Fra Rockheims samlinger

  • Plakat
Se mer på Digitalt Museum

Revisjonshistorikk

Gjør endringer

Lindstrøm

Født: 16. februar 1973
Også kjent som: Hans-Peter Lindstrøm + Slow Supreme + slowSupreme
Fra: Randaberg

Hans-Peter Lindstrøm (f. 1973) fra Randaberg utenfor Stavanger er en av Norges mest ettertraktede utøvere av moderne klubbmusikk. Han henter inspirasjon fra disco, 70-tallssynth, progrock og tidlig 80-tallspop, driver plateselskapene Feedelity Recordings og Strømland Records, og har flere plateutgivelser, DJ-mikser og remikser for artister som Franz Ferdinand, The Killers, Earth Wind & Fire, Roxy Music og LCD Soundsystem bak seg. Bare Röyksopp har et større navn internasjonalt innen elektronika, ny-disco og klubbmusikk. Sammen med makkeren Prins.. Les mer..

Hans-Peter Lindstrøm (f. 1973) fra Randaberg utenfor Stavanger er en av Norges mest ettertraktede utøvere av moderne klubbmusikk. Han henter inspirasjon fra disco, 70-tallssynth, progrock og tidlig 80-tallspop, driver plateselskapene Feedelity Recordings og Strømland Records, og har flere plateutgivelser, DJ-mikser og remikser for artister som Franz Ferdinand, The Killers, Earth Wind & Fire, Roxy Music og LCD Soundsystem bak seg. Bare Röyksopp har et større navn internasjonalt innen elektronika, ny-disco og klubbmusikk. Sammen med makkeren Prins Thomas står Lindstrøm i spissen for det som ofte er blitt kalt ”Norwegian space disco”. Han har solgt titusener av tolvtommere, mens albumene hans til sammen anslagsvis har solgt mellom 50 000 og 60 000 eksemplarer.

Lindstrøm var opprinnelig gitarist og gatesanger med tung interesse for Bob Dylan, Hank Williams og Woody Guthrie. Han spilte gospelpiano, sang i mannskoret Silvervoices og Stavanger Symfonikor, spilte i countryband, rockeband og hammondorgel i et Deep Purple-coverband. En dag innså han at mens han satt hjemme og hørte på gammel country, danset vennene hans til klubbmusikk på Headon. Dermed kjøpte han en samleplate fra plateselskapet Ninja Tune og en sampler, og innledet en musikalsk snuoperasjon.

I 2000 vant Lindstrøm demokonkurransen ”Bedroom Grooves”, arrangert av osloklubben Jazid. Under navnet slowSupreme ble han førstemann ut på osloklubbens plateselskap med titommeren maleFemale/hotDamn. Hjulpet fram av nettverket til Jazid-sjef André Utvik og den jazzinspirerte låta ”Granada” (2000) ble Lindstrøms melodiske og organiske house raskt spilt av DJ-giganter som Gilles Peterson, François Kevorkian, Kruder&Dorfmeister, Jazzanova, Frankie Knuckles og David Mancuso, og slowSupreme-låter dukket opp på over 30 internasjonale og nasjonale samleplater.

I 2002 albumdebuterte Lindstrøm som slowSupreme med Music Under Pressure, og året etter startet han plateselskapet Feedelity Recordings, der han ga ut tolvtommere med egen musikk. Samtidig skiftet han artistnavn til Lindstrøm, og innledet et tett samarbeid med Thomas Moen Hermansen, alias Prins Thomas.

Lindstrøm slo gjennom for fullt i 2005. På den internasjonale klubbscenen solgte tolvtommeren I Feel Space (2005) 18 000 eksemplarer, det meste i utlandet. ”For hver 20. plate vi selger i Norge, går det unna 400 i Japan,” sa Lindstrøm til Dagbladet. Lindstrøm produserte videre deler av Anneli Dreckers soloalbum Frolic (2005), mens Lindstrøm & Prins Thomas fikk sitt eget radioprogram i Tokyo.

Duoen gjorde DJ-oppdrag verden rundt, på sveitsiske jazzklubber, belgiske megaklubber, japanske houseklubber og i bakgården til Museum of Modern Art i New York. Hjemme i Norge var ikke interessen like stor. “I Belgia er vi headlinere på en klubb som tar to tusen mennesker på en lørdagskveld. Her i Oslo kan jeg spille for et halvfullt Dattera til Hagen, og folk gir balla i hvem det er som står der og spiller,” sa Prins Thomas til Dagbladet.

Det belgiske plateselskapet Eskimo Recordings ga duoen frie tøyler til å spille inn et album, og Lindstrøm fortalte at han var inspirert av Can og The Beach Boys. Albumet hadde bare ett vokalspor, og selv om duoen beskrev musikken som “kontemporær dansemusikk”, mente de at albumet var mer en lytteplate enn en danseplate.

Men det var noe de ikke gjorde som gjorde duoen virkelig kjent på hjemmebane. En remiksforespørsel fra managementet til Madonna ble fjæren som ble til fem høns, og førte til store presseoppslag og tallrike intervjuer rett før albumet Lindstrøm & Prins Thomas (2005) ble sluppet.

Lindstrøm & Prins Thomas ble nominert til Alarmprisen i kategorien klubbmusikk, men fikk en blandet mottagelse av kritikerne. ”Inspirasjonskildene (…) gaper over et stort musikalsk spekter fra ca. 1970 og helt frem til i dag”, skrev Aftenposten og ga karakter 5, og mente disco spilte hovedrollen, med progrock og postrock i viktige biroller. Bergens Tidende mente derimot at albumet var like småkjedelig som Röyksopps Melody A.M., og kalte duoen ”den elektroniske ekvivalenten av gitarklimprende syrerockere”. Lindstrøm & Prins Thomas klarte uansett ikke å matche Röyksopp når det kom til kommersiell nedslagskraft, og duoen forble et kultfenomen med bredt nedslagsfelt.

I 2006 fulgte Lindstrøm opp med soloalbumet It’s A Feedelity Affair på det norske plateselskapet Smalltown Supersound, der han samlet noen av houselåtene som ble gitt ut på vinyl fra 2003 til 2005. Plata var ment som en oppsummering og avslutning av Lindstrøms singeldager. ”Med dette albumet her setter jeg på en måte litt punktum. Jeg vil forsøke å lage et helt album,” sa han til Dagbladet.

Samtidig ble det også kjent at Lindstrøm var i dialog med Annie, for å produsere deler av oppfølgeren til hennes Anniemal (2004). Lindstrøm fortalte også at han etter 22 remiksoppdrag i 2005 hadde begynt å takke oftere nei til slike oppdrag. Det var blitt viktigere å lage egen musikk, og remikstilbud fra Snow Patrol og Bebel Gilberto ble avslått.

Annie-albumet lot vente på seg, og Lindstrøm innledet 2007 med en spellemannpris for It’s A Feedelity Affair i elektronikaklassen og nyheten om et nytt mulig samarbeid. Nå var rockebandet 120 Days interessert i Lindstrøms produsentevner, men de to låtene fra dette samarbeidet er ikke utgitt ennå.

Sommeren 2007 ga Lindstrøm og Prins Thomas ut hver sin DJ-miks. Prins Thomas’ Cosmic Galactic Prism var en dobbel-cd med fokus på house og lignende rytmisk klubbmusikk. Lindstrøms Late Night Tales var mer variert nachspielmusikk, og surfet innom alt fra psykedelia, house og funk til gammel synth, Anja Garbarek og Dusty Springfield. Han ville også ha med Dire Straits og Queen, men fikk ikke tillatelse fra rettighetshaverne. Tidligere hadde Air, Belle&Sebastian og The Flaming Lips bidratt i Late Night Tales-serien. Som om miksplatene ikke var nok, rakk Lindstrøm & Prins Thomas også å gi ut albumet Reinterpretations (2007), en samling med deres egne remikser av låtene fra 2005-plata.

Samarbeidet med Joakim Hauglands Smalltown Supersound førte til at Haugland og Lindstrøm i 2007 startet plateselskapet Strømland Records, for å hjelpe fram artister som verken passet inn på Feedelity eller Smalltown Supersound. Første og foreløpig eneste utgivelse var Dominique Leone fra San Francisco.

Resten av 2007 ble brukt til å jobbe med Lindstrøms første soloplate under Lindstrøm-navnet, og på dette tidspunktet var han virkelig gått lei tilværelsen som jetsettende DJ-stjerne. Han takket nei til å produsere Scissor Sisters, satte punktum for DJ-karrieren, takket nei til de fleste tilbud om spillejobber og remikser, og var mest fornøyd med å skape sin egen musikalske verden hjemme i studio.

Albumet Where You Go I Go Too (2008) ble presentert på det amerikanske bransjetreffet South By Southwest i mars 2008. Lindstrøm spilte alle instrumenter, arrangerte, produserte og ga plate ut på eget plateselskap i august. Han hadde jobbet med albumet i flere år, men hadde kassert to halvferdige album underveis. Musikken som endte opp på Where You Go I Go Too ble spilt inn i løpet av tre måneder høsten 2007. ”Man kan danse til det, men hovedmålgruppen er ikke DJ-er. Jeg har gått litt lei av at alt skal være så aktuelt og nytt. Jeg vil at musikken jeg lager skal ha mer enn tre måneders holdbarhetsdato,” sa Lindstrøm til Dagsavisen.

Where You Go I Go Too består av tre spor på 29, 10 og 16 minutter, ble møtt av overstrømmende kritikker og gikk rett inn på tredjeplass på VG-lista. ”Storslagen disco-kunst for både hode og føtter,” mente Dagsavisen, og ga toppkarakter. ”En av tidenes beste norske utgivelser i den romslige elektronikasjangeren,” skrev Dagens Næringsliv. ”Tenk deg Jean Michel Jarre i ’Magnetic Fields’-perioden avløse Kraftwerk på ’Trans Europe Express’, remikset av Giorgio Moroder,” skrev Bergens Tidende, mens den amerikanske nettsiden Pitchfork Meida ga 8,6 poeng av ti mulige. VG helte litt kaldt vann i blodet i form av terningkast 4, og skrev at det var ”noe gutteromsnissete over det hele”.

På tampen av 2008 fortalte Lindstrøm at han hadde to album liggende klare: II med Lindstrøm & Prins Thomas ble sluppet i mai 2009, samt et nytt soloalbum der han for første gang synger selv. I tillegg produserte han et poporientert album for vokalisten Solale, alias Isabel Sandoo, der den Donna Summer-inspirerte singelen Let’s Practice, ble gitt ut som smakebit i 2007.

I januar 2009 vant Lindstrøm Spellemannprisen i kategorien ”Årets elektronikaplate” for Where You Go I Go Too.

Hele eller deler av biografien er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.

Medvirker på

120 Days
120 Days II produsent
2011
DiskJokke
DiskJokke Discolated - Remixes 2007-2008 komponist
2009
Mungolian Jetset
We Gave It All Away... and Now We Are Taking It Back! komponist;produsent
2009
Lindstrøm & Prins Thomas
II produsent
2009
Lindstrøm & Prins Thomas
Reinterpretations komponist;produsent
2007
Snuten
We Never Learn produsent
2006
Anneli Drecker
Frolic produsent
2005
Lindstrøm & Prins Thomas
Lindstrøm komponist;produsent
2005
Agnete Maria Kjølsrud, Bermuda Triangle
Secret Pillow produsent
2004
Fenomenon
Time produsent
2004
Alf Emil Eik
Joy musiker;produsent
1979