Tromsø: Nordens Beijing

Universitetsbyen Tromsø var på slutten av 70-tallet preget av en AKP- og delvis SV-dominert studentkultur, som også hadde grep om store deler av utelivskulturen. Det dreide seg om utestedet Prelaten Jazz- og Visekro, men også en institusjon som Hålogaland Teater, og universitetets egne Rød Front kontrollerte-lokaler. Musikkmiljøene var preget av den rurale visebølgen, med blant andre Sverre Kjelsberg som en sentral aktør. «En nordnorsk visekultur som patrioriserer og romantiserer tidligere nordnorsk bygdekultur, og som vanlig byungdom overhodet ikke har noen tilknytning til,» var karakteristikken byens mest markante punker, Per Eirik Johansen, brukte i sin ex-phil-besvarelse, Pønk – Bakgrunn og utvikling, ved Universitet i Tromsø, høsten 1980, som han forfattet sammen med Trude Rørtveit og Elise Olaussen.

Per Eirik Johansen, Søt Hævn:

Ml-kulturen var jævli sterk i Tromsø, mye på grunn av Universitetet. Den anti-urbane linja var veldig utbredt. Det var jo mange østlendinger som kom fra Club 7 og sånn, som likte å identifisere seg med utkanten og med samer, mens Tromsø på den tiden var en by som holdt på å eksplodere på mange måter. Det var et veldig trøkk og det kom innflyttere inn på alle mulige måter.

Diskotekene i byen var, som ellers i landet, preget av den dominerende discokulturen. Dansebandene hadde gode kår, og profitterte ytterligere på at Herman Kristoffersen (dengang ml-er og bystyremedlem) gikk hardt ut og støttet Forsvarets Overkommandos krav om å nekte østeuropeiske danseband arbeidstillatelse i landet. «Musikerne utgjør en sikkerhetsrisiko,» uttalte Kristoffersen til Nordlys, og slik ble Zoo, Nova Media og Stig Strømbergs engasjementer på restauranter som Rogers og Grand sikret.

Tromsø er antakelig verdens verste punkby. Ikke bare punk, men til og med rock’n’roll er forbudt på alle discotek. Ber du om ei bra plate så blir du skjelt ut over stereo’n: «There is a damned punkrocker here tonite, and I’ll NEVVER play his muusick. They can not play, they cannot sing, they cannot even wash demselfz.» Å ellers: Jass&visesang.
Rockefilla sommeren 1977.

I 1978 ga noen av byens ml-ere i (Ungdomslaget) Ny Von ut et helt album med fiskeværsromantikk forkledd som «torskepunk», men viste at punken ikke hadde nådd lenger enn til å bli en morsom betegnelse. Gjennom hele 1979 og et stykke utover i 1980 opptrådde ellers bandet Rute 26 – med blant annet Jørn Hoel – som en såkalt punkfraksjon med navn Darris (samisk for penis) hyppig på Prelaten. De laget norske tekster til Sham 69 som «Hvis de unge står i lag / Skal vi knuse dæm en dag», og flere oversettelser fra Thats’ Life-albumet. Gruppa tilhørte ikke punkmiljøet, men trakk likevel et annet publikum enn dem som vanligvis hørte på nordnorske viser.

Per Eirik Johansen, Søt Hævn:

Darris var en komigreie, sånn som vi oppfatta det. Det var ikke noe punkband overhodet. Det var merkelig å se folk som tilhørte ml-bevegelsen stå og spille Sham-låter. Det skurra litt, for å si det mildt.

Høsten 1979 var det ikke noe særpreget punkmiljø i Tromsø, men rundt på diverse ungdomskoler og forsteder fantes det små punkgrupperinger. Mer genuint enn Darris var bandet Rattus, som ble startet av Bror Olsen, Sveinung Eilertsen, i tillegg til Vidar og Kjell Tore Jørgensen, samme år. De debuterte i november 1979, før de få måneder etterpå skiftet navn til Flass. Olsen hadde på høsten vært involvert i den planlagte Rock Mot Rasisme-konserten som en del av SU-Galoppen, men måtte gi opp planene om å arrangere konsert i Tromsø. «Musikkmiljøet i Tromsø er mye dominert av ml-ere, og da disse ikke har vært interessert i å spille for oss, har det vært vanskelig,» klaget han til Ungsosialisten da turnélisten var klar i august.

Bror Olsen, Rattus:

AKP-folkene mente at de ikke hadde skyld i at det ikke ble Rock mot rasisme i Tromsø, og kanskje var jeg litt urettferdig. Men poenget var at vi opplevde oss utestengt helt til denne kritikken åpnet noen dører for oss, og at de heller hjalp oss etterpå. Det betydde mye, for de hadde kontroll over mye i kultur-Tromsø på denne tiden.

Uttalelsen vakte reaksjoner i ishavsbyen, men Olsen hadde satt fingeren på et viktig aspekt, at innpass i byens kulturliv gikk gjennom lojalitet til AKP. Dette resulterte i at Rød Front-styret inviterte til diskusjon om punk første fredag i november i Studentersamfunnet. Bjørn Henriksen, kjent som «Little Henrik» – Tromsøs første rockesanger, innledet om 60-årenes ungdomskultur, mens Oddvar Nygård tok for seg den stadig mer omseggripende punkbevegelsen.

Per Eirik Johansen, Søt Hævn:

AKP-erne satt på alle spillestedene, og kulturelt sett ble vi sett på og behandlet som halvveis nynazister. Oddvar (Nygård) var en ålreit fyr som forsåvidt skjønte greia vår, men man vet jo aldri om han var der fordi han var plassert der av partiet eller ikke.

Rune Hagen, Nye Takter:

Oddvar Nygård var blant de verste ml-erne – og bidro gjennom artikler i Klassekampen til å rakke ned på det voksende punkmiljøet i Tromsø. Mange ml-ere trodde at punkmiljøet og oktobersprengere var de samme folka.

Johnny Asshole, The Invalids 1979

Johnny Asshole, The Invalids 1979

Den påfølgende kvelden ble det arrangert konsert, og Rattus’ politiske kommentar ga det hele et surrealistisk skjær i låten «Venstregaffel Høyrekniv», mens dansegulvet foran dem svaiet og teksten nesten forsvant i hylene fra publikum. De to andre bandene på plakaten var Lurifax og Nytt Blod. Sistnevnte band ble ledet av Axel Gran, som eller var kjent for å fronte homokampen. I 1979 spilte bandet hans fremdeles jazzrock, men konverterte til new wave året etter.

Rune Hagen, Nye Takter:

Det gikk livlig for seg, med mye knusing av glass, og det ble et jævla bråk. Rattus holdt en glimrende konsert og dempet aggresjonen noe.

Johnny Hanssen aka Johnny Asshole, The Invalids (pre-Søt hævn):

Vi var for gamle for fritidsklubber, men vi prøvde ofte å komme oss inn på Prelaten. Vi øvde på Gamlemuseet, der som det er kunstforening i dag. Vi kunne ikke spille da vi starta opp, men lærte ved å finne på låter sjøl. Geir [Bloody] hadde spilt litt før, men det var jo helt på begynnerplanet. Jeg hadde aldri spilt gitar før jeg fikk meg en Cimar Stratocaster-kopi den høsten.

I miljøet rundt Rattus – som også omfattet Johansen, Liv Svendsby, Arne Berg, Rune Hagen og Per Furøy – konkretiserte man så idéen om å starte Rockklubben Kvikk. Ikke i Studentersamfunnets Brennkantine, som hadde vært diskutert etter Rattus-konserten, men i stedet på onsdager på de avdankete countrylokalene Rio Bravo, midt i byen. Et streit sted, men desto mer ml-fritt.

Rune Hagen, Nye Takter:

Rio Bravo fikk sin renessanse med oppblomstringen av punk og annen rock. Det ble rett og slett et fristed i forhold til Prelaten og hadde tvilsomt rykte blant ml-ere.

Johnny Asshole, Søt Hævn:

Som punker ble vi utsatt for mye hets og subtil tyn når vi var på byen, mest fordi vi ikke fulgte konvensjonene og de lokale tradisjonene.

Tromsø brenn

Gjænnom hele byen

Gjænnom hele natta

Ingen e i ro

Aille e på farta

Hjæmme sett de andre

Med sin religion

Tv’n e blidd

En institusjon

Tromsø brenn

Av kjedsomhet no

Tromsø brenn

Vi må gjøre nokka no

No e æ på håpet

Ser ætter nokka folk

Stillheta kommer susandes

Å træff mæ som en dolk

Dette e det bæste

Som har hendt mæ noen gang

Æ får gå aleina

Hele natta lang

Tromsø brenn

Av kjedsomhet no

Tromsø brenn

Vi må gjøre nokka no

Rase ruinnt i byen

Uten nokka mål

Det eneste som tælle

E betong å stål

Aille sammen prate

Men det e kun om dop

Å igjennom natta

Runge det et rop:

Tromsø brenn

Av kjedsomhet no

Tromsø brenn

Vi må gjøre nokka no

© Alf S. Krogseth, Norgez Bank 1980

Norgez Bank med venner (og produsent Nora) i studio sommeren 1980

Norgez Bank med venner (og produsent Nora) i studio sommeren 1980

Den siste onsdagen før jul gikk det første arrangementet av stabelen, til tross for mye lokalt sinne mot offentlig kringkasting av punkrock. Til tross for motstand fra tradisjonalister, discoyngel og Alta-demonstranter, delte uansett Rattus scene med Norgez Bank og Veranda. Norgez Bank hadde startet under navnet Knust Glass, og besto av et par langhårete metal-frelste fyrer, i tillegg til Niels Høek, som var kjent for å spille funk på si. Men de hadde en fantastisk vokalist i punkeren Erik Smith-Meyer. På Rio Bravo kunne bandene oppildne de punkfrelste og samtidig skremme tilfeldige streitinger som hadde gått feil. Dette var deres egen klubb. Det skapte dynamikk og det skapte liv.

Miljøet på Rockeklubben samlet seg i løpet av vinteren om det byen kunne komme opp med av new wave-relaterte band som Norgez Bank, Surlukt, Flass, Fetter Anton og Invalids, som på nyåret skiftet navn til Søt Hævn. Rockeklubben ble på Rio Bravo ut januar 1980, før aktivitetene ble stoppet og de flyttet over til Brennkantina. Her fikk de fredager til disposisjon, noe som var langt å foretrekke. På Brennkantina ble Rockeklubben værende permanent framover, og klubben rekrutterte stadig nye medlemmer og fremadstormende band til arrangementene. Innen året var gått hadde klubben over 800 registrerte medlemmer.

Per Eirik Johansen, Søt Hævn:

Vi hadde en fantastisk tid. Det var jo klassisk, for det var jo det som var energien i punken, at alle på en måte følte at de kunne gjøre et eller annet. Kjernemiljøet besto av mange veldig kreative folk, folk som ikke følte seg hjemme i de eksisterende miljøene.

Asfaltparasitta

Det e vi som hæng på gatehjørnan

Det e vi som blir taua inn

Det e vi som blir gjort tel syndebukka

Det e vi som e utstøtt

Det e vi som får skylda

Sælv om vi e uskyldig

Bare førr at vi ikkje e som dæm

E vi såkalte tapera

Ka får du for å gå på gata

Dårlig rykte av alle kastratan

Ger’ke deg en sjans

Bare før du går gatelangs

Vi står på gatehjørne’

Asfaltparasitta!

Vi e dømt tel nederlag

Asfaltparasitta!

Vi står på gatehjørne’

Asfaltparasitta!

Vi e dømt tel nederlag

Asfaltparasitta!

Asfaltparasitta!

Asfaltparasitta!

Asfaltparasitta!

© Johnny Hansen, Søt Hævn 1980

Responsen på konserter i fredagskonsertene i Brennkantina, gjorde at klubben på slutten av året også utvidet med alkoholfrie lørdagsarrangementer uten aldersgrense på Sommerlyst Ungdomsklubb. På disse stedene, og til sommerfestivalene på Åsgård og Draugen opptrådde nye band 9-10-M-1 (Nitimen), Råtne Guda, Virus, Per Palle & Lathansene, Slektas Håp og Kokte Hender. Reaksjonene viste at ungdom i Tromsø hadde vært sterkt underernært på rock lenge.

Bror Olsen og Hugo i 9-10-M-1 under sommerfestivalen på Draugen

Bror Olsen og Hugo i 9-10-M-1 under sommerfestivalen på Draugen

Per Eirik Johansen ble i løpet av august vokalist i Søt Hævn, og krigstilstander under et par konserter ga lysten på å spille inn plate. I oktober gikk både Søt Hævn og Norgez Bank i studio for å lage den første nordnorske punksinglen. Rivaliseringen mellom disse to bandene hadde pågått en stund, og ble forsterket gjennom byens punkfanziner som dukket opp rundt årsskiftet 80–81. Fanzina Det Siste Kick tilhørte Søt Hævn-leiren, og Metal Mayhem var Norgez Banks talerør. Søt Hævn fikk imidlertid problemer med å finne et presseri som ville mangfoldiggjøre debutplaten. Masteren til EP-en inneholdt låten «Heks på Skaugum» som var en vri på Jack Berntsens «Troll på Senja». Dette var deres «God Save the Queen» på flere måter, og forsinkelsene kostet i kappløpet. Dermed kunne Norgez Bank hente sine 1000 eksemplarer av EP-en «Life of Rian» allerede før jul. Her var tittelen en vri på den aktuelle og sensurerte Monty Python-filmen «Life of Brian», og samtidig et pek mot byens Høyre-ordfører, Erlend Rian. Søt Hævn måtte vente helt til nærmere februar før de kunne distribuere sine spark til daværende kronprinsesse Sonja, og tok det som et kompliment at låten aldri ble kringkastet på radio.

Utover i 1981 etablerte Rockeklubben seg på Norgeskartet, og arrangerte konserter med de mest framgangsrike nyrockbandene sørfra. Lumbago, Veslefrikk, The Cut, De Press og The Aller Værste! fikk alle muligheter til å dra så langt nord som Tromsø uten å gå underskudd. Dette fordi Rockeklubben ofte arrangerte to konserter med hvert band, en på et større sted som Fokus kino eller Verdensteatret, og en på Prelaten dagen derpå. På den hjemlige arenaen blomstret stadig bandfloraen i det resten av Norge trodde var isøde og permafrost. Pause, Madsens Kranium, Fandens Oldemor og Peder Eksem var bare noen av mange nye band med nye ideer. Sistnevnte representerte starten på en ny æra som etterhvert skulle bringe Tromsø på verdenskartet med Per Martinsen, Bel Canto og Biosphere.

Forbrødring på Englandsbåten sommeren 1980, bak f.v. Ola Mjøen, Bror Olsen (9-10-M-1), Per Eirik Johansen (Søt Hævn), Morten Tandberg (De Sjenerte), foran f.v. Bjørn-Asle Nordli og Tor Østensen (RIP, De Sjenerte)

Forbrødring på Englandsbåten sommeren 1980, bak f.v. Ola Mjøen, Bror Olsen (9-10-M-1), Per Eirik Johansen (Søt Hævn), Morten Tandberg (De Sjenerte), foran f.v. Bjørn-Asle Nordli og Tor Østensen (RIP, De Sjenerte)

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.