsteutgaven. Coveret på denne var silketrykt på innsiden av coverene fra brukte plater.

Fem av bandmedlemmene øvde litt på høsten 2007 og spilte en ny avskjedskonsert på Bodø Hardcorefestival, men etter dette var det definitivt slutt. I forkant av festivalen utkom et programhefte med CD-R-samler med bandene som skulle opptre, her var 'Satanlåta' kommet med, men nå med engelsk tekst og tittelen 'Driven'.

Bandmedlemmene har fortsatt i musikkscenen på mange måter. Andreas Bakkemo som bakmann i Bodø Hardcorefestival og Smart Patrol Records. Jenssen sang i Beyond The Fences inntil også dette bandet ble oppløst, og i 2009 startet han et akustisk soloprosjekt. Bowitz har spilt med Cold Mailman, og Njøs og Bowitz co-produserte bandets album i 2008. Larsen og Hafnor ble med i Lukestar og fikk en Spellemannpris med dem. Njøs spiller i dag i Kollwitz, tidligere Käthe Kollwitz, og utga et album med dem våren 2009.

Medlemmer

Andreas Ness Bakkemo Vokal
Endre Njøs Gitar
Jørgen Larsen Gitar
Kjetil Jenssen Trommer
Martin Bowitz Bass
Torbjørn Hafnor Gitar, bass

Utgivelser (album)

The Spectacle
I, Fail
2005
The Spectacle
Rope or Guillotine
2004