Revisjonshistorikk

Gjør endringer

Fire fæle fyrer

Dannet: 1986
Splittet: 1994
Også kjent som: FFF
Fra: Oslo

Postpunkband, startet i Oslo 1986 av Nils (Petter) Aune fra Trondheim (gtr, født 1964, ex- Hastverk, Betong Hysteria, Svart Framtid, Kafka Prosess), Ivar Berge (bs, født 1966, også Ørkernvandrerne) og Tom Trussel (trm, aka Michael Krohn, født 1959, ex- Kjøtt, også Raga Rockers). Aune og Trussel kjente hverandre fra tiden i The Love Deniers, og Aune inviterte Trussel med på sin nye idé. Meningen var å realisere et band tuftet på det Aune opplevde som.. Les mer..

Postpunkband, startet i Oslo 1986 av Nils (Petter) Aune fra Trondheim (gtr, født 1964, ex-Hastverk, Betong Hysteria, Svart Framtid, Kafka Prosess), Ivar Berge (bs, født 1966, også Ørkernvandrerne) og Tom Trussel (trm, aka Michael Krohn, født 1959, ex-Kjøtt, også Raga Rockers).

Aune og Trussel kjente hverandre fra tiden i The Love Deniers, og Aune inviterte Trussel med på sin nye idé. Meningen var å realisere et band tuftet på det Aune opplevde som substansen ved albumet Highway To Hell – å rendyrke AC/DCs riffpakke med pumpebass og flate trommer, mens gitarriffene antisiperte på opptakten til 1’ern i taktmønsteret.

Berge og Aune hadde tidligere spilt sammen ved flere anledninger i Trondheim, blant annet i Det Glade Vanvidd med Persi Iveland på trommer. Dette bandet må ikke forveksles med et annet og mer kjent trønderband med samme navn. Aune forlangte uansett “Reitgjerdet-bass” fra Berge – et begrep som oppstod i DGV. Reitgjerdet var et psykiatrisk sykehus for farlige og særlig vanskelige sinnslidende pasienter i Trondheim.

Trioen prøvde ut en rekke vokalister, som Harald Tusberg jr. (ex-Ping Pop) og Karin Wright (aka Karin Rikholt), før valget falt på André Berg (vox, født 1965, ex-Ingen Adgang, Tre Små Griser, ESP, MMI).

Bandnavnet var Trussels idé som kom sammen med verset “Frode, Fritdjof, Frank og Fritz/ Fire Fæle Fyrer/ Tre av dem var businessmenn og en var eventyrer.” Det hadde ingen direkte sammenheng med Walt Disneys tegneserie om Storeulvs gjeng, Fire Fæle Fyrer (org. Four Fellow Club), men meningen var også å lage en bandplakat i middelalderstil der Berg var ridder, Aune var narr, Berge munk og Trussel bøddel. I stedet endte de opp med en plakat med et bilde av en djevelskulptur fra Notre Dame.

Samme år som FFF startet ble Aune også med som rytmegitarist i Raga Rockers, i tillegg til at han spilte i Kafka Prosess og drev PA-anlegget på Blitz. Hardcorepunken hadde utviklet seg mot avanserte taktskifter mens tempoet framtvang avarter som speedcore og power violence, samtidig som sXe (StraightEdge) var på vei inn. Men Aune forfulgte ikke hardcoresporet etter at Kafka var oppløst.

Etter at han begynte i Raga, ble han dessuten sett på som overløper i Blitz-miljøet. Etter tre års drift overlot han PA-en til Børre Løvik (1965-2007 RIP, ex-Bannlyst, Stengte Dører, So Much Hate m.fl.) og hadde deretter liten kontakt med miljøet, bortsett fra at FFF fortsatte å øve i kjelleren der.

Fire Fæle Fyrer opparbeidet uansett et solid liverykte, ikke minst på grunn av Bergs energiske sceneshow. De balanserte på en knivsegg mellom å framstå som et arrogant, brølende rockemonster og det banale i en over-the-top-machopubertal framtreden. Enkelte anmeldere opplevde dem som barnslige Zodiac Mindwarp-kopister, mens andre sto igjen med et sitrende velbehag og assosiasjoner til Iggy Pop, The Cramps og Motörhead.

Gruppa booket seg inn i Svein Solbergs studio Nye Oslo Recording i Sagveiene, og spilte inn en firelåters demo i 1987. “Mean Man”, som senere ble åpningslåta på LP-en, ble blant annet spilt inn i en tidlig versjon. Demoen økte interessen for bandet, og konsertfrekvensen ble høyere.

Etter hvert begynte Berg å slite med en del rock’n’roll-relaterte “helseproblemer”, noe som ga veldig negative utslag på konserter. På Lambertseter Fritidsklubb i mai 1988, sto han med ryggen til publikum mesteparten av gig’en og kuttet ut halvparten av låtene i settlista fordi han hadde det travelt med å få spenna og komme seg ned til byen.

Så fulgte en konsert på Hulen i Bergen der han ifølge de andre medlemmene heller ikke leverte varene. På vei hjem satt Trussel og Berge på den ene enden av Flesland, mens Aune og Berg satt på den andre og ventet på flyet. Trussel uttrykte at han ikke gadd mer. Det var omtrent det samme som Berge hadde tenkt, og de slo følge ut av bandet.

Aunes oppfatning av det hele i retrospektiv er at han var lei og oppløste bandet, at han følte han ikke fikk realisert prosjektet slik han ønsket. Han hadde opplevd at musikken gikk i feil retning, og at medlemmene enten ble for anonyme eller gikk seg vill på sin egen bærtur.

Da Aune og Berg møttes utpå sensommeren, bestemte de seg likevel for å prøve på nytt, men denne gangen med ny rytmeseksjon som kunne forløse Aunes originale Highway To Hell-idé. Aune opplevde at Trussel spilte låtene hans for fort, samtidig som han var indignert over Berges for høye John Paul Jones-faktor og manglende bevegelse på scenen. Torgeir Tunold-Hanssen (bs, ex-Nekropolis, Ym:stammen, MMI) erstattet Berge (som fortsatte i Sister Rain), og Corna (trm, aka Cornelius von Heyning) kom inn for Trussel.

Til tross for turbulente forhold disiplinerte Aune Fire Fæle så stramt det var mulig fram mot debuten på Rockefeller på tampen av 1988, og bandet ble snart gjenbooket. Ikke lenge etter spilte de inn The Rezillos-låta ”Bad Guy Reaction” på Ungdommens Scene på Torshov – også kjent som Bootleg – som mot slutten av året kom ut på den doble samle-LP-en Blitz Hits.

I juni 1989 leide de seg inn i Svein Solbergs nye lokaler, Warehouse studio, i Chr. Kroghsgate, med Eystein Hopland som tekniker. Aune hadde gjort seg erfaringer med Solbergs lyd både gjennom FFF- og Kafka Prosess-innspilling, men hadde blitt mobba av Steve Allen i Disorder for å ha a-ha-sound. Denne gangen valgte Aune imidlertid å gå for den proffe Sister Rain-lyden som Hopland hadde skrudd på debutalbumet.

Men det var flere skjær i sjøen. Aune oppdaget at Berg aldri hadde nedskrevne tekster, og derfor forandret linjene konstant. Ofte da de skulle inn og reparere en setning eller frase, sang Berg plutselig halvannen ny setning som igjen la seg halvvis oppå den neste linja som allerede lå der fra før.

I motsatt ende sparka stortromma til Corna i hytt og pine. I stedet for å prøve å dyrke fram et flatt beat, måtte de tenke helt nytt, og gjøre Metallica-stortromme ut av det. Dermed forsvant grunnlaget for hele AC/DC-idéen nok en gang.

I tillegg kranglet Aune og Tunold-Hanssen om basslyden. Sistnevnte ville ha traktor-fuzz-lyd, mens Aune hadde sin egen agenda. Resultatet var at Tunold-Hanssen opplevde at bassen ble mikset nesten helt bort i Rainbow B-studio på nattestid i november. Intence Music, selskapet til Raga Rockers, hadde spytta inn 50 000 i produksjonen, og ga ut albumet den siste uka i januar 1990.

Terje Engen på Sonet vurderte en stund å signere med dem, men det endte med en distribusjonsavtale. Engen minnes at fordi innspillingen hadde blitt dyrere enn forutsett, ringte Aune ham før de plasserte førstgangsordren på vinylen og spurte hva break even-punktet på utgivelsen lå på. Engen anslo 3-4 000, hvorpå Aune svarte: “… da kjører vi opp 5 000 eks. i første omgang, så veit vi når vi begynner å tjene penger!”

Aune selv bekrefter at de bestemte seg for bestille et stort nok opplag til å nå break even, men at 2000 er et riktigere tall. Salget nådde heller ikke så høyt, og i 1993 makulerte Sonet omtrent 1000 skiver som en del av tømming av overskuddslageret.

Albumet FFF – med et mørkt cover som forestilte universet (Aunes idé om å illustrere forestillingen om at bandet spilte det han likte å kalle astral rock) – fikk ganske god mottakelse, enkelte var i hundre om primalriff og ståkukrock, en annen mente at Aunes gitar ”tok fyr”. Berg høstet applaus for å variere uttrykket effektivt, men måtte også tåle kritikk for sine ”kvasi-rock’n’roll-tekster”. Fra Danmark mottok Aune en slump TONO-penger for radiospilling av låta ”Sorrow”.

Intence og Fire Fæle Fyrer holdt ikke eget releaseparty for albumet, men dama til Corna, som fungerte som manager, ordnet noen jobber i kjølvannet av oppmerksomheten de fikk i media våren 1990. En av dem var på prøveåpningen av Elm Street Rock Café i Dronningensgate i mars mens stedet ventet på skjenkebevilling. På det tidspunktet var halve bandet på kjøret, bassisten så pillefjern at han falt ned fra scenen midt under konserten, og Aune var på nippet til å gi opp nok en gang.

Da nøden var størst, kom hjelpen inn fra vest. Det ble gjort et siste forsøk med Eirik Osvold (gtr, bror av Katja fra Life… But How To Live It?) og kompisen hans, Eivind Finsrud (bs), fra Bærum som erstatter for Hanssen. I tillegg fikk de inn Ove Borgersen fra Musikkflekken i Sandvika som fast lydmann. Både Osvold, Finsrud og Borgersen kom fra bandet Tex Willer.

Disse seks gjennomførte et ukjent antall spillejobber i østlandsområdet, samt Trondheim, Åndalsnes, Bergen og trolig Kristiansand de neste ni månedene. ”Dyktige folk,” minnes Aune. Men han opplevde samtidig at kjemien manglet, selv om han trekker fram det doble gitarsamspillet med Osvold som til tider meget positivt. Aune oppløste bandet og bestemte seg for å studere musikk. Sommeren 1991 dro han til Manchester etter å ha fått napp på Higher College Diploma in Popular Music and Recording, Salford University College of Technology.

Over tre år senere tok Berg initiativet til å gjenforene FFF. Aune hadde i mellomtiden flyttet til London, men Berg tok en telefon for å informere om at de ville bruke navnet, uavhengig om Aune ville være med eller ikke. Deretter øvde Osvold, Finsrud og lydmann Borgersen (trm) hardt og konstruktivt.

I desember 1994 annonserte Berg, for anledningen omdøpt til André Schiøll, at Fire Fæle Fyrer skulle gjenforenes for konsert på Elm Street lille julaften. Ifølge Schiøll var dette “første gang de fire fyrene står 'nyktre' på scenen samtidig', men han lovet at ”dette langt fra vil legge en demper på den musikalske framførelsen.”

Konserten ble gjennomført til vekslende respons. Da Finsrud sa takk for seg like etterpå, var det snakk om å ta inn Persi Iveland (ex-Wannskrækk, DumDum Boys), men Berg havnet utpå, og alt kokte bort. Derfra og ut har Fire Fæle Fyrer vært historie.

Aune var tilbake i Oslo i 1996, og var inne som gitarist i Raga Rockers igjen fra og med året etter. I dag er han i tillegg involvert i musikkprosjektene Norsk Pitbull Sanatorium og Mannskoret.

Trussel holdt koken med Raga Rockers mer eller mindre kontinuerlig fra 80-tallet og til de takket for seg i 2012. Han har i tillegg hatt soloprosjektet Mickey Faust og hobbybandet Easy Riders.

Finsrud, Osvold og Borgersen hadde bandet Tex Willer parallelt med FFF i 1990-1991, der Aune kjørte lyden. Finsrud har senere spilt i Black Press og spiller nå i [

Medlemmer

André Berg Vokal
Cornelius von Heyning Trommer (1988 - )
Eirik Osvold Gitar
Eirik Stensvik Gitar
Eivind Finsrud Bass
Geir Sørensen Bassvokal, keyboards
Ivar Berge Bass ( - 1988)
Michael Krohn Trommer ( - 1988)
Nils Aune Gitar (1984 - 1991)
Ove Borgersen Trommer
Torgeir Tunold-Hanssen Bass (1988 - )

Utgivelser (album)

Andre Berg, Fire fæle fyrer
FFF
1989

Medvirker på

Diverse Artister
Blitz Hits
1989