Norske nyrockutgivelser

Oppblomstringen av ny norsk rock førte til en viss interesse fra de etablerte plateselskapene her hjemme. Allerede høsten i forveien hadde Arne Bendiksen sikret seg The Young Lords, og Snowflake skrev kontrakt med NM i Rock-vinnerne Broadway News. For begges vedkommende resulterte dette i debutrelease på nyåret. Ml-erne i Veslefrikk gikk fra MAI til RCA. Disse gruppene turnerte mye, og de hadde ambisjoner utover miljøene av kompromissløse punkere og new wavere. I tillegg finsiktet Rose Music seg inn på haldenserne i Front Page, mens CBS og Talent sikret seg henholdsvis The Kids og Jannicke.

Hærverk i studio i desember 1979, Jon-Erik Iversen (produsent), Trygve Sandvik og Harald Fossberg

Hærverk i studio i desember 1979, Jon-Erik Iversen (produsent), Trygve Sandvik og Harald Fossberg

Både Hærverk, Kjøtt og Lumbago henvendte seg til Polydor vinteren 1980, og Hærverk inngikk endog en avtale med selskapet. Meningen var at de tre låtene gruppa spilte inn i desember 1979 i første omgang skulle ut på en EP. De var flaggskipet fra Lysthuset-miljøet og trengte en vitamininnsprøytning i form av en Polydor-deal for å ta bandet et skritt videre. Lite nytt materiale og for mye usikkerhet rundt kursen videre førte imidlertid til at bandet falt fra hverandre omtrent samtidig, og Hærverks første avskjedskonsert ble på Lysthuset i midten av februar. Dermed sprakk også forutsetningene for avtalen, og Hærverks single kom i stedet ut på Torpedo plater i mars. Kjøtt nådde heller ikke opp hos Polydor, og valget falt på Lumbago.

Audun Tylden, Polydor:

Morten Jørgensen var en særdeles talefør herre, så vi syntes det var litt morsomt. Vi var litt opptatt av å følge med i timen, men samtidig var vi også klar over at alt var veldig politisk orientert. Vi ble beskyldt for å være krigshissere, fordi vi jobbet for et firma som var delvis eid av Philips og Siemens, som også var våpenprodusenter. Vi var imperialismens lakeier. Så vi vurderte å signe Lumbago på en underlabel, men vi fant ut at, nei, vi skulle ha dem på Polydor-etikett. Både The Jam og Siouxsie & The Banshees hadde jo kommet på Polydor.

Lumbago fikk etter hvert mye å svare for, etter at Polydor i midten av mai satt inn en helsides annonse i Dagbladet i mai og forkynte at bandet var selskapets nye rockhåp. «Sell out» skrek kritikerne, uten å sette dette i et større perspektiv, og etterlot i stedet en følelse av at man var ute etter å ta eks-raddis og vokalist Morten Jørgensen.

Morten Jørgensen, Lumbago:

Jeg opplevde det som hykleri, med Helge Gaarder i spissen, siden de hadde fått nei av Polydor. Vi så med egne øyne Kjøtt-singelen og brevet som lå hos Tylden. Helge Gaarder, den gamle hippien, var på meg på Club 7 og senere Chateau Neuf. Han frådet av raseri over at vi hadde rappa kontrakten fra EKTE ham, ha-ha! Men 200 sjefsideologer sa «Sell out», og det er klart, 3000 ml-ere deltok med glede på hetsen, jeg var jo «korrupt». Folk flest sa: Endelig satser platebransjen på norsk rock.

Platebransjen satset ikke på norsk rock, heller ikke som en langsiktig investering. Da burde de absolutt sett potensialet i for eksempel Kjøtt. «De hørte på singlene som kom inn, og heiv dem,» minnes Jørgensen. Bransjen visste ikke helt hva som foregikk. De skumma fløten fordi de var redde for å bli stående på sidelinja, selv om man må stille spørsmålstegn ved hvor mye bransjen egentlig fulgte med. Da City Rockers etterlyste debutsingelen til Siouxsie & The Banshees høsten 1978, var det ingen på Polydor-kontoret som visste hvem bandet var.

Uavhengig av hvem som hadde hvilke motiver for hets-kampanjer mot Lumbago i 1980, var det likevel frekvensen, det store mengden av energisprutende og uavhengig rock, som slo. Man fikk en massiv manifestasjon på at en ny mentalitet var på vei inn i landet. Blant de yngste nyrockbandene var uavhengighet en opplagt og selvvalgt posisjon. Selv om 1979 ble et vendepunkt for uavhengig plateproduksjon her hjemme med en rekke singleutgivelser, var det likevel i 1980 det virkelig tok av. Ukentlig dukket det opp nye norske, uavhengige sjutommere. Fra å være bokstavelig talt på et null-nivå i 1977, nærmet den samlede produksjonen i 1980 seg 50 utgivelser!

På vårparten begynte det å gå opp for dagspressen at man hadde med et nytt fenomen å gjøre: «Mye av det som har skjedd i engelsk rock de siste årene er blitt drevet fram på singel-plater. Band har laget plater selv og stått for distribusjon. Også her hjemme gjør stadig flere band det samme. Og bra er det, musikken kommer fort ut. Det er gjerne band innen den nye rockbølgen som gjør dette,» skrev Tor Marcussen entusiastisk under overskriften «Stadig flere lager egne singler» i Aftenposten i begynnelsen av mai.

Opplagene var små, som regel på 500 eller 1000 eksemplarer. Distribusjonen var tilfeldig. Det meste ble utgiverne kvitt på egen hånd, selv om noen også ga fra seg deler av opplaget til uavhengige distributører som MAI, Tritonus, Disco eller multinasjonale PolyGram.

De aller fleste så det som et poeng i seg selv å gi ut på uavhengige labeler. Den etablerte platebransjen hadde ikke vist spesielt høyt bevissthetsnivå i forhold til det som skjedde rundt rocken, men bare forsterket de fleste bandenes bransje-skepsis. I stedet rådde en stemning av trassig stolthet og optimisme rundt det å gi ut plater selv. Den nye rockkulturen var i ferd med å utvikle en ny kultur og livsstil, som Sverre Knudsen sa til Aftenposten i juni: «Du har egne blader, egen musikk, egne klubber, egne miljøer. Du lytter til musikk, leser tekster, tar stilling. Engasjerer deg. Danser. Det er så mye at du utvikler en holdning som ender opp i grense til en slags politisk holdning,» og la til at The Aller Værste! bevisst gikk inn for å holde seg unna den etablerte bransjen: «Vi vil ha full kontroll og ikke bli et slags moderne gissel eller alibi for et stort selskap.»

Selv om det i dagens perspektiv var et relativt beskjedent antall utgivelser, framsto mengden i 1980 som en revolusjon, pilen viste klar retning oppover, og utover i tiåret økte frekvensen for hvert år. Utgivelsene gjorde bandene kjente utover sitt eget nærmiljø, som igjen førte til flere spillejobber og ytterligere mediaoppmerksomhet. Hvordan påvirket dette så den etablerte bransjen? Tradisjonelt var kontrakter mellom artist og selskap formet på selskapets premisser. Slavekontrakter som bandt artistene til selskapene med krav om et visst antall utgivelser over et gitt antall år. Da Beatles gikk i studio på begynnelsen av 60-tallet, forholdt plateselskapet seg kun til produsenten. Musikerne var uønsket i kontrollrommet. Dette forandret seg gradvis, men fremdeles hadde selskapene såkalt artistisk kontroll over gruppas låtutvalg, image og profilering. De leide inn stylister og konsulenter som formet bandet til noe som det gamle kjernepublikummet deres ikke kjente seg igjen i, etter at de hadde signet med et stort selskap.

Morten Jørgensen, Lumbago:

Selskapene skjønte ingenting, så det overlot de til artistene. The Young Lords, Broadway News og vi fikk lov til å gjøre akkurat som vi ville. De hørte på oss, vi utformet vår egen reklame, og det er jeg sikker på at Lage Fossheim gjorde også. Vi som var innenfor påvirket sånn sett bransjen.

Utgivelsespolitikken generelt hadde bandene liten eller ingen påvirkning på. Plateselskapene fant ut at det ikke var noe vits i ha noe mer enn en nyrock-artist hver, de solgte ikke over 15000 noen av dem – 5000 var ikke nok. Og da hadde de tatt de som de mente hadde størst kommersielt potensiale. Så de satsa på Marius Müller og Ole Evenrud, dur-akkorder og såkalte positive tekster. Unntaket var Sonet, som knyttet til seg både Blaupunkt, The Cut og De Press i 1981, de to siste riktignok på kamuflerte underlabeler. Den økende strømmen av norske uavhengige utgivelser utover på 80-tallet skapte etterhvert et større marked for troverdig rock. Et marked stort nok til at selskapene overbød hverandre for å kapre signaturene til DumDum Boys i 1987. Så lang tid tok det å foredle den norske punkrocken til god handelsvare.

Utvalgte norske
7-tommer-utgivelser 1980:

Januar:

The Aller Værste!: Blålys / På vei hjem (Den Gode Hensikt)

Kjøtt: Et Nytt og Bedre Liv!: Nei Nei Nei / Flue // Blålys/ Et nytt og bedre liv (Fleskeskiver)

The Young Lords: Same Shit, New Wrapping (12”/33rpm): Big Burden / Whistle In The Dark / Train Train / Nowhere Left To Go / Pointed Finger / Can’t Stand You // There Will Be Boys / Welcome To The Weekend Party / Rat Race / Why Do Parents Treat Their Little Girls So Wrong Song / Night Out / The Clown (Arne Bendiksen/Sonet)

Februar:

Allison: Punks Gotta Be United (Live)/ Yo Yo (Live) (ASC)

Folque: Det er ikkje her æ høre tel / Hjuringstev – Falitt Produksjon

Kaare og Partiet: Låt 2 / Hakekors / Be en Bønn nå // Holocoust / Politisk asyl/ Ja vi elsker (Konk Records)

Sjølmord: Holocaust / Supertankerne kommer (Plateselskapet MAI)

Marquee Band: 12” EP (PolyGram)

Mars:

Hærverk: Produkt av 70-åra // Loven slår / Ingen Visjoner (Torpedo plater)

April:

PVC: Sykebil / Gråstein (Plæstik Records)

Johnny Yen Bang!: Kill the Disco 6-spors Ep!: Kill the Disco /Fool / Marching Robots // D’må bli slutt / Crazy Thinking/ Arabian Reggae (DIY Records)

Mai:

The Aller Værste!: Dans til musikken / Rene hender // Søster, søster / Ingen vei tilbake (Den Gode Hensikt)

Lumbago: Gi meg noe ekte/ Drosja står utafor (Polydor)

The Dolls: Mareritt /Siste dans (TalentLøs Produksjon)

Juni:

Dueslaget: Blindgate/ Blå auga (Hakk Plateforlag)

Blaupunkt: Cupfinalen // Jostein og elskerinna til Torstein / La meg være ung! (Torpedo Plater)

Vazelina Bilopphøggers: Gi meg fri i kveld / Bilopphøgger boogie (Philips)

Tåm Box: Sweet Innocence/ Quiz Kid (Strawberry Records)

Lars: Livet er for kjipt / Er livet for kjipt? (New Noise)

Kjøtt: Kjøtt (12”/45 rpm): Elektrisk / Mannen på taket / Primitiv/ Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer // Kloning / Urbane problemer/ Jeg vil bli som Jesus (Fleskeskiver)

Div Art: Kraftrock samle-LP fra miljøet rundt Hard Rock Kafé i Trondheim (12#/33rpm): Pur Humbug: Schizoid / Kjærnefamilien: Hundepatruljen / Kjærnefamilien: Kontoristene kommer / Straw Dogs: Headbanger / Sjølmord: Rudy / Schlappe Waffla: Judas / Wannskrækk: Æ veit da faen æ // Schlappe Waffla: Dans / Jehovas Vitner: Tarzan / Jehovas Vitner: Tempelbrenneren / Pur Humbug: Pur Humbug / Wannskrækk: Inn te avhør / Straw Dogs: Restless Youth / Sjølmord: Rock’n’Roll Alcohol (Studentersamfundet i Trondheim Plateselskapet)

August:

Gummgakk a/s: Jungeltransport del II a / Soupé Aux Fois de Morues (EMS)

Ischjazz: Nyføtt: Landsbygda’s fortapte sønner / Truseparaden // Fleskesvol (Bruske Plater)

The Young Lords: Oh So Slow / Book Of Rules // 5 Feet Hero // Big Burden (Arne Bendiksen/Sonet)

September:

Anakonda: Clever London Houses / Leie a’ Gymnase’ (Rass Rekårds)

The Cut: Fresh And Bleeding (12”/33 rpm): I Was Imported / New King // I’m Gonna Drop / Modern Age (New Noise)

Lumbago: Alt og litt ekstra (12”/33 rpm): Thomas / Visne roser / Familieliv / Mellom topp og bånn / Fatter’n min / Berit har fått leggene barbert // Keiser’ns nye klær / Ikke gå / Aldri mer / Limbo / Den andre sida av speilet / Alt og litt ekstra (Polydor)

Oktober:

Krampe: Stengetider / Lykkelige foreldre // Overdose: Takk, Hold Kjeft / Blå Hud (Mehl Din Egen Kake Rekords/Turst Records)

PVC: Galehus / Gæddibøkker – Plæstik Records

Det Elektriske Kjøkken: Konkret rock (12”/33rpm): Elefantenes inntogsmarsj I / Fra et Jehovas Vitne / Jeg er den snille korgutten / Textmusikk // Tarzan / Konkret rock/ Tempelbrenner’n / Elefantenes inntogsmarsj II (O Je/ Oh Yeah Records)

The Aller Værste!: Materialtretthet (12”/33rpm): Du sklei meg så nær inn på livet / Dødelige drifter / Døgnflue / Bare du som passer på / For dem betyr det lite / Bare en vanlig fyr / Må ha deg / Igjen / Bare ikke nok // Hong Kong / De invalide / Hekt / Discodrøv / Oppvekst / Materialtretthet / Menneskelig svikt / Blank (Den Gode Hensikt)

The Aller Værste!: Blålys // På vei hjem / En av dem + hemmelig bonus: SOS (Den Gode Hensikt)

Rough Trade: Du er en dritt / Lykkelig … / Se og Hør // Play with Fire / Away from Home / Diggin’ TV (Egen)

November:

Norske Gutter: Hvem faan tror du du er / Mamma mannen ga meg gonorre (Zado Records)

Baksmell: Nye ører / Svartsinn // Lukkede rom/ Feite Sam (Bak-plater)

Oslo Beurs: 4-spors EP: Telefonskræk / Skyggene fra i går // Tre uker/ I kø (Krakk Produksjon)

Fra Lippo Lippi: Tap Dance For Scientists / Do the Modern Pose / Dolls on Parade // Backdrops (Private Records)

Chrissy: Chrissy (12”/33 rpm) (Sonet)

Allison: Sick & Tired / Heavy Brigade (ASC)

Desember:

Norgez Bank: Hævnen er søt / Rianrian // Springtime in Belsen / Nordens Paris (Sånn’Ja Records)

Babij Jar: Ice Age // Babij Jar / From Here To Eternity (Zado Records)

De Press: Østavind: To Sibir // Pond / Produkt (Torpedo Plater)

Diverse Artister: Sjokk rock (12”/45 rpm): Kjøtt: Flue / 1984: Hva faen / Hærverk: Aj, aj, aj så leit, så leit / Blaupunkt: Gul & Blå // Oslo Børs: Fikser du livet ditt / (Psykedeliske) Tysterne: Ramba / Babij Jar: Donk-Donk / The Aller Værste!: Dans til musikken (Torpedo plater)

Appelsin Juice Studentz: Ta taket av husa deira: Hevnen / Vidar & Dankert (Reiten Rekkårds)

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.