Progressivt hardrockband dannet i Fredrikstad våren 1969 av Jan Groth (vokal, orgel). Bandet het i starten Progress, og besto av Groth, Bjørn Christiansen (gitar, vokal), Svein Gundersen (bass, vokal), Per Ivar Fure (fløyte, munnspill, saksofon) og Ivan Lauritzen (trommer). Groth og Fure kom fra storbandet Dr. Henderson’s Blues Caravane, som ga ut en singel i 1968. Progress ble til Aunt Mary da bandet skulle dra til Danmark, hvor de laget sin ­første LP i januar 1970 med Johnny Reimar som produsent. Innen den tid hadde Ketil Stensvik erstattet Lauritzen bak trommesettet. Albumet viste et band som hadde utviklet seg fra sin opprinnelige bluesstil til psykedelisk rock med referanser til britiske artister som Family (Groths stemme) og Jethro Tull (Fures fløyter).

Fure forlot Aunt Mary i 1971, like før bandet laget sin neste plate; singelen «Jimi, Janis And Brian»/ «Stop Your Wishful Thinking». A-siden var egentlig Marvin Gayes hit «Abraham, Martin And John», og det var produsent Reimar som foreslo at bandet skulle skrive den om til en hyllest til de avdøde heltene Jimi Hendrix, Janis Joplin og Brian Jones. Singelen ble bandets gjennombrudd, med spesielt gode salgstall i Frankrike og Danmark. BBC bannlyste platen fordi de tre personene det ble sunget om, alle var sterkt assosiert med narkotika. En ny LP ble påbegynt i 1971, men ikke fullført.

Aunt Mary beveget seg mot en hardere stil på sin neste singel, «Rosalind» fra 1972, hvor b-siden var en tung tolkning av Edvard Griegs «In The Hall Of The Mountain King». (Som en kuriositet kan det nevnes at det britiske bandet Electric Light Orchestra spilte inn en versjon av dette musikkstykket året etter Aunt Mary.) Groth forlot bandet etter denne singelen for å satse på en karriere som kristen artist i Danmark, senere Norge. Hans etterfølger ble Bengt Jenssen fra Mossebandet Norwegian Wood. Gundersen og Christiansen delte på å overta vokaljobben etter Groth.

Albumet Loaded, produsert av Johnny Sareussen, representerte den tyngste utgaven av Aunt Mary, med klart musikalsk slektskap til Deep Purple og Emerson, Lake & Palmer. Blant låtene var «Joinin’ The Crowd» og «G Flat Road» – begge store favoritter blant gruppens tilhengere. På sin tredje LP, Janus, produsert av Stein Robert Ludvigsen, beveget bandet seg i en mer progressiv retning, nå med Yes og Pink Floyd som referanser. Gruppen skiftet samtidig selskap fra det tradisjonelle Philips til det progressive Vertigo. Janus blir av mange regnet for å være gruppens mest spennende album, med kutt som «Nocturnal Voice» og den Beatles-lignende «Mr. Kaye» blant høydepunktene.

Etter en avskjedsturné ble Aunt Mary oppløst høsten 1973. Gundersen og Christiansen fortsatte å samarbeide i George Keller Band og Alex. Alex-bandet backet for øvrig Jan Groth på hans første solo-LP. Christiansen gikk deretter solo før han dukket opp i New Jordal Swingers i 1983. Gundersen ble en anerkjent komponist og produsent, med blant andre Wam & Vennerød og Sissel Kyrkjebø i kunderegisteret. Stensvik holdt en noe lavere profil i band som Småtroll og Slick.

Christiansen, Gundersen og Stensvik begynte i 1978 å holde årlige gjenforeningskonserter som Aunt Mary. Et opptak fra 1981 ble foreviget og gitt ut på plate. Jan Groth slo følge i gjenforeningene fra 1982. Ti år senere dro kvartetten ut på turné og spilte inn en CD med kjente blueslåter. Aunt Mary fortsatte å spille live på 2000-tallet, men oftest med Bernt Jansen (Artch) på bass istedenfor Gundersen. Minialbumet Barbed Wire Waves kom i 2009, og består av fem liveopptak fra Sveriges Radio i 1971.

Avslutningsvis kan det nevnes at Jan Groth kalte bandet Aunt Mary etter Little Richards «Long Tall Sally», hvor en av personene i teksten er ei tante ved navn Mary.