I am a Poseur! – stil og mote

Gjennom 70-tallet hadde man dyrket ideer om det naturlige, og i klesstilen gjenspeilet dette seg i bruken av «frie» og funksjonelle klær, ledige i formen og et preg som reflekterte myke verdier. Stoffer var indisk bomull og strikkede ulldrakter, likeså semsket skinn og pels med pyntesømmer og broderier. De naturlige linjene dominerte estetikken og illustrerte en rural tilbake-til-naturen-romantikk. Fargevalgene var dominert av jordfarger som brunt, beige og oransje, i tillegg til dusgrønne og lyslilla nyanser. Håret var naturlig langt, og menn hadde utrimmet skjegg. Moten skiftet på slutten av 70-tallet mellom det klassiske og raffinerte, kalt engelsk city, og det røffe og romantiske under betegnelsene sportine, nybygger og engelsk country.

De første bildene som ble publisert i Norge av Sex Pistols og britiske punkere viste en helt ny stil. Som en reaksjon på ull og pels, poserte punkerne i svart lær, latex, plastikk, gummi og metall. Mens den framherskende stilen bar i seg ideen om det milde, romantiske og drømmende, var punkernes harde stil signaler om en urban tilstedeværelse. Fargene var svart, neon, signalfarger, sølv, skinnende, skrikende og skarpe, alternativt billige militærgrønne plagg fra forsvarets overskuddslager. Målet var konfrontasjon og en «her og nå»-markering ved bruk av realistiske, virkelighetsnære og illusjonsløse virkemidler. Med markert utseende og stil reflekterte punken det mistenksomme og herdete, det nattlige, realistiske, fetisjistiske og seksuelt tabufiserte, men først og fremst det moderne bymessige i kontrast til det myke og godtroende.

Sissel Hoffengh, motejournalist:

Folk spurte seg: Kler de seg opp, kler de seg ned? Er de pervoer, er de rockabillys, er de nazister, hva er dette for noe? Men det var opprørsstil og hardstyle, med lær og pvc. Det feteste materialet var pvc; som ironi, alt som hadde vært stygt ble nå pent.

De første bildene av punkere fra England vakte ikke bare oppsikt, men de sjokkerte gjennom å representere en generasjon fra de lavere samfunnsklasser som arrogant krevde sin plass i mediabildet, tilsynelatende uten å ha annet å bidra med enn en uttalt forakt for det bestående. Disse unge og tilsynelatende snørrhovne rebellene ikledde seg det stikk motsatte av hva som var gjeldende, og ga signaler om helt andre verdier. De ga uttrykk for en bevisst avvisning av døende og forslitte klisjeer og den etterhvert uthulte kraften fra 60-tallet, en gang vital og virksom, men som det i 1977 bare var skinnet igjen av.

I stedet for langt naturlig hår, fikk man reaksjonen i form av kort hår som var kunstig farget og tilsatt kunstige stivelsesmidler. Joggesko og fotformsko som representerte noe sunt og helsemessig korrekt, ble parert med utslitte bysko eller militærboots. Buksene mistet sjømannsslengen. Punken framprovoserte en ny tidsånd, og appellerte til alle som ville være med i tiden. Dens estetiske brudd vakte oppsikt på samme måte som energien i musikken; som en startpistols drønn var den en kunngjøring til en apatisk og passivisert ungdomsgenerasjon om å ta tak i ting selv. Alle kan gjøre det! For på samme måte som musikken var enkel, var klesstilen hjemmelaget. Stilen, klærne, utseendet, sminken, håret, musikken, fanzinene, konsertvirksomheten kunne leses som en formidling denne nye energien til omverdenen.

Sissel Hoffengh, motejournalist:

Sosialdemokratiets perspektiver på 70-tallet om at alle skulle ha det likt og godt og trygt resulterte ikke i mye bra kunst. Alt skulle være harmonisk, og da blir ting kjedelige. Det blir kunstnerisk og musikalsk kjedelig. Man blir mette og hva skal man få tida til å gå med? Dope seg og høre på psykedelia? Kjedsomheten gikk over i kvalme, og hvis man har vært kvalm tilstrekkelig lenge, så spyr man, og det var det som skjedde i ungdomskulturen i London sommeren 1976–77.

Helge, Edge

Helge, Edge

Likevel framsto ikke de første hjemlige punkerne som en umiddelbar refleks av denne bevisst visuelle reaksjonen. Bortsett fra enkeltstående karnevalspunkere som Noregs Punklag, og de som tok Det Nyes oppfordring om å hive seg på den nye punkmoten sommeren 1977, forholdt nordmenn seg passive. Carl Platou fra City Rockers husker fremdeles da han som 17-åring prøvde å komme seg inn på Pingvin-konserten til Pistols, og ble møtt av gamle friks med skjegg og gensere de hadde skrevet «Punk» på med store tusjbokstaver. Tilsvarende da Pistols spilte i Trondheim skrev Joggi Gjestland i Rockefilla at mange hadde pønka seg opp for anledningen.

Joggi Gjestland, Rockefilla:

I starten fantes det ingen som kalte seg pønkere, men vi skrev om mange av dem som om de var det. Det deilige var at det var ingen som visste hva punk var, så vi kunne definere ting selv. Vi behøvde ikke følge noen regler, og vi behøvde ikke engang å kle oss korrekt. Det var nettopp det befriende og naive som var noe av kicket.

Heller ikke da Hard Rock Kafé ble etablert i Trondheim i mars 1978, var den britiske punkstilen veldig iøynefallende. Initiativtakerne var selv eldre friks som foretrakk sine vante gevanter med langt hår, og kun tilkjennega interessen ved hjelp av en badge eller sikkerhetsnål på jakkeslaget. City Rockers var mistroiske i sitt referat fra åpningen av HRK og mer enn antydet at det var «gamle frikere som står bak klubben», det de kalte «Patti Smith-punkere».

Jan Swensson, Edge:

Alle hadde langt hår, drøy øyensminke, lusekofte eller dressjakke and that’s it. Og sikkerhetsnål og badger var også en del av sceneoutfiten. Det var sikre pønkeffekter. Vi visste ikke helt hva vi skulle ha på oss – vi hadde få rollemodeller – bare at vi ikke skulle ligne de glætte dansebanda eller de rånete trønderrockerne.

I et forsøk på å vise at man ikke lot seg spise opp av en gryende kommersialisering og etter hvert stereotyp britisk punkframtreden, var det likevel viktig å framstå som noe annet enn de oppdressete trønderske dansebandene som representerte utelivsscenen. Den trønderske punkstilen ble dermed også en refleks og magereaksjon på de rådende trender som man ikke opplevde stemte overens med hvordan man erfarte hverdagen. Stilen framsto som en anti-stil, og røpte nettopp det ved å forholde seg til det rådende ved å fornekte det. Punk dreide om å gjøre ting selv, gripe de beste og billigste mulighetene man hadde, samtidig styre unna fellen ved å la seg bli dresset opp til en klisjé. «[Punkerne] har skapt sin egen mote som en protest på gjeldende moter. De går kledd i gamle, gjerne sunnrevne klær,» skrev Per Eirik Johansen på Universitetet i Tromsø i Pønk – Bakgrunn og Utvikling.

Oslo var annerledes enn Trondheim. Ungdomsmiljøene var mindre oversiktlige. I bestrebelsene etter å oppnå kontakt og skape et miljø rundt den nye rockenergien ble det nødvendig å synliggjøre seg. «Joda, det fantes da punkere i Oslo også,» kunne City Rockers bekrefte etter å ha møtt opp på Stranglers-konserten på Club 7 i mai 1978 og observert trosfeller. For dem lå det en motivasjon i det faktum at man var i stand til å få øye på andre enslige sjeler som hadde den samme lidenskapen for den nye energien som de selv. «Punk er ikke bare musikk, men også en måte å være på, kle seg på,» uttalte Gine og Tone til VG da de i september 1978 skulle lansere Oslos nye livescene, Safety Pin Club. I prosessen med å tydeliggjøre den nye generasjonens forskjellighet spilte utseende en viktig rolle. Man var utålmodige, og hadde behov for å kunne gjenkjenne sjelefrender i bybildet. Hårlengde var i så måte det mest påfallende stedet å begynne. Det hadde ikke samme effekt å synge til Pistols’ «I don’t care about long hair», hvis man samtidig hadde beholdt manken. Den måtte bort! Å ha langt hår og være frik var akseptert av alle. Nettopp det å ikke bli akseptert av alle ble et motiv i seg selv, ikke minst etter den behandlingen punken hadde fått i media. Etter en slik medfart så man ikke etter aksept, men snarere etter virkemidler som kunne forsterke og tydeliggjøre hvem som var på hvilken side. Ole Olsen (senere bassist i Babij Jar) nektet å være med i Hærverk fordi deres første vokalist, Paul, ikke ville klippe håret: «Jeg mente at vi ikke kunne ha en langhåret vokalist i et punkband.»

Paul Værlien, Hærverks første vokalist

Paul Værlien, Hærverks første vokalist

City Rockers-redaksjonen sommeren 1978

City Rockers-redaksjonen sommeren 1978

Eksponeringen punkerne i hovedstaden utsatte seg for, framsto uansett som provokasjon på de allerede etablerte subkulturene. I drabantbyene ble punkere kjeppjaget av hasjrøykende frikere i afghanpels. I likhet med resten av samfunnet som ikke forsto punkens vesen, forsimplet og trivialiserte de fenomenet til det rene objekt. De reduserte den til noe på utsiden av dem selv, noe fremmed, til rent klovneri.

Ruth Søderstrøm, Haugenstua-gjengen:

Vi så på punkere som en trussel mot vår posisjon. Men de var stygge, pinglete, hadde noe klin i håret og var malt i trynet. De var lette å kjenne igjen. Vi var avvikerne. Punkerne kom og gjorde opprør mot samfunnet som vi hadde gjort opprør mot lenge.

I 1978 var punk langt fra mote i Norge, men et uttrykk for en marginal subkulturell og ny stil – en ny mentalitet. Selv om man fikk kjøpt ferdigdesignete punkklær i London – som kunne oppfattes som at punken allerede var gjennomkommersialisert – var likevel kraften av den sterk nok til at den fremdeles levde sitt eget liv, på et uavhengig nivå. Punkartister ble signa på store plateselskaper, og punkklær ble solgt som motekostymer på King’s Road, men til og med den punken hadde en enorm kraft i seg. I tillegg hadde man DIY-punken som besto av hordene med band som ga ut på uavhengige plateselskaper. Det store publikum gikk ikke nødvendigvis i ferdigkjøpte punkklær, men satt et mye mer personlig preg på sin egen klesstil. Det var her den store eksplosjonen åpenbarte seg.

Sissel Hoffengh, motejournalist:

Det var lov til å være posør, veldig posør. Du kunne passere hvis du bare var kreativ. Den indre kreativiteten. Du kunne iscenesette deg selv på en helt annen måte, og få cred. Vil du være rockestjerne, ja vel, så kall deg det, da! Pell deg opp på scenen og spill! Kan du ikke spille? Ja vel, so what the fuck! Gjør det likevel, for det er uansett 99 % posering. Hvis du står riktig og ser kul ut, så er det fett. Og det bar vel mange band litt preg av. Men du trengte ikke være pen, for å «get laid». Ting ble litt snudd på hue, og derfor skjønte ikke alle det.

For enkelte ble punken en anledning til å fri seg fra det vanlige motejaget. Punken ble sånn sett et påskudd for å hoppe av karusellen, for bevisst å dyrke en identitet som la opp til det motsatte av moten; ikke la seg diktere sammen med massene i et tomt og uthult fellesskap. Punken representerte motpolen; den representerte alt det moten ikke var. Klærne var ikke hele og nystrøkne, men kunne være fillete og hjemmelagde. Stilen ikke bare tillot individualistske avarter, men nesten krevde det. Mens motedukkene var opptatt av å skaffe seg det samme som de andre, var punkerne i 1978 fremdeles opptatt av å personliggjøre og individualisere stilen. Man følte seg ikke som en del av en viljeløs saueflokk.

Trine Halvorsen, punkkonsertgjenger:

Jeg sydde de fleste av klærne mine selv. Jeg bodde på Manglerud, og det var jo et helvete å daglig passere gjengen på T-banen. Men det jeg ville ha på meg fikk man jo aldri kjøpt i butikkene. Der solgte de bare moteklær i forlengelsen av filmene med John Travolta. Jeg syntes han var femi.

Harald i Hærverk 1979

Harald i Hærverk 1979

Motepresset hadde opparbeidet en understrøm av et stilltiende behov for å få ut det vulgære. Alt vulgært var ikke bare fortrengt, men totalt utradert i det striglete, normale velferdssamfunnet. Det småborgelige, pene, rene og sterile, som ikke tillot noen form for vulgaritet og ingen form for utskeielser. Punken ble en ventil som i sjokket av å lette på overtrykket framviste kontrasten som det obskøne; som en parodi blottla den falskheten ved det normale hverdagslivets diskrete intoleranse. Selv hvor ureflektert og ubevisst dyrkelsen av det anormale og det forbudte var, og hvor ulikt det det ytret seg i forhold til tidligere tiders anti-stiler – som eksempelvis dadaistene på 1920-tallet som med overlegg ville framprovosere sammenbruddet av den «sunne fornuft», slik at en ny bevissthet kunne stige fram – var det likefullt tidens kvelende konformitet som framtvang punkens vulgære oppførsel.

Anne Sandborg, Tinkern

Jeg hadde nok en provoserende væremåte, og istedenfor å være gutt og være punker, men være jente og utagerende, provoserende, for full, alle sånne ting var mye mer provoserende, for kvinnesyn og sånne ting er jo ganske innbarka i oss alle.

Utover i 1979 snek likevel stilen med ferdigkjøpte bondage-klær fra King’s Road seg inn i vår hjemlige krets. Et skudd for baugen for punk som en fri anti-mote, men samtidig en tydeliggjøring av identitetsmarkeringen. Identiteten var lett å lese både for den gemene hop og for individene punkerne søkte kontakt med. Den demonstrerte ytterligere overfor omverdenen og storsamfunnet en avstand og forskjellighet, samtidig som den gjorde stilen mer forutsigbar og klisjépreget. Den måten å bruke klær på har vært vanlig i vestlige samfunn helt siden middelalderen, da aristokratiet og borgerskapet tok i bruk klær som skilte dem ut fra andre sosiale grupper. Samtidig som den skulle framheve deres egen sosiale posisjon og den individuelle personligheten, var forskjellen denne gangen at stilen kom nedenfra i hierarkiet. Motivet lå i målet om å bryte ned fordommer, skape uorden i konforme tankesett, og derigjennom oppnå aktivtet, kraft og skake om på stivnede tankebaner.

Kari Jaquesson, konsertgjenger:

Punken var direkte, og ærlig! Jeg definerte ikke meg selv som punker, selv om jeg var inspirert av klesstilen. Venninnene mine ble litt sjokkert da jeg fikk cyclamenfargete striper i håret. Punken brakte inn alt fra begeistring til forargelse hos Oslo-borgerne. Det ble mye mer blanding av grupper. De få utestedene som eksisterte før 1980 var rimelig homogene.

Punkmoter og kommersialisering ble hyppig diskutert her hjemme. I ’79-kriser gikk debatten høyt om punk nå var blitt en mote på linje med discoen. Det ble stilt spørsmålstegn ved det å være annerledes og original, nå måtte vike for et konformt gruppepress innad i miljøet. Redaksjonen mente at økingen av punkere i hovedstaden nødvendigvis måtte gå på bekostning av originalitet, og pekte på at identifiserbare kjennetegn tross alt bidro til å gjøre dette til en bevegelse. Dessuten mente de at det var innstillingen og holdningene som gjorde punkerne selvstendig som gruppe.

I løpet av det neste halvannet året stivnet likevel punkstilen i mer og mer forutsigbare varianter. Med utviklingen og utbredelsen av hardcore-stilen, ble bildet av punkeren i svart skinnjakke overlesset med nagler, selve prototypen på punk-look. Det voldspsykopatiske klisjéblikket under en oppstivet hanekam ble bildet som sitter igjen av punkere på begynnelsen av 80-tallet. Hele hardcorekonseptet som utviklet seg utover i 1979 og overtok punkstempelet i løpet av 1980, kan kokes ned til én person, Sid Vicious. I sin iver etter å være råere og mer punk enn Johnny Rotten, var Vicious allerede under norgesoppholdet i 1977 i ferd med å skape seg selv om til selve inkarnasjonen og bekreftelsen av tabloidpressens forutinntatte holdninger til punken. Sid som ikon hadde vokst jevnt siden Pistols-tiden – godt hjulpet av både McLaren/Westwood og Virgin – men tok av etter Nancy Spungen-drapet, og eksploderte etter den fatale og dødelige overdosen i februar 1979. For mange unge punkere ble ikonet Sid det som ble enklest å klamre seg til da for eksempel Rotten ble Lydon og startet PIL, og Clash utviklet seg mer og mer i retning av å høres ut som et amerikansk rockeband. Dyrkingen av Sid som ikon ble rendyrkingen av det enkle, dumme, gi-faen, selvdestruktive, tøffe, macho, forutsigbare klisje-punkimaget og på mange måter det motsatte av hva punken dreide seg om, men samtidig det som var lettest å formidle, ikke minst fordi disse kortene allerede var delt ut. Mens punken billedlig sett var en dør som ble sprengt åpen, forble hardcore-punkerne tilbake på dørterskelen og feiret seg selv. I seg selv dønn reaksjonært, og dyrkingen av Sid Vicious som ikon ble således paradigmet på punk-kulturen som konformitet. Den stivnet og ble overensstemmende med borgelige skremselsbilder av punk og hva som ble forventet av den. Innad ble hardcore forutsigbar og ekstremt snever i perspektiv av hva som var akseptert og hvilke kriterier som gjaldt for definisjonen av den selv som kultur.

Fløde, Discoteque Rabiat:

Det var politikken som drepte punken, det var band som Crass, Discharge, Black Flag og til dels Dead Kennedys. Men det verste var Discharge. Da Discharge kom definerte punken seg på nytt på en måte. Da var det hardcore, og da kunne resten seile sin egen sjø. Politisk korrekt hardcore, og da var det langt mer interessante band på den andre sida av gjerdet. Throbbing Gristle, Killing Joke, Virgin Prunes, DAF ikke minst. Punken satte seg selv utenfor, og det var uinteressant å være konformist. Konformist er den største forbannelse man kan tenke seg. Hvorfor ønske samfunnets aksept? Hvorfor i all verden?

Hardcore-punker på 80-tallet

Hardcore-punker på 80-tallet

Fra å være farlig som en ufordrende kultur mot forrige generasjons selvforherligelse, ble punk som hardcore nå mest farlig som fysisk, tilstedeværende og møkkete provokatører i et bybilde på linje med bikere, gammalrockere, junkier og pøbler. Musikken ble i stadig mer snevre former definert ut i fra tempo, aggressivitet og utseende på utøverne. Tempoet i musikken ble endog en målestokk i seg selv, der det før var et middel til å skjule eller kompensere for manglende spilleferdigheter. Som en nesten naturlig utvikling parret hardcore seg i løpet av de nærmeste årene seg med heavy metal, og man fikk ulike metalcore-retninger, som forløpere til 90-tallets blackmetal. Politisk var metal og hardcore mer adskilt, eksemplifisert gjennom nye og gamle metal-tilhengere som i sin apolitiske framtoninger framsto som stiltiende støttespillere og kontinuitetsbærere av naken-dame-som-coverkunst, som en motsetning til hardcore-miljøet der man beveget seg stadig nærmere den politisk korrekte venstresiden med større vekt på moralsk overbygning og logisk rettferdiggjøring av sin egen tilstedeværelse, og mindre av punkens opprinnelige rene negasjon og nihilisme.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.