Relaterte biografier

Revisjonshistorikk

Gjør endringer

Noplacetohide

Dannet: 1989
Fra: Tønsberg

Dødmetallband dannet i Tønsberg i 1989 av Anders Tørressen Hangård (født 1976, trommer), Espen Johansen (født 1974, bass), Espen Tørressen Hangård (født 1974, gitar og vox) og Morten Fagerland (født 1974, gitar). Med en gryende interesse for metall, trådte fjortenåringen Espen Hangård inn i et nystartet stokkeband sommeren 1989. Her møtte han likesinnede Fagerland, og i de neste månedene ble bandet i økende grad influert av thrash fra det amerikanske kontinentet. Snart overtok Johansen og yngste blad Hangård rytmeseksjonen, nå.. Les mer..

Dødmetallband dannet i Tønsberg i 1989 av Anders Tørressen Hangård (født 1976, trommer), Espen Johansen (født 1974, bass), Espen Tørressen Hangård (født 1974, gitar og vox) og Morten Fagerland (født 1974, gitar).

Med en gryende interesse for metall, trådte fjortenåringen Espen Hangård inn i et nystartet stokkeband sommeren 1989. Her møtte han likesinnede Fagerland, og i de neste månedene ble bandet i økende grad influert av thrash fra det amerikanske kontinentet. Snart overtok Johansen og yngste blad Hangård rytmeseksjonen, nå under fanen NoPlaceToHide.

Bandet debuterte på Myrvang i Stokke i februar 1991 og holdt en rekke konserter rundt om i Vestfold det samme året. Den svært unge kvartetten ble raskt spilleføre og la lista høyt ved å spikre låter av Pestilence og Deicide. Likevel var brasilianske Sepultura den definerende inspirasjonskilden frem mot demoinnspillingen i mars 1992, som også representerte et innledende forsøk på selvstendig låtskriving. For den observante metalltilhenger var linjen fra Sepulturas estetikk, besetning og klassisk skolerte teknikk tydelig til det innstuderte hos tønsbergenserne, særlig da brødrene Hangård fylte de samme rollene som Igor og Max Cavalera.

Demoen ble egenhendig spilt inn ved Møllebakken fritidssenter, en viktig kommunal institusjon i Tønsberg, som sammen med Ubåtkaia sikret flere unge band øvingslokale, blant dem Flee og Seigmen. NoPlaceToHide tok også selv initiativet til en støttekonsert for fritidsklubben året før med Møllerock ’91. Kassettutgivelsen ble trykket opp i to omganger av Norsk Rockforbund, men nådde kun musikkavisa Puls og den lokale indierocksjappa Garden, som riktignok snart solgte ut det beskjedne opplaget.

NoPlaceToHide ble lagt merke til som et heseblesende liveband, også av lokalpressen. Illustrerende for mangelen på relevante konsertsteder, skrev Tønsbergs Blad i desember 1992 om seansen der dødmetallbandet ble hyret til å spille på kristenkaféen Matthew’s House med det sterkt religiøse No Longer Music fra Nederland. Det var liten tvil om at lokalbandet satte de veletablerte gjestene i skyggen, særlig da med den ennå uutgitte låta ”Vergangenheit”. Tenåringene hadde også på denne tiden et bredt repertoar av coverlåter: ”(...) Som ekstranummer prøvde de å bryte lydmuren med sin tolkning av Sepulturas ’Arise’. Det burde være fartsbot for sånt!”

På nyåret 1993 innledet bandet et studiosamarbeid med Seigmens Alex Møklebust. Fire spor spilt inn i studioet Endless Sound, opprinnelig ment som en promo, ble etter kort tid skrotet. Kun ”Vergangenheit” så dagens lys på en Rock Furore-samler i 10 000 eksemplarer, og eksponerte endelig bandet for et større publikum. I juli dette året skrudde Møklebust lyden på deres andre demo, og NoPlaceToHide viste for første gang et eksperimenterende og selvstendig uttrykk.

Innflytelsesrike Terrorizer Magazine mente demoen hadde en spennvidde fra ren death metal via industri til indierock. ”(...) It makes a change hearing something from Norway that isn’t connected with black metal.” Omtalen satte fingeren på flere forhold som definerte NoPlaceToHide på denne tiden. Det gryende indiemiljøet i hjembyen satte sitt preg på bandet, idet de utviklet en eklektisk tilnærming til metallsjangeren. Symptomatisk for denne tilstanden opptro de med lokale Planet Bee og fuzzheltene Kung Fu Girls i Eikhallen utenfor Tønsberg det samme året.

I tillegg var Depeche Mode-coveren ”A Question Of Time” et fast innslag i konsertrepertoaret. Med denne retningen falt de mellom to stoler, da svartmetall overskygget alle andre uttrykk innenfor den tyngste rocken, især den urene dødmetallen NoPlaceToHide forfektet. Det skulle vise seg at disse varige trendene bød på problemer med hensyn til fremtidige plateutgivelser.

Likevel opplevde bandet et lite gjennombrudd i 1994. Etter oppvarmingsjobben på Sentrum Scene for kanoniserte Carcass, gikk det gjeteord om NoPlaceToHide. Puls Furore påpekte at det unge tønsbergbandet manglet scenerutine, men beviste at de var Norges fremste metallband ved å regelrett blåse britene av scenen. Senere fulgte den samme avisen opp med å hype bandet før deres konsert på den viktige Quartfestivalen: ”(...) Den unge thrash-kvartetten har lite til felles med Greven og Co, men truer likevel med å legge verden i grus.”

Det nystartede utestedet Jazzå i Tønsberg ble avlagt flere besøk i løpet av året, samtidig som hardcorefavorittene Kort Prosess fikk skarp konkurranse i thrashing på Bromsjordet i Horten. For øvrig filmet Bootleg TV NoPlaceToHide og Oslos Piledriver under en konsert i april. De sterke kuttene ”Stormcandle” og ”Curved Circle” er ikke dokumentert noe annet sted.

Den neste tiden var aktiviteten konsentrert omkring plateinnspilling. Selv om den klassiske dødmetallen i skolen til Atheist og Death fremdeles definerte bandet, gjorde svenske Meshuggah et varig inntrykk. Frem mot debutplaten lenet de seg på et tiltakende repeterende og industrielt uttrykk, noe som særlig skinner gjennom i moshbragden ”Sole”.

Den etterlengtede langspilleren, døpt Vergangenheit, ble således en heftig kombinasjon av malende, teknisk metall og nye innspillinger av eldre låter fra foregående demoer. Den kom ut på egen etikett, Entartete Musik, vinteren 1995 og solgte i underkant av 2000 eksemplarer. Ved en sagnomsust slippfest på The Royal Oak i Tønsberg, endte Seigmens gjesteoppteden i ødelagt utstyr og fyllearrest.

Platen ble svært godt mottatt. Blant annet utropte amerikanske Hellfrost Zine den til et mesterverk og ga 99 av 100 mulige poeng. ”(...) Simple, but adventurous (there’s even a song with a saxophone), multi-influential, but fucking HEAVY (...) NoPlaceToHide are without a doubt the most unique thrash band I’ve heard in a long, long time.”

Illustrerende for den forvirrende stilblandingen, tolket fanzinen Noise Level Critical Vergangenheit som en hardcoreutgivelse, og hevdet feilaktig at den de facto sjangerbestemte, anonyme basslyden burde vært fremhevet. Selv om egenproduksjonen var teipet i det poporienterte Athletic Studio i Halden, var den lydlig solid fundamentert i thrashuniverset. Da Vergangenheit kom ut i remastret utgave i 2003, var hyllesten enda mer påtagelig. Den norske nettzinen Heavy Metal ga karakteren 9 av 10 og Monster Magazine kalte platen ”en norsk thrash metal-klassiker”.

Foruten spredt konsertspilling de neste årene, skjedde det lite i kjølvannet av debutplaten. På leting etter aktuelle plateselskaper sendte de forgjeves ut nytt materiale i 1997. Til tross for ros for originalitet gjennom hele karrieren, turte ingen å ta i NoPlaceToHide. Bandet skrev senere at bransjen “(...) were all busy sucking the tiny pricks of the third generation of bland black metal band.”

Tendensen var ikke til å ta feil av da Cold Meat Industries i Sverige sendte sitt refusjonsbrev. Under et bilde av den synthorienterte artisten Mortiis, var det skrevet: ”Vi gillar inte gitarr, nu, nä!” Demoen tydeliggjorde at den luftige thrashsignaturen, med Hangård og Fagerlands intrikate soloer, gradvis ble forlatt til fordel for utilbørlig Meshuggah-øs.

I løpet av 1998 sa sistnevnte takk for seg, og NoPlaceToHide fortsatte en periode som trio før Birger Steneby (født 1972, gitar) og Hazez, eller Hans Christian Haraldsen Moen (født 1972, vokal), ble føyd inn i rekkene mot slutten av året. Hortenprofilen Steneby hadde bakgrunn i Fallen Saint, mens Hazez sang i Pulsion.

Denne besetningen produserte en trespors demo på Haugarock i Tønsberg sammen med deres mangeårige lydmann, Ken Pedersen, i september 1999. Denne ble raskt spredt, men selv om nisjefanzinene var begeistret, viste plateselskapene liten interesse for fremstøtet. Fortsatt uten management, påsto bandet at 7000 kroner gikk med i bare portokostnader. Uten at det bar frukter. Ni måneder senere ble sangene spilt inn igjen under de samme omstendighetene, men med det mål for øyet å skape en helstøpt langspiller, Zukunft.

Først i 2003 var NoPlaceToHide for alvor tilbake igjen. Espen Hangård tok igjen vokalansvaret, og de gjorde en vellykket norgesturné med svenske Entombed, en konsertrekke som viste to band med gjensidig beundring for hverandre. NoPlaceToHide fant nå også en naturlig plass i det avantgarde metallsegmentet, noe deres konsert med norske Single Unit og Next Life, begge yngre tilhengere farget av Vergangenheit-perioden, tydeliggjorde.

Etter mye finpussing og en rekke forsinkelser, så oppfølgeren Zukunft dagens lys i 2005. Lik debuten, ble også denne varmt mottatt. Med et kvernende, formtuktet uttrykk, var den ment som en type konseptplate tvinnet omkring temaene tidsoppfattelse og fremtidsutopi. De ledende norske metallzinene ga toppkarakterer. Videoen for singelen ”Capisce”, et visuelt sanseangrep og outsidermanifest som skilte seg sterkt fra kontemporære metallvideoer, var den mest spilte på NRKs Metall-Svisj i slutten av oktober.

Med en femmer på terningen, proklamerte Dagbladet at NoPlaceToHide uten tvil var tilbake, men bandet hadde allerede fire måneder i forveien blitt enige om å splitte. Paradoksalt nok ble slippfesten på Rivals i Tønsberg en av deres siste offentlige opptredener. Et endelig farvel ble gitt dagen etter på samme sted.

Medlemmene i NoPlaceToHide spilte parallelt, og ble senere involvert, i en rekke band. Steneby startet industribandet Diskord med blant andre Noralf Ronthi fra Seigmen. Espen T. Hangård var fra 2000-tallets første halvdel sterkt involvert i Point Shirley, She Said Destroy, KILLL og Excecration. Senere også Diskord, Altaar og NunFuck Ritual med Gorgoroths Teloch, samt Danny Lilker fra Anthrax og Nuclear Assault. Anders T. Hangård spilte etter hvert trommer i sortmetallerne Nidingr fra Horten og Next Life. Han har også et soloprosjekt under navnet Saprophyth.

Utgivelser (album)

Noplacetohide
Zukunft
2005

Medvirker på

Martin Horntveth
Skull EP komponist
2002
Cloroform
Scrawl utøver
2001