Mojo Blues ble startet i Oslo i 1964 av Per Arild «Abe» Abrahamsen (eks Blue Secrets) på sang og gitar, Gunnar Mathisen på gitar, Kai Paulsen på bass og Ole-Jacob Edna på trommer. De to sistnevnte forsvant fort, i stedet ble Terje Andresen med på bass og Bjørn Arild Bergh på trommer. Debutsingelen var en coverversjon av Rolling Stones-låten «Lady Jane», og bandet plasserte sin egen «It's A Hard Time» på baksida. De fikk plugge låtene i TV-programmet Popkorn, og fikk en storslager sommeren 1966. Bandet spilte mange Stones-låter på konsertene sine, blant annet nesten halvparten av «Aftermath»-albumet, og de gjorde en flott versjon av det svenske bandet Tages sin låt «I'm The Man You'll Be Looking For», ei låt de også spilte på radio.

Mojo Blues hadde nye og moderne holdninger, uten gamle shadows-skygger hengende over skuldrene. De skuet, om ikke så langt fremover, så i det minste over til hva som skjedde i samtidas London. Bandet fattet interesse for modsbølgen og soul, og en tordnende fuzz-versjon av «Land Of A 1000 Dances» med den småsøte «Let It Be Me» på baksida ble utgivelse nummer to. Den solgte ikke i nærheten av forgjengeren, og det gjorde heller ikke singel nummer tre, den energifylte «Nothing's Too Good For My Baby» koblet med den lyriske «My Girl». Omslaget på denne var for øvrig resultatet av en konkurranse fra ukebladet Det Nye. Disse tre singlene hadde samme besetningen, men nå begynte forandringene på personalsiden. Musikere kom og gikk, og det ble slutt på både stabile besetninger og plateutgivelser.

Men bandet var stadig i rampelyset takket være originale påfunn. De spilte inn den gamle folkemelodien «Astri mi Astri» som ikke ble utgitt, og de spilte inn låten «Circles», som imidlertid ikke kom ut før i 1976, på samlingen Beat & Piggtråd. Mest oppsikt vakte en Mojo Blues-utgave fra 1967, der bandet stilte i miniskjørt på scenen. Det vakte oppsikt over hele Norge. På det tidspunkt spilte de stort sett bare egne låter. Bandet ble oppløst i 1969, etter singelen «Fantasy»/«Don't Let Me Down».

Mojo Blues gjenoppsto i forbindelse med en mimregalla i Oslo i 1982, og har holdt på til 2009 med Abrahamsen som den eneste fra den opprinnelige besetningen, og Arne Johanessen på gitar, han spilte bass i bandet i 1967. Av de andre musikerne kan nevnes at vokalist Lone Malmåsen var vokalist i the willy b review på midten av 80-tallet. Plater har det ikke blitt mye av; på over tjue år har de kun utgitt ett kutt, på et hyllestalbum til Uriah Heep ved navn 'Heepsteria' utgitt av Red Steel Music, London. Mojo Blues bidro med sin versjon av 'Love Machine'. En opptreden i NRK på tidlig 2000-tallet ble det også - i programmet 'Den Store Klassefesten' ledet av Dag Børge Akerø hvor Mari Maurstad og Tore Strømøy var 'elever'. Ellers spilte Mojo Blues samme år på Hellerudsletta Blues & Roots festivalen sammen med Manfred Mann's Earth Band og Slade II på samme scene samme kveld.

Mojo Blues hadde sin siste opptreden på Trandum leir utenfor Oslo (ved Gardemoen) juni 2009. På slutten av april 2009 gjennomførte gruppa, som den eneste kvelden de gjorde, en ren Pink Floyd tribute night på Lillestrøm Kultursenter. Etter denne tid har ikke gruppa vært samlet. Det ble forsøkt i 2013 en gjenforening uten suksess. Istedenfor gikk 4 medlemmer av Mojo Blues fra 2009 over og dannet et nytt band The Real Mojo som idag er et rent Pink Floyd tribute band. Mojo Blues besto av følgende da de ble oppløst i 2009:
- Per 'Abe' Abrahamsen - vokal, gitar
- Bjørn Gjennestad - vokal, bass
- Ulf Asbjørnsen - keyboards (Spiller i TurnTo sammen med x-Mojo Bluesene Ole-Jacob Edna og Arne Johannessen idag)
- Per Rannug - sologitar, lapsteel (Er i The Real Mojo idag)
- Thore Feiring - trommer (Er i Edle Deler idag)
- Lone Grefsrud (tidligere Malmåsen) - vokal (Er i The Real Mojo idag)
- Terje Smedvold - keyboards, kassegitar (Er i The Real Mojo og King of Trolls idag)
- Hanne Karlsen Muri - vokal (Er i The Real Mojo idag)