Gjør endringer

Seigmen

Dannet: 1989
Splittet: 6. mars 1999
Også kjent som: Klisne seigmenn
Fra: Tønsberg

Rockeband fra Tønsberg, dannet i 1989. Seigmen besto av Alex Møklebust (vokal), Kim Ljung (bass, vokal), Marius Roth Christensen (gitar, vokal), Sverre Økshoff (gitar) og Noralf Ronthi (trommer). De startet opp under navnet Klisne Seigmenn, og var en vennegjeng som hadde bestemt seg for å holde sammen i tykt og tynt. Underveis oppnådde de å bli et av Norges mest populære rockeband – samtidig som de selv populariserte hardtslående rockemusikk for en til da uhørt stor del av befolkningen. .. Les mer..

Rockeband fra Tønsberg, dannet i 1989. Seigmen besto av Alex Møklebust (vokal), Kim Ljung (bass, vokal), Marius Roth Christensen (gitar, vokal), Sverre Økshoff (gitar) og Noralf Ronthi (trommer). De startet opp under navnet Klisne Seigmenn, og var en vennegjeng som hadde bestemt seg for å holde sammen i tykt og tynt. Underveis oppnådde de å bli et av Norges mest populære rockeband – samtidig som de selv populariserte hardtslående rockemusikk for en til da uhørt stor del av befolkningen.

Seigmens første plateutgivelse het Pluto, og ble gitt ut på det egne selskapet Ikon i 1992. Minialbumet inneholdt fem spor med flerrende og original hardrock, og kom på et tidspunkt da grungebølgen med band som Nirvana og Pearl Jam hadde gjort et stadig voksende publikum mottagelig for intelligent rock av det tyngre slaget – muskuløs musikk som nok til tider hadde i seg elementer av metall, men som likevel var langt fra heavy. Bandet nådde for første gang ut til et større publikum med den lange, episke låten «Mesusah» på en CD som fulgte med magasinet Rock Furore høsten 1992. Fra de skjelvende gitartonene i åpningen til det endelige punktumet ble satt ni minutter senere, var lytterne tatt med på en reise fra «ekstase til døden» – og et musikalsk landskap som svært få norske band hadde berørt før dem.

Blant de som oppdaget Seigmen gjennom «Mesusah» var Sony Music-etiketten 1:70, som var tenkt som en underlabel for den nye, norske rocken. Ameneon fra 1993 ble spilt inn med Kai Andersen som tekniker, og bekreftet inntrykket av at noe spesielt var på gang. Potensialet ble ytterligere forløst på bandets eksepsjonelle versjon av deLillos' «Hjernen er alene», som viste at bandet var villig – og fullt ut i stand til – å ta over kronen etter 80-tallets store norske band.

På denne tiden ble Seigmen og Motorpsycho de store spydspissene for den nye norske rocken. De var svært forskjellige band, men delte en visjon om å sprenge grenser, og ta norsk rock der den ikke hadde vært før. Seigmen endte opp med den største kommersielle suksessen: Den Sylvia Massey-produserte Total, med sterke låter som «Döderlein» og «Lament», landet raskt på 20 000 enheter i 1995, mens oppfølgeren Metropolis solgte hele 50 000 året etter. Albumet gikk rett inn på førsteplass på VG-lista, anført av den storselgende singelen «Metropolis», og ble også belønnet med Spellemannpris i kategorien rock. Seigmen var dermed det første undergrunnsbandet fra 90-tallet som ble folkeeie, og det med en stil og en holdning som var radikalt annerledes enn all annen hjemlig musikk på den øverste delen av hitlistene.

Det var en prestasjon som de fleste band ville vært mer enn fornøyd med å kunne surfe videre på, men for Seigmen-medlemmene føltes det snarere som en omfavnelse de nå var nødt til å snu til en utfordring for seg selv. De hadde startet opp som opprørere i musikkmiljøet i hjembyen, og omtalte senere kritiker- og publikumssuksessen Metropolis (som også kom ut i engelskspråklig utgave) som et nødvendig feilskritt – «som å få god karakter på en prøve du ikke har forberedt deg skikkelig til».

Midtveis på 90-tallet var Seigmen det største rockebandet i Norge, samtidig som de opplevde både jantelov og baksnakking. Tabloidpressen hauset opp en håndfull konserter i England som et forsøk på internasjonalt gjennombrudd, noe som førte til at Radiowaves i 1997 i enkelte kretser ble oppfattet som om (de motvillige) stjernene lot sine norske tilhengere i stikken. I virkeligheten var dette kanskje deres beste album siden Total, der musikken kombinerte det melodisk iørefallende med skarpt tilhugd teknologi, og viste et band som ikke bare hadde maktet å beholde mye av det beste av sin egenart, men også angrep den fra nye vinkler. Om overgangen til engelske tekster førte til at Seigmen mistet noe av sitt umiddelbare særpreg, maktet bandet likevel å forbli tro mot essensen av seg selv, midt i en radikal selvransaking. Også dette albumet gikk rett til førsteplass på VG-lista.

Med Radiowaves hadde Seigmen fått et visst fotfeste på det tyske markedet, der de nå også turnerte en del. De mottok i tillegg Kassettavgiftsfondets lanseringsstipend på hele 750 000 kroner i november 1997, men spilte sin siste konsert på Rockefeller i Oslo 6. mars 1999. Det var gitarist Økshoff som ønsket å prioritere familielivet. Ved oppstarten i Tønsberg var det inngått en avtale, som de øvrige medlemmene nå holdt: «Forsvinner en i bandet, er det slutt».

Møklebust, Ljung og Ronthi flyttet utenlands og prøvde lykken med Zeromancer, der de videreutviklet de teatralske og industrielle elementene som Seigmen mot slutten orienterte seg mot. Marius Roth ble i 2000 tatt opp som elev ved Statens Operahøgskole, og har sunget i Den Norske Operas operakor, parallelt med oppdrag som frilanssanger. Økshoff har i musikalske sammenhenger spilt sammen med bandet Betsey, og har også markert seg som kunstfotograf og maler. Kim Ljung har siden 2005 også funnet tid til Ljungblut, som har kommet med flere plater.

Seigmens historie, utvikling og kvaliteter ble godt sammenfattet på samlealbumet Monument i 1999. Manager Øystein Ronander, som en periode også var leder for Norsk Rockforbund, regnes gjerne som bandets sjette medlem. Bandet gjorde et kjærkomment comeback under UKA 2005, da de gjenoppsto i Dødens Dal i Trondheim. Dette ble dokumentert på DVD-en Fra X til Døden året etter, som også inneholdt en grundig dokumentar om bandet. Samtidig kom live-albumet Rockefeller ut.

Seigmen fortsatte nå å spille live i diverse sammenhenger, og ble det første norske rockebandet som opptrådte på den nybygde Operaen i Bjørvika i juni 2008. DVD-en av denne konserten, som var filmet av Lars Martin Kræmer, ble utgitt fire år senere, etter krav fra fansen. I juli 2013 spilte bandet på Skaugum i anledning HKH kronprins Haakons 40-årsdag. Kronprinsen spilte også gitar med dem på én låt.

Etter hvert begynte helt nye låter å finne veien til konsertrepertoaret. Dette førte til at Seigmen sent i 2014 kunne annonsere et helt nytt album, i tillegg til en større Norgesturné. Det nye albumet het Enola, og gikk rett til topps på VG-lista i april 2015. Samtidig kom det ut en større biografi om bandet, med fotografier av Bjørn Opsahl, og med tekster av Arvid Skancke-Knutsen og Harald Rosenløw Eeg.

Hele eller deler av biografien er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.

Medlemmer

Alex Møklebust Vokal
Kim Ljung Bass, vokal
Marius Roth Christensen Gitar, vokal
Noralf Ronthi Slagverk
Sverre Økshoff Gitar

Medvirker på

Diverse artister
Sannhet på boks - En hyllest til Raga Rockers
2015
Bare Egil Band
Norge på kryss og tvers Vol. 1 komponist
2011
Servoskudd
Servoskudd komponist
2005
Entity
Salt komponist
2003
Tristania
World of Glass komponist
2001
Diverse artister
Det Beste Av Norsk Musikk 1994 - 1998
1998
Penthouse Playboys
Metropolis komponist
1996
Dusty Cowshit
Østenfor Soon, Western for Råde komponist
1996
Penthouse Playboys
Metropolis komponist
1996
SubGud
Metropacem (del 1 - singelversjon) komponist;tekstforfatter;utøver
1995
SubGud
Museum komponist;tekstforfatter;utøver
1995
Diverse artister
Totalnekt!
1994