Revisjonshistorikk

Gjør endringer

Graxelaget

Dannet: 1978
Fra: Ås

Graxelaget var en teatertropp fra Ås som ble involvert i anarkistblekka Folkebladets musikknummer høsten 1979. Jens H. Østmoe og broren Knut spilte i et band som het Fabs, og Jens ble bindeleddet da Graxelaget foreslo å gi ut en «punkeplate» med teatertroppen i stedet for et temanummer om musikk. Etter å ha turnert innom blant annet Forsøksgym i Oslo, i tillegg til Tønsberg, Nesodden og Ås med sin anarkopunkopera høsten 1978 og våren 1979, redigerte troppen noen av spolebåndopptakene.. Les mer..

Graxelaget var en teatertropp fra Ås som ble involvert i anarkistblekka Folkebladets musikknummer høsten 1979. Jens H. Østmoe og broren Knut spilte i et band som het Fabs, og Jens ble bindeleddet da Graxelaget foreslo å gi ut en «punkeplate» med teatertroppen i stedet for et temanummer om musikk.

Etter å ha turnert innom blant annet Forsøksgym i Oslo, i tillegg til Tønsberg, Nesodden og Ås med sin anarkopunkopera høsten 1978 og våren 1979, redigerte troppen noen av spolebåndopptakene fra forestillingene i Roxy Lydstudio i Fredrikstad og ga ut «Balladen om Exteracy Grax – En anarkopønkopera» som en nesten 20 minutter lang EP-plate i august. Plata ble utgitt av ANORG som Folkebladet Pønk Spesial #2/3 1979 til en pris av 20 kroner.

Jens H. Østmoe, Graxelaget:

Plata kom ut i august. Vi regner det som punk, selv om det var en slags rockeopera og dreide seg om forskjellig slags musikk. Det var ballader. Det var en reggaesang. Men det var tre punklåter, altså musikk som var rett fram og rocka. Vi hadde kontakt med det punkmiljøet som vanka på Hjelmsgate, Atle Skift hadde jo et lag som het Pink Dirt. Jeg kjente også folk som Jan Olufsen fra City Rockers. Det er godt mulig at vår plate var den første punksinglen i Norge, vi var i alle fall tidligere ute enn Pink Dirt. Det er jo en anarkopunk-opera, så det er jo et element av rockopera der, men det er jo tre punklåter på den, det er jo mer enn en singel!

Graxelaget fra Ås var ikke en del av hovedstadens punkmiljø. Primus motor Jens Østmoe var over 30 år, og tilkjennega seg aldri på konserter i Oslo. Sånn sett ble også prosjektet deres veldig perifert i forhold til hva man inkluderte gjennom tilstedeværelse og via fanzinekulturen. Plata var likevel en del av gjør-det-sjøl-bevegelsen. At gruppa høres ut som en gjeng langhåra, doprøykende sløvinger, kan vanskelig brukes mot dem. Heller ikke at man i dag ville karakterisere musikken som hjelpeløs revyrock i fotformsko, haltende og ispedd grusomme forsøk på blekhudet funkbass, med titler som «Feit føderal pønk!!!», «Husmannspønk!!!» og «Villsvinpønk!!!». Den minst pinlige låta, «Han er troende», i beste fall revypunk, med en tekst som et spark til religiøse og hjernevaska AKP-ere.

Fanzinene tok seg ikke engang bryet med å anmelde skiva da den kom, men den havnet fort på «De 10 verste platene»-lister i de samme blekkene. Geir Rakvaag i Nye Takter var imidlertid ikke nådig i sin slakt: «Grammofon-industriens hittil største rip-off. Laget av en haug formodentlig eldgamle freakere som tydelig tror at viser og korsang blir pønk bare utøverne er ute av stand til å håndtere instrumenter med den minste innsikt, og lydkvaliteten er dårlig nok. «Er du tung som en stein/ Har du knekt et ribbein …». Æ spyr.»

Harald Fagerhus, redaktør i Folkebladet:

Graxelaget regnet seg absolutt selv som en del av punkbevegelsen. Låtene «Villsvinpønk!!!», «Feit føderal pønk!!!» og «Husmannspønk!!!» står helt sentralt i den gryende punkbevegelsen i Norge. Graxelaget var helt sentrale i det gryende punkmiljøet på Ås. Å si at de var langhåra doprøykende sløvinger, er en fornærmelse mot Graxelaget. Graxelaget hadde bare én langhåra musiker, Leif D. Driver. Det var heller ikke noe dop med i spillet. I 1979 var Folkebladet-redaksjonen lokalisert til Ås i Akershus og hadde ingen sterke bånd til Hjelmsgate.