Lillehammer: Delta blues – og punk

I de indre strøk av Østlandet regjerte danseband som Bankok Tigers, Gluntan og Septimus. I tillegg hadde mjøsbyer som Lillehammer jevnlige og tildels massive innrykk av svensktopporkestre som Donalds og Moonics. Ungdom som ikke var veldig opptatt av danseband og discokultur, eller aktive i idrettslag, vanket på Mesnabrua og gjorde mye av ikkeno’. Der hang de til de ble jaget bort av politiet, eller regelrett spylt vekk fra gatene av menn i uniformer med brannslanger. Rockinterressen var stor, men noe samlingssted fantes ikke før sommeren 1978. Da tok en gjeng fra Rød Ungdom initiativ til å starte blues- og rockklubb, etter flere år med løst prat og store planer.

Anders Slaatsveen, Laagendeltaet Blues & Rock Klubb:

På et medlemsmøte i RU bare bestemte vi oss for å starte med de folka som var interessert, uavhengig av politikk. Vi var vel en tjue-talls folk som møttes og med litt kaotisk politisk plattform, men med kamp mot disco og kommersiell musikk.

Lillehammer ligger i deltaet for Gudbrandsdalslågen, og navnet Laagendeltaet Blues & Rock Klubb viste dermed både til den lokale beliggenheten og røttene til den amerikanske bluesen. Klubben lagde et stiftelsesdokument og åpnet rockkafé i begynnelsen av juni, og fikk publisitet i lokalavisa Dagningen en drøy måned senere. Der framgikk det at formålet var å få enkeltpersoner og grupper som kunne litt, men ikke nok til å spille en hel kveld, fram i lyset. Klubben satset på åpne møter hver fjortende dag uten aldersgrense, der medlemmene kunne ta med plater og spille det de selv likte, «med et lydnivå som er slik at det er mulig å snakke over bordet». Klubbens første tilholdssted var på Bakkegrillen i Folkets Hus, og der planla de å aktivt arbeide for rock og blues ved å kjøpe inn tidsskrifter og plater som ellers ikke var i salg i Lillehammer. Dessuten å arrangere bussturer til større konserter i Oslo.

Det store livemusikkinnrykket kom likevel ikke den første høsten. Riktignok ble det arrangert konserter med lokale bluesband som Oakland og Sunrise, og i oktober forsøkte man å booke inn Kåre Virud & Telemark Blueslag.

Øyvind Lyngen, Laagendeltaet Blues & Rock Klubb:

Oakland tok av seg dansebandskjortene med vinger før de gikk på scenen på Bakkegrillen og spilte litt bluesrock. Men vi måtte bare ta det som var, det var ikke stort annet på Lillehammer den gangen.

Men de fleste klubbkveldene besto i platespilling og spontane og uannonserte opptredener fra Guttorm Larsen, Lars Erik Ødegaard og Roger Nordhaug, alle initiativtagere til klubbdriften. Utgangspunktet var flat struktur uten styre, men med et arbeidsutvalg som skulle «hjelpe folk med å få ut finger’n, så de kan gjøre noe sjøl». I løpet av klubbens første halvår dannet det seg likevel en kjerne på 15–20 personer som drev klubben framover. Kjernen blant disse var samtidig aktive i Rød Ungdom, der Anders Slaatsveen var formann og drev Oktober bokhandel.

Blant de aktive i klubben representerte Øyvind Lyngen og Stig Tore Engen det yngre og apolitiske segmentet, og sto på for å øke andelen av punk og new wave på klubbkveldene. De opplevde bluesen på 70-tallet som en del av den etablerte og stivnede musikkulturen som punken var en reaksjon på. Ml-erne likte det opprørske i punken, men var opptatt av at opprøret måtte ha en retning.

Øyvind Lyngen, Laagendeltaet Blues & Rock Klubb:

RU-erne jobbet aktivt i forhold til å rekruttere folk til Rød Ungdom i klubbmiljøet vårt, og mente vel at de kunne hente mye der. Stig og jeg hadde ingen ambisjoner om å frelse dophuer fra noen undergang på Mesnabrua. Vi var mest opptatt av punkmusikk og så på dette som en måte å kunne arrangere konserter med band vi likte og som vi følte var en del av det samme som oss.

New Rose

New Rose

Frank, Belsen Boys

Frank, Belsen Boys

Engen og Lyngen begynte å booke utenbys punk- og fortrockband fra nyåret 1979. I løpet av vinteren og våren slapp de til Trondheimsbandene Sjølmord, Kræft og Belsen Boys, samt Squirms fra Romerike, og lot de lokale 15-åringene i punkbandet New Rose varme opp.

Per Tronsaune, roadmanager Kræft og Belsen Boys:

Belsen Boys spilte i stedet for Per Kleppe & Skattesnylterne, som ikke kunne – fordi vokalisten (mindreårig jente) ikke fikk lov av mora. Sola var med som eggkastende kompis, vi kjørte buss og fikk nesten juling av locals på Otta. Vi måtte skru ned lyden, fordi det var møte eller bingo i etasjen over i den hørselshemmede pensjonist-foreningen.

Punkrock var langt fra akseptert på Bakkegrillen i Folkets Hus. Den eldre bluesgarden holdt seg i bakgrunnen, grein litt på nesa, men forsto at punk måtte til for å trekke unge til klubben. Pensjonistforeningen klaget, mens de som foretrakk musikk utført med flere enn tre grep, stønnet oppgitt over den primitive trønderrocken til Kræft og Belsen Boys. Sistnevnte var en gjeng 15-åringer fra drabantbyen Saupstad utenfor Trondheim. De skulte minimalt til den amerikanske punken som hadde drevet fram HRK.

Lokalet hadde imidlertid ikke noen ordentlig scene, som igjen resulterte i at gruppene måtte stå på gulvet sammen med publikum. Dette skapte en intim atmosfære, og fikk det etterhvert fullsatte lokalet til å hoppe opp og ned og litt i utakt til drønnene av Belsen Boys-hiten «Onkel politi» til Kræft-låten «Skansen Seaside».

Punkrock er en musikalsk tragedie. Den har intet å gi av kunstnerisk verdi.
Dagningen om Belsen Boys-konserten

Anders Slaatsveen, Laagendeltaet Blues & Rock Klubb:

Hadde klubben starta som en ren bluesklubb den gangen, så hadde den ikke overlevd. Det ble definitivt et oppsving med rocken i og med at punken kom. Man kan vel trygt si at punken var en relativt lavterskel. Dermed fikk vi også linken, vi fikk unge punkere og folk som knapt nok hadde hørt en strofe med blues, til å være med på fabelaktige blueskonserter. Og for så vidt andre veien, med etablerte folk som kom på punkkonserter.

Charlie, vokalist i Wanking Boys

Charlie, vokalist i Wanking Boys

Anders Slaatsveen, Laagendeltaet Blues & Rock Klubb:

Punken brakte rocken tilbake til rock’n’roll. Akkurat som på 60-tallet, da man hadde et Shadows-band i hver bygd i Norge, fikk man på slutten av 70-tallet den samme bølgen på en ny måte med punkbandene. Det ble punkband overalt, og det bidro sterkt til å få opp aktiviteten.

Medlemsmassen økte fra 40 registrerte i september 1978 til flere hundre utover i 1979. I februar fylte Sjølmord lokalet. Med jevnlige arrangementer flere ganger i måneden, etablerte klubben seg som et fast spillested på den nyetablerte turnéløypa for nye rockeband. Crisis var innom på sin SU-gallopp høsten 1979, og skrøt av de lokale oppvarmerne Wanking Boys. Blant norske nyrockband gjestet The Aller Værste!, Young Lords, Wannskrækk, Veslefrikk og De Press byen de neste månedene. Tilstrømningen av band utenfra stimulerte det lokale miljøet og nye band som Vicious og klubbens eget Laagendelta Blues Band materialiserte seg. Flere utenlandske band kom innom, deriblant pubrockerne i The Cheaters og rockabilly-gutta i The Whirlwind. I pinsen 1981 arrangerte man Laagendeltaet Blues & Rock Festival der amerikanske Chicken Shack toppet plakaten, i tillegg til norske Saturday Cowboy og Notodden Bluesband.

Wanking Boys

Wanking Boys

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.