Fra Rockheims samlinger

  • Plakat
Se mer på Digitalt Museum

Eksterne lenker

Gjør endringer

Pogo Pops

Dannet: 1990
Fra: Bergen

Rockeband fra Bergen, dannet i 1990. Pogo Pops fortjener en plass blant eliten av norske band. Takket være vokalist og låtskriver Frank Hammersland sto Pogo Pops for noe av det friskeste og mest fengende som ble laget innen norsk rock på 90-tallet. De laget fire album som har tålt tidens tann, og de klarte å skape seg et navn i Japan. Dessverre gikk rockedrømmen i grus på grunn av kontrakter med liten skrift og en serie negative opplevelser. Pogo Pops.. Les mer..

Rockeband fra Bergen, dannet i 1990. Pogo Pops fortjener en plass blant eliten av norske band. Takket være vokalist og låtskriver Frank Hammersland sto Pogo Pops for noe av det friskeste og mest fengende som ble laget innen norsk rock på 90-tallet. De laget fire album som har tålt tidens tann, og de klarte å skape seg et navn i Japan. Dessverre gikk rockedrømmen i grus på grunn av kontrakter med liten skrift og en serie negative opplevelser.

Pogo Pops hadde sin begynnelse i 1987, da de tre tenåringene Frank Hammersland (vokal, bass), Viggo Krüger (gitar) og Nikolai Hamre (trommer, vokal) startet trioen Doomsville Boys. Trioen gjorde seg sterkt bemerket i det lokale miljøet. De deltok på en LP utgitt i forbindelse med 20-årsjubileet til rockeklubben Hulen i 1989, og laget en mini-LP med seks låter i 1990. Produsent var Yngve Sætre. To av sangene, «Scooter Girl» og «The Great Fall», ble senere spilt inn på nytt av Pogo Pops. «Scooter Girl» ble også brukt i en Solo-reklame. Trioen Doomsville Boys ble til kvartetten Pogo Pops da Dominic O’Fahey (gitar, vokal) ble medlem høsten 1990.

Det var datteren til Ivar Dyrhaug som sørget for at Pogo Pops fikk kontrakt med Norsk Plateproduksjon i 1991. Hun falt pladask for demokassetten som det unge bandet hadde laget, og representerte på mange måter fanskaren: ung jente med sans for kvalitetspop fremført av unge menn med utstråling. Nå var det slett ikke bare unge jenter som falt for Pogo Pops, snarere tvert imot; gruppens musikk appellerte til alle som hadde sans for rock med dype røtter i 60-tallet.

Debutalbumet Pop Trip (1992) var representativ for bandets ungdommelige talent og selvtillit: 15 fengende låter, fremført med all den iver som gutter i alderen 19–21 år evner å oppdrive. Albumet solgte 20 000, ble nominert til Spellemannprisen og fant også veien til Sverige og Japan. Allerede året etter, i september 1993, var oppfølgeren Crash klar. Platen ble utropt til en klassiker av omtrent hver eneste anmelder i landet, og feberen nådde toppen under en storkonsert i Bergen like før jul. Kronen på verket var tildelingen av Spellemannprisen for Crash. Statuetten ble forært til rockeklubben Garage i Bergen, der den fremdeles fungerer som det ene av to dørhåndtak på inngangsdøren.

Pogo Pops kom lenger enn de fleste andre bergensband har gjort, og det må frontmann Frank Hammersland få mye av æren for. Han har en evne til å skrive fengende låter med høy kvalitet i både tekst, melodi og arrangement. De fire platene som Pogo Pops laget, var smekkfulle av slike låter, og dette sterke låtmaterialet var den avgjørende grunnen til at Dyrhaug klarte å få Pogo Pops lansert i Østen. Bandet gjorde det spesielt godt i Japan, hvor det var småhysteriske tilstander hver gang de opptrådte. De fikk egen fanklubb i Japan, og medlemmenes smilende fjes dukket opp på chipsposer og spillkort.

Men alt var ikke like rosenrødt for bandet. De første tegnene på slitasje kom på album nummer tre, Pure (1994), innspilt i London like før jul i 1994. Platen var et modig skritt i en hardere og mer eksperimentell retning, men den ble ikke mottatt med samme begeistring som forgjengerne. Ute på veien begynte bandet å rakne. Etter å ha uteblitt fra en opptreden i Ørsta i juni 1995, tok O’Fahey avskjed. Pogo Pops besto nå av den samme trioen som fem år i forveien kalte seg Doomsville Boys, og det neste året ble gjennomført nærmest på trass.

Til tross for den håpløse situasjonen, klarte Hammersland, Krüger og Hamre å lage det fabelaktig gode albumet Surf (1996). For første gang siden starten benyttet de en annen produsent enn Yngve Sætre. Jobben gikk til Jørn Christensen, som i samarbeid med bandet klarte å gjenskape litt av friskheten og stemningen fra Pop Trip og Crash. Flere gjester deltok, blant dem Helén Eriksen og Ivar Eidem. Men om ting fungerte godt i studio, var tilstanden en helt annen utenfor.

På vei til den siste turneen i Japan begynte Krüger å føle seg uvel. Den siste konserten måtte avlyses, og vel hjemme igjen i Norge forsto bandet at bunnen var nådd. Frank Hammersland gikk solo, laget albumet Younger med Jørn Christensen som produsent, og dannet deretter Popium sammen med blant andre Yngve Sætre fra Barbie Bones og Frode Unneland fra Savoy. Viggo Krüger gjorde ferdig utdannelsen og ble musikkterapeut. Nikolai Hamre ble styrmann om bord på en av båtene i familiens firma. Dominic O’Fahey flyttet til Bø i Telemark, hvor han gjorde ferdig kulturstudiene på distrikthøgskolen.

Etter den siste kraftanstrengelsen gikk Pogo Pops til sak mot sitt gamle konsertbyrå for å ha beholdt urettmessig mye av honorarene. Saken kom opp vinteren 1999/2000, med det resultat at Pogo Pops tapte. Rockedrømmen gikk i grus, men rettssaken ødela ikke Pogo Pops’ helt. Musikken deres viste seg å ha lengre levetid enn gruppen selv hadde våget å håpe på, og i 2006 ble bandet gjenforent for en rekke konserter og et samlealbum.

Høsten 2009 gav bandet ut plata Where the Action Is med samme forretningsmodell som Nine Inch Nails, hvor brukeren selv bestemmer hva han vil betale. 27. august 2012 ga bandet ut sitt sjette album, Darling Emm, Northern Girl.

Medlemmer

Dominic O'Fahey Tangenter, gitar, kor ( - 1995)
Frank Hammersland Vokal, gitar, bass
Nicolai Hamre Perkusjon
Viggo Krüger Gitar, tangenter