Relaterte biografier

Fra Rockheims samlinger

  • Plakat
Se mer på Digitalt Museum

Revisjonshistorikk

Gjør endringer

Crawdaddy Simone

Dannet: november 1983
Splittet: august 1988
Fra: Oslo

Postpunkband fra Oslo. Ble dratt i gang i kjølvannet av oppløste Burnt Sienna, av Anne Bang-Steinvik (født 1958, bass, ex-Burnt Sienna) og Benny (aka Benedikte Sterner, født 1962, trommer, ex-Burnt Sienna og parallelt i Spacelings) i november 1983. Willy B (aka Willy Bakken, født 1951, gitar, ex- Stangwolff) og Ida Lind (født 1957, vox, fra den frie teatertroppen Saltcompagniet) ble hentet inn for å fylle tomrommet etter Tom Garretson og Kristin von Hirsch hadde flyttet til henholdsvis.. Les mer..

Postpunkband fra Oslo. Ble dratt i gang i kjølvannet av oppløste Burnt Sienna, av Anne Bang-Steinvik (født 1958, bass, ex-Burnt Sienna) og Benny (aka Benedikte Sterner, født 1962, trommer, ex-Burnt Sienna og parallelt i Spacelings) i november 1983. Willy B (aka Willy Bakken, født 1951, gitar, ex-Stangwolff) og Ida Lind (født 1957, vox, fra den frie teatertroppen Saltcompagniet) ble hentet inn for å fylle tomrommet etter Tom Garretson og Kristin von Hirsch hadde flyttet til henholdsvis New York og Paris.

Samme dag som Willy B ble forespurt, kom han over The Syndicats-låta ”Crawdaddy Simone” på en samle-LP med britisk freakbeat i en bruktsjappe, og foreslo tittelen som coverlåt og bandnavn for gruppa. Da de i tillegg la inn Pretty Things-låter (”Big City” og ”Mama Keep Your Big Mouth Shut”) på repertoaret som de framførte småskeivt og Cramps-skranglete, ga dette dem merkelappen garasjerock straks de livedebuterte.

Gitarrock var langt fra det hippeste på begynnelsen av 80-tallet, der klangeksperimentering og rytmeboksbeat om ikke dominerte, i alle fall var rådende for postpunkens respektløse collageri som soundtrack til den kalde krigen og det Orwellsk-apokalyptiske 1984. Sammen med Helter Skelter, Spacelings og Babij Jar, representerte Crawdaddy gitarbasert postpunk, mer angloorienterte enn de ble framstilt, og aldri selvdefinert som garasjeband.

Repertoaret i begynnelsen besto av en blanding av egne låter – hovedsaklig skrevet av Willy B, i tillegg til covere som bandet kunne få til sånn noenlunde, lånt fra The Pretty Things, Randy California, The Syndicats, Yardbirds og The Cannibals. ”Vi hadde ingen helter til å begynne med,” minnes Willy. ”Men hadde ikke The Cramps eksistert, hadde jeg aldri turt å spille live.”

Til en viss grad fylte Crawdaddy Simone et tomrom, ikke bare sjangermessig, men også i forhold til diskusjonen om jenter i rockeband. Rytmeseksjonen ble mobbet fordi det ikke var fint nok å spille i gitarband, eller ikke politisk korrekt nok. Selv var de ikke del av AKKS, men bare jenter hvis drivkraft var spilleglede. Men de likte at de selv gikk sine egne veier og hadde et annet uttrykk enn andre samtidige band. Kvinnelig rytmeseksjon var dessuten tøft!

Livedebuten fant sted på Oslo Rockeklubbs lokaler The Wall på Torshov 1. mai 1984, og bandet fikk raskt ord på seg for å være "noe av det råeste du kan høre fra en scenekant". Seks konserter senere innledet bandet 1985 med å være husband på Gamla (Gamle Christiania i Møllergata) hver tirsdagskveld hele januar igjennom.

Utover våren gikk de i studio ved et par anledninger for å spille inn en låt til Nye Takters kassett Norge 1985, der noen av de ledende norske postpunkbanda skulle dokumentere norsk rocks status. Først leverte de en mix av deres egen komposisjon ”Ratz Goes To Circus”, men da denne ble avvist, spilte de istedet inn Bo Diddleys ”Roadrunner” (fra 1960, ikke Jonathan Richman-låta med samme navn). Dette ble gruppas første offisielle utgivelse, da kassetten ble sluppet i mai.

Før sommerferien kom det melding om at de skulle bli det første norske bandet i stallen til svenske Wire Records, representert i Norge ved Tom Skjeklesæther. Planen var å gi ut tre av fire nyinnspilte låter som EP i Norge, Sverige, England, Australia og USA. Frank Minarik fra svenske The Nomads sto som produsent, og meningen var å bruke The Nomads’ nylige suksess på indielistene i UK og US som brekkstang og mulig innpass på disse markedene.

Samtidig gjorde Willy B en avtale med Audun TyldenSlagerfabrikken om å gi ut en singel under navnet The Willy B Review. Dette var et band Willy B og Dag Bøgeberg (ex The Act) hadde syslet med en stund, og blant annet hadde de kompet Karin Wright (aka Karin Rikholdt) på hennes demokassett året i forveien. Nå fikk de med seg Tony Carlsson på bass (fra The Nomads) og Sølvi Johannessen som hovedvokalist, mens Lind sang på én av de tre låtene. I tillegg tok de inn Bitten Forsudd (Garden Of Delight) på gitar og kor.

Avtalen med Wire Records ble imidlertid aldri undertegnet for Crawdaddy Simones vedkommende. Bandet var i tillegg misfornøyd med produksjonen, låtene måtte remikses, EP-en skrumpet inn til en vanlig singel, og kom i stedet ut på Skjeklesæter og Kai Jarres nystartede selskap Some People Are Ratz i november. Men bare i Norge. Singelen inneholdt en coverversjon av Syndicats-låta ”Crawdaddy Simone”, med ”Absence (Makes The Heart Grow Fonder)" på b-siden. Utkast til låta var skrevet av Benny og komplettert av bandet.

The Willy B Reviews ”That’s How Strong My Love Is” kom ut på Slagerforlagets underlabel Fugitive Records to uker før Crawdaddy Simone, noe som selvfølgelig skapte full forvirring hos publikum. Var bandet oppløst? Hadde Willy gått solo akkurat i tide til å ta oppmerksomheten bort fra debutskiva deres? Svarene var i begge tilfeller "Nei!", selv om det i ettertid framstår som dårlig timing og kommunikasjon.

På toppen av det hele nedkom i mellomtiden Bang-Steinvik med barn, og Crawdaddy Simone måtte hyre inn Ole Einar Olsen (fra Spacelings, og ex-Babij Jar) på bass da singelen ble promotert med konserter i Oslo, Notodden og Kroa i Bø i november.

Egentlig skulle The Willy B Review bare være et hobbyband, men prosjektet vokste og begynte å leve sitt eget liv. Willy B sendte singelen verden rundt, og fikk flere positive anmeldelser. Låtene endte senere opp på franske samleskiver og The Willy B Review fikk platekontrakt i Sverige.

Willy trakk seg fra Crawdaddy Simone i slutten i april 1986, og oppga musikalske årsaker som grunn, blant annet savnet av å diskutere musikk i bandet. Men før det rakk han å få med seg tre spillejobber på våren ’86, som omfattet avslutningskonsert for rockeklubben Renegat og en liveopptreden for Ungdommens Radioavis i NRKs studio.

Willy B ble erstattet av Søren Jessen (fra Sterk Naken og Biltyvene) og Carl I. Delingsrud (født 1956, Babij Jar), men det tok et år før bandet igjen var på veien. I mellomtiden dukket Lind opp på flere scener i hovedstadsområdet med bandet Ida & The Hep Rats.

Den nye besetningen til Crawdaddy Simone spilte en del konserter, hovedsakelig i osloområdet, men ga ikke ut noe. Repertoaret gikk mer i retning av soul og rhythm’n’blues, men kritikerne ble fortsatt bergtatt, spesielt av Linds stemme og karismatiske sceneopptreden. Bare unntaksvis støtet de på vrede i pressen, som da Morgenbladet avskrev dem etter en konsert på Rockefeller på nyåret 1988, som ”et veritabelt vindkast av dårlig ånde”.

De avsluttet med en gedigen avskjedskonsert på Sardines i august 1988, der gjesteartistene inkluderte Sigurd Køhn (1959-2004, RIP, saksofon, The Real Thing) og Rune Nicolaysen (født 1959, saksofon), Geir Birk Nilsen (orgel, Russian Amcar Club), samt Bitten Forsudd (aka Britt-Marie Agneta Forsudd, født 1962, Garden Of Delight), Mai Britt Kristoffersen (født 1962, Garden Of Delight) og Helle Stensbak (født 1961, The Gossips) på kor.

Lind bestemte seg for å gå solo, og bidro med vokal på en rekke artisters album, deriblant flere av Jokke & Valentinernes utgivelser, Casino Steel, Chris Erichsens Orchester, CC Cowboys og The Colours Turned Reds debutalbum. Ved inngangen til 90-tallet sang hun først i The Sleepwalkers (med Herman Willis, Pål Andreassen (fra Cosmic Dropouts m.fl.) og et par fra Follow That Dream), deretter i The Houdinis med blant andre Mikael Holmberg (fra Electrobugs).

Lind hadde også hovedroller i musikalene Rift (’91) og Hair (’92). Ga ut solo-CD-en Barfot i 1998. I 2005 var hun en del av The Pakistanettes som gjorde en versjon av ”Positiv Kjærlighetssang” på dobbelt-CD-en Det Beste Til Meg Og Mine Venner (En Hyllest Til Joachim Nielsen). Lind har siden 1998 i tillegg dubbet animasjonsserier og filmer, senest Marge i The Simpsons Movie (2007) og Gloria i Madagaskar (2008). I dag leder hun bandet Ida Lind & Linderlene.

Bang-Steinvik fortsatte som kunstner og designer. Først 15 år etter tok hun igjen opp bassen og spiller nå i cowboypoesibandet Lasso sammen med Lars Paalgaard, Petter Pogo (aka Petter Taranger, født 1963, ex-Jokke & Valentinerne m.fl.), Justin Newall (født 1972, ex- Dr. Fong og SS Bondevik) og Bjarne Larsen.

Benny spilte parallelt i Spacelings fra november 1983 og fram til høsten 1987, og fortsatte etter Crawdaddy Simone å spille trommer i The Tables under navnet Mono i 1989. Delingsrud gikk tilbake til Babij Jar, og Jessen til Sterk Naken og Biltyvene.

Crawdaddy Simone-låta ”On Broadway Tonight” fra deres første demo ble i 1986 spilt inn (og produsert av Willy B) av det svenske garasjerockbandet The Shoutless. Den ble utgitt både i Sverige (Rainbow Music 1986) og i Spania (7” Grabaciones Interferencias 1988).

Medlemmer

Anne Bang-Steinsvik Bass
Benedikte Sterner Trommer
Carl Ivar Delingsrud Gitar (1986 - )
Ida Lind Vokal
Søren Jessen Gitar (1986 - )
Willy B. Gitar ( - 1986)