Gjør endringer

Ane Brun

Født: 10. mars 1976
Også kjent som: Ane Brunvoll
Fra: Molde / Harøy

I løpet av noen få år har sangeren og låtskriveren Ane Brun blitt en svært populær og respektert artist i Norge. Ane Brunvoll (f. 10.3.1976) vokste opp i Molde, med en mor som var musikklærer. Brun jobbet i platebutikk og var omringet av både jazz og annen musikk gjennom hele oppveksten. Men det var innen rytmisk sportsgymnastikk hun utmerket seg sterkest. Etter videregående var hun på flyttefot i flere år, med stopp i blant annet Spania, Oslo, Bergen og.. Les mer..

I løpet av noen få år har sangeren og låtskriveren Ane Brun blitt en svært populær og respektert artist i Norge. Ane Brunvoll (f. 10.3.1976) vokste opp i Molde, med en mor som var musikklærer. Brun jobbet i platebutikk og var omringet av både jazz og annen musikk gjennom hele oppveksten. Men det var innen rytmisk sportsgymnastikk hun utmerket seg sterkest.

Etter videregående var hun på flyttefot i flere år, med stopp i blant annet Spania, Oslo, Bergen og Uppsala. Hun var 21 år da hun fikk familiens gamle kassegitar og begynte å øve på den. Hun kopierte sine favorittartister Joni Mitchell, Ben Harper, Ani DiFranco og Nick Drake, og skrev sine første melodier. I løpet av denne perioden fikk hun tatt spansk mellomfag, et års jusstudier, grunnfag i musikkimprovisasjon og påbegynt musikkvitenskap mellomfag. I Bergen var hun dessuten innom musikkorganisasjonen AKKS, der hun spilte i et jenteband ved navn Damsels in Distress.

Kjærligheten førte henne til Stockholm i år 2000, og her begynte hun å opptre alene med gitaren på ulike klubber, puber og småscener. Sommeren 2001 ble hun invitert til Hultsfredfestivalens demoscene der hun stilte med fullt band. Denne konserten er i ettertid blitt beskrevet som et slags ”gjennombrudd” overfor det svenske publikummet. Samme sommer gjorde hun sin norgesdebut på Molde Jazzfestival. Året etter spilte hun på bransjefestivalen by:Larm i Kristiansand.

Snart halverte hun etternavnet sitt, fordi svenskene ikke klarte å uttale Brunvoll. Etter to uoffisielle EP-utgivelser (de fleste av disse låtene er med på debutalbumet) kom debutsingelen Are They Saying Goodbye? i april 2003. Dette var første utgivelse på Ane Brun og Ellekari Larssons plateselskap DetErMine Records. Larsson er også kjent som frontfigur i bandet The Tiny.

I slutten av mai kom albumet Spending Time With Morgan, som utelukkende besto av egenkomponert materiale. Plata var oppkalt etter hennes akustiske Morgan-stålstrenggitar, som hun hadde kjøpt da hun forsøkte seg som gatesanger i Barcelona sommeren 1998. Musikalsk beveger debutalbumet seg i et melankolsk folkpopland, mens enkelte spor flørter med countryen. Flere av det som skulle bli kjennetegnene ved Bruns plater var allerede på plass: De stillferdige, men intense melodiene, de nære og personlige tekstene, og ikke minst hennes krystallklare stemme og imponerende stemmekontroll. Den mest umiddelbare låten er nok åpningssporet ”Humming One of Your Songs”. Albumet fikk god mottakelse i norsk presse, men på dette tidspunktet var Brun langt mer anerkjent i Sverige. Her var oppmerksomheten større, salget bedre og flere låter fikk mye spilletid på radio.

Det svenske tv-programmet Musikbyrån kåret albumet til et av årets beste, og Brun lå høyt på lista over artister som var ønsket til de store plateselskapene i Sverige. Karrieren var nå blitt så tidkrevende at Brun ikke lenger kunne gjøre all administrasjon selv, og hennes selskap DetErMine begynte å samarbeide med V2 Music. Gjennom dem fikk plata distribusjon i 11 land.

I desember 2004 kom EP-en My Lover Will Go. I tillegg til to egne låter fantes her coverversjoner av Sam Browns megahit 'Stop' fra 1988 og Jeff Buckleys 'Morning Theft'. Tittelkuttet på EP-en ble A-listet av NRK P1. I februar 2005 spilte hun for andre gang på by:Larm, og samme måned kom andrealbumet A Temporary Dive. Selv om debutskiva hadde fått mye rosende omtale, var det nå hun fikk det store gjennombruddet som artist. Plata var ifølge henne selv avstedfødt av dyp kjærlighetssorg, og den usedvanlig vakre førstesingelen My Lover Will Go ble en stor hit. Dette er en sår og vakker blueslåt pakket inn i et drømmende strykearrangement. Kritikerne var også svært begeistret for låta ”Song No. 6” som var en kul og slentrende duett med kanadiske Ron Sexsmith. Albumet ble i sin helhet produsert av den norske artisten og produsenten Katharina Nutall, som også var medprodusent på Bruns debutplate.

Etter slippet av A Temporary Dive sto festivaljobbene i kø, og Brun spilte blant annet på Øyafestivalen, Norwegian Wood og Quart. Plata debuterte på førsteplass på VG-lista Topp 40, og den positive oppmerksomheten førte til at også den to år gamle debutplata begynte å klatre på listene.A Temporary Dive ble utgitt i hele Europa, USA og Japan, og albumet innbrakte både Spellemannpris i klassen 'Beste kvinnelige artist, Alarmprisen i klassen 'Pop', og nominasjoner for beste kvinnelige svenske artist under deres ”Grammis” og ”Beste norske artist” under European MTV Music Awards 2005.

Ane Brun var nå inne i en svært produktiv fase, og allerede samme høst kom hun ut med sideprosjektet Duets som inneholdt duetter med ti av hennes personlige favorittartister, blant dem islandske Teitur, franske Syd Matters, plateselskapskollega Ellekari Larsson, Ron Sexsmith og Sivert Høyem fra Madrugada. Det var den sistnevnte duetten som gjorde størst suksess. Den majestetiske countryperlen ”Lift Me” ble en stor radiohit og vant Spellemannpris som årets låt.

Ane Brun tilbrakte nå store deler av året på turné i inn- og utland, og i mai 2006 sto USA for tur. Fire tirsdager på rad spilte hun på den hotte New York-klubben The Living Room, stedet som av amerikanske aviser er utpekt som en av landets viktigste scener for singer-songwriters. I dagene mellom klubbkonsertene i New York krysset hun det nordamerikanske kontinentet flere ganger. USA-besøket og slippet av A Temporary Dive, førte til hyggelig omtale i både Time, Rolling Stone og Washington Post. Like etter denne turnéen varmet hun opp for a-ha på flere konserter. Med opptak fra en skandinaviaturné med DMF String Quintet, Staffan Johansson og Nina Kinert i 2006, kunne Brun slippe sitt første livealbum Live in Scandinavia vinteren 2007. Plata inneholder et utvalg låter fra hennes tre første utgivelser, men de framstår i nye arrangementer for strykeorkester. Blant de 17 sporene på albumet var det også gjort plass til covere av P. J. Harvey og Jeff Buckley, samt en versjon av suksesslåta ”Lift Me”, der Brun synger duett med artistkollega og venninne Nina Kinert.

På liveplata kom det tydelig fram at Brun nå hadde opparbeidet seg en rutine, profesjonalitet og respekt som gir henne publikums fulle oppmerksomhet fra første strofe. Med Live In Scandinavia ble Brun nok en gang nominert til Spellemannprisen i klassen ”Beste kvinnelige artist”. Før utdelingen uttalte hun at det var ”steinaldersk” å dele opp kvinnelige og mannlige artister i hver sine klasser. Dermed startet hun en debatt som nådde sitt høydepunkt med spellemannvinner Susanne Sundførs klassikertale ”Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne”.

2008 ble et svært aktivt år for Ane Brun. Hun slapp sitt femte album, Changing of the Seasons, som var produsert av islandske Valgeir Sigurdsson. Brun oppdaget Sigurdsson etter å ha lyttet i månedsvis til Bonnie ”Prince” Billys plate The Letting Go, som han hadde produsert. Hun tok kontakt og satt snart på et fly til sagaøya med nye låter i kofferten. Ved siden av flotte anmeldelser i skandinavisk presse, fikk denne plata også god omtale i amerikanske Spin og New York Times.

I fire måneder turnerte hun rundt i USA og Europa, og hun gjorde flere store konserter i Norge og Sverige. Blant annet åpnet hun Øyafestivalen, spilte på Canal Street, Storåsfestivalen og for 7000 publikummere i forkant av Patti Smiths konsert på Moldejazz.

Samme år slapp hun plata Sketches, som inneholdt akustiske og nedstrippede versjoner av låtene fra Changing of the Seasons, samt to bonusspor. ”Jeg spiller mye solo ute i verden, og mange spør etter denne siden av meg på plater”, uttalte Ane Brun i forbindelse med plateslippet.

I 2008 bidro hun også på den store hyllestutgivelsen til St. Thomas, med en fin versjon av hans ”Falling Down.” I februar 2009 opptrådte Ane Brun på en rekke engelske radiostasjoner, og britisk presse spådde et snarlig gjennombrudd. Time Magazine skrev blant annet: ”Hun er en blanding av Björks uberegnelighet og Joni Mitchells åpenhet”.

I 2009 kom Ane Brun - Live at Stockholm Concert Hall, og i 2011 It All Starts With One. Den sistnevnte skaffet henne nok en gang Spellemannprisen som Beste kvinnelige artist. Med Rarities (2013) feiret hun sitt tiårsjubileum som plateartist, blant annet ved å gi ut nye versjoner av eldre sanger, sammen med personlige coverversjoner av Beyoncé, The Beatles, Leonard Cohen, Björk, Depeche Mode, Bob Dylan og Elvis Presley. Linnéa Olsson, Fleshquartet, Vince Clarke og Club Killers var blant gjestene.

Også på Songs: 2003 - 2013 (2013) så hun seg tilbake, samtidig som også dette albumet bør på rariteter, coverversjoner og liveinnspillinger, inkludert en duett med Peter Gabriel. I 2015 var Ane Brun innom Topp 5 på singlelisten i England, da hun sang på ”Can´t Stop Playing” med Dr. Kucho! og Gregor Salto. Det er ikke så mange artister som kan føre opp slike parenteser i CV’en sin. Senere på året kunne hun høste nye lovord for albumet When I'm Free, som gikk opp til 4. plass på VG-lista, der den ble liggende i 10 uker.