No way Ålesund

Det nærmeste man kom rock i Ålesund fram til 1978, var dansebandene Alice og Haft Band som kanskje lurte inn en og annen coverversjon av Thin Lizzy eller Tom Robinson Band i tredje settet sitt på lørdagskvelden. I tillegg hadde byen et jazz- og bluesforum som gikk under navnet Klubb Latinskolen, og var drevet av eldre folk med sosialistiske visjoner. Like oppunder jul 1978 dukket det opp et bråkete punkband, Second Coming, som debuterte på ungdomsskolen i Spjelkavik. Med egenkomponerte låter som «Rotten Future», «Plastic World» og «Norway No Way», stilte de musikerkollegaene sine i et avslørende relieff ved å fortelle om en annen virkelighet enn å lene seg «back in the arms of someone you love».

Steinar, Morten og Tore

Steinar, Morten og Tore

Steinar Remme, Second Coming:

Ingen i bandet var kjent i musikerkretsene, og siden vi ikke dro i gang de kjente og kjære sviskene som dansebanda spilte, ble vi uglesett. Vi ble hata fordi vi ikke kunne spille. Vi ble sett på som rølpa, uflidde tullinger som gikk i lærjakker, boots og knuste gitarer, og spilte så kolossalt høyt at arrangører nødig tok i oss med ildtang.

Anført av frontmann Steinar Remme, gitarist Morten Skjefte (RIP), og Tore Bjerke på trommer, maste de seg til et par spillejobber til i løpet av våren 1979, og var det opplagte supportbandet da Crisis stakk innom byen i september. Men akkurat da var de uten bassist, etter at Torleif Støylen sluttet. Ålesund forble en av de byene som ikke hadde et lokalt band som oppvarming da Crisis og Cygnus kom innom.

Tore Dimmestøl, Rough Trade:

Jeg fikk smaken på punk etter at to kamerater fant meg i en platebutikk, tok progrock-platene ut av hendene mine, byttet dem ut med Pistols og Clash og marsjerte meg til kassa-apparatet.

Steinar Remme, Second Coming

Det kom ingen nye band som en konsekvens av Rock mot rasisme-konserten. Det utløste ingen ting. For min del var det et vendepunkt, ettersom det var det første engelske punkbandet jeg så live. Men konserten fikk ingen betyding for utbredelsen av ny rock i distriktet. Det kom endel mennesker dit, men det var fordi Crisis var et engelsk band. Publikum visste ikke hva de gikk til. De få, kanskje en 10–15 som likte punk, var jo veldig gira på dette her. Men vi var disipler fra før.

Konserten fant sted på Fagerlia Gymnas. Crisis gjorde ifølge øyenvitner en energiutblåsning av en garasjerock-konsert, der bandet hamret nådeløst i vei i tre kvarter. Dessuten ble publikum for første gang presentert for koblingen mellom punk og reggae, i det Cygnus avløste punkerne på scenen, og pushet groovet ut til tonene gjennom PA-anlegget.

Hardroad 1979

Hardroad 1979

Second Coming skiftet navn til Hardroad, skrev flere frustrerte låter, som «Johnny Speed», «And the Address» og «In the Light of Myself», før Morten ble erstattet av Tore Dimmestøl en lys sommerkveld i 1980. Samtidig skiftet de nok en gang navn, denne gangen til Rough Trade. Som eneste rockgruppe i en by overveiende av danseband, var de ikke i posisjon til å velge og vrake på konsertscenen. Badet Fritidsklubb, Blindheim Fritidsklubb, Langevåg, Mauseidvåg Fritidsklubb, Syvde eller Vigra. Alt for å spre musikken og håpe på at flere ville komme til. Noen punkfanzine ble aldri utgitt i Ålesund, miljøet føltes altfor smått til det. Sympatien til punkere og lørdagspunkere utenom deres engere krets var absolutt minimal.

Rough Trade gikk i studio, spilte inn EP, og ga den ut på eget selskap. I 1980 vakte den oppmerksomhet med låter som ultrakjappe og korte «Du er en dritt», den ironiske gladlåten «Lykkelig», og seige og framoverpekende «Se og Hør». I løpet av det neste året fant de kompaniskap med et annet band, Empty Brains fra Fremmerholen, rett utenfor byen. De opptrådde sammen før de dannet syntesen Hensynsløs, det første og kanskje eneste friimprovisasjons-punkbandet på Mørekysten.

Cash Zeitz, Empty Brains/Hensynsløs:

Musikkmiljøet i byen besto av danseband som krydret svensktoppene med gamle Deep Purple- og Santana-låter. Dansebandmiljøet har alltid stått sterkt her på nordvestlandet, og alt annet blir sett på som amatørtull. Det var i platesjappene vi fant impulser.

Rough Trade: Kakle, Steinar, Tore Dimmestøl og Tor Bjerke

Rough Trade: Kakle, Steinar, Tore Dimmestøl og Tor Bjerke

Tore Dimmestøl, Rough Trade:

Siden jeg ikke hadde noe stort punkmiljø rundt meg, var det opp til meg selv å trekke ut de verdiene jeg kunne. De personlige egenskapene som gjorde meg til punker – individualisme, meningers mot og stahet – har jeg hatt nytte av senere i livet. Jeg lærte å ikke «skue hunden på håra» – selv om jeg stakk meg veldig ut som punker i lille Ålesund, var det lett for meg å se at de virkelige raringene fant man blant dem som søkte konformitet og tilhørighet ved hjelp av merkeklær og ferdigtygde holdninger.

Før Rough Trade skiftet navn til Betrayed, fant de også fram til scenen på Klubb Latinskolen sammen med Høgt Gras, en langhåret gjeng med røtter i hippiekulturen, og seriøst opptatt av psykedelia-prog med funky groove. Men rocken fikk aldri skikkelig fotfeste i jugend-byen – ikke engang den kjedelige og tradisjonelle rocken. Det lengste byens utesteder strakk seg, var å skifte til et hipt navn én kveld i 1980 da Young Lords gjestet byen. Det ble aldri noe rockmiljø i Ålesund. Folk ville høre dansebandmusikk. Måtte det være rock, ble det «Smoke On the Water». Rough Trade og Hensynløs måtte dra til Molde for å treffe likesinnede. Der delte de scene med Stygge Født, Anfall, Hjern & Mental og Skabb.

Cash Zeitz, Empty Brains/Hensynsløs:

Heldigvis ser jeg nå at det stadig dukker opp nye, unge band med egne låter og egen sound. Likevel tror jeg ikke «den nye rocken» fra vår tid har hatt påvirkning på det som skjer i dag. I så fall må det være en vag indirekte connection.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.