Rhythm'n'blues-band fra Oslo, startet i 1965. Public Enemies var en av de største norske gruppene på 60-tallet. Bandet sprang egentlig ut av et navnløst band som hadde sine røtter på utestedet Club 7, hvor den andre delen ble til Little Earl & The Sapphires (Earl Wilson).

Bandet besto til å begynne med av de tidligere jazzmusikerne Hans Marius Stormoen på bass (han hadde i 1962 blitt norgesmester i jazz som medlem av Jan Garbarek Quartet), Petter Holm spilte gitar og sang (og hadde spilt bass med Roald Stensby på 50-tallet) og organisten Arild Boman. Multimusikeren Jan Lie spilte trommer og sang, mens Thomas Berg Monsen spilte munnspill og sang. Bjørn Johansen spilte gitar og sang. Helt på slutten kom Christian Reim fra Porsgrunn inn på orgel, også han med jazzbakgrunn.

De utga singlen «I Call It Pretty Music» og EP-en Elevate Me på selskapet Volt, men fikk snart kontrakt med Arne Bendiksen A/S. I november 1966 kom albumet From Public Enemies Without Love, som rent materialemessig viste hva bandet sto for – en del hard soul fra James Brown, en del rhythm’n’blues fra amerikanske artister som Larry Williams og Bo Diddley og noen til, alt i sterk svart amerikansk ånd.

Bandet medvirket i en episode av fjernsynsserien Familien Andersen, spilte singleutgivelsen «Shotgun» i filmen Hurra for Andersen, og gjorde også et par singler med jazzsangerinnen Karin Krog: «Sunny» og «Whole Lotta Shaking Going On».

I 1967 ble Public Enemies oppløst, da to av medlemmene, Stormoen og Reim, gikk over til Dream. Johansen og Lie dannet bandet The Prophets, Lie utga også solosinglen «Distant love» i 1968. Både han og Stormoen var senere med i Bryggerigangen Bluesband. Lie hadde sitt eget band, Glasshus, og ga ut LP-en Jan Lies glasshus (Jalirec, 1985). Jan Lie døde i 1993.