Horten

Takket være Hortenfestivalen fikk ungdom i Horten siste halvdel av 70-tallet stadig innrykk av aktuelle utenlandske band, i tillegg til tilreisende og utfordrende publikummere. I 1978 gjestet Bob Marley byen, og året etter kom både Eddie & The Hot Rods og Peter Tosh på besøk. Dette genererte en økt interesse for musikk i tiden, og brøt ned fordommer for hva som var akseptabelt. Byen hadde i tillegg konsertstedet Kadetten (som samarbeidet med ledelsen i Hortenfestivalen gjennom Horten Musikkforum) der de etter hvert fikk jevnlige besøk av både norske og utenlandske artister, som Peps Persson, The Aller Værste!, Lumbago, Hjertesvikt og The Cut. Hortenspunkere ble tidlig et begrep på konserter i hovedstaden, ettersom det alltid dukket opp en livlig gjeng hver gang et nytt britisk band spilte. «Også hortenspunkerne (du veit de gale som ustanselig synger «Sheena is a Punkrocker») var møtt fram», skrev fanzina Trash illustrerende i anledning Råråkk-konserten i Kjellern i slutten mars 1979. Da hadde de forlengst gjort seg bemerket. Under Jerry Lee Lewis’ konsert i Storsalen samtidig med 999 i Kjellern på Chateau Neuf et halvt år i forveien, var det nettopp disse vestfoldingene som lagde furore.

Sheena is a punkrocker, var Horten-punkernes mantra

Sheena is a punkrocker, var Horten-punkernes mantra

I Horten var ikke de lokale punkerne vant til å bli banket opp på grunn av utseendet. Kanskje litt av forklaringen for den noe naive oppførselen etter 999-konserten ligger der? I motsetning til andre norske småbyer var ikke motsetningene mellom ungdomsgruppene påtagelige. Dessuten var punkerne i Horten delvis framtvunget av miljøet rundt de største og tyngste institusjonene i byen, Hortenfestivalen og Kadetten. Dette minket motsetningene og høynet statusen i å vise at man fulgte med.

Påsan, Tvang:

Det å være punker i Horten var ikke ensbetydende med å få bank. Det var mange rånere der, både da og nå, en veldig typisk rånerby, men det var ikke noe problem å være punker der. Det har noe med at byen var såpass liten at folk kjente hverandre og folk snakka på en måte sammen. Selvfølgelig var det noen episoder hvor en eller annen punker fikk seg en på trynet av noen Tønsberg-folk eller noe sånt, for i Tønsberg hadde du ikke punkere. Det var en kjedelig by.

Tåm Box

Tåm Box

I 1978 var hortenspunkerne fra miljøet rundt bandet Tåm Box, som igjen var en del av det kretsen rundt de som drev både Hortenfestivalen og Kadetten. Bandet etablerte seg i 1980 gjennom intens konsertvirksomhet (support for The Clash i Chateau Neuf) og singleutgivelsen «Sweet Innocent». Tom Skjeklesæther ga dem bra skussmål som liveband under et IAB-arrangement i Chateau Neuf, og beskrev som en slags heavy kloning av Stranglers og Iggy Pop. Ikke overaskende ga de ut albumet Boxmat på Halden-labelen New Noise, drevet av samme Skjeklesæther, året etter. Større suksess hadde nok likevel Tåm Box med låta «Det vakke min skyld», som de skrev for Ole I’doles debutsingle i 1982. Likevel var de mer new wave enn et rent punkband. De hadde røtter i forrige generasjons musikkmiljø i hjembyen.

Blant de yngre hortenpunkerne som møtte opp på konserter i Oslo, startet noen av disse bandene Kaos og Dødsfall i 1979, og etablerte et lokalt knutepunkt rundt ungdomsklubben ABU-huset (Aksjon Bedre Ungdomsmiljø).

Påsan, Tvang

ABU-huset var et tildels selvstyrt ungdomshus. Et kommunalt tilbud der vi fikk trumfa igjennom at vi skulle ha to dager i uka da vi styrte huset selv, dvs. at vi hadde nøkler. Vi gikk inn der og arrangerte konserter. Det gjorde at det fikk utvikle seg, og etterhvert ble et par av oss ansatt som kommunale fritidsledere, noe som var viktig i forhold til at folk fikk komme på scenen og spille tidlig og det ble arrangert konserter uten at du hadde voksne folk som fløy rundt og styrte og regjerte.

Per Arne Johannesen, Dødsfall:

Tåm Box var litt for gamle til å være punk, de var mer en rocka utgave av The Kids. De var for gamle, men de digga musikken. Det var leopardbukser og skinnjakke.

ABU-huset var et alternativ til det etablerte Korvetten, og satset mer på ukjente amatørband som ofte besto av dedikerte og kompromissløse punkere. Her ble det arrangert konserter med Kaos, Dødsfall, Tåm Box, Stroyers fra Moss og Betong Hysteria fra Oslo. ABU-huset holdt miljøet samlet, selv om byen manglet lokale fanziner. Flere av nøkkelpersonene flyttet etter hvert til hovedstaden. Hortens tidlige relatering til den nye bølgen ble også tydeliggjort i et skille gjennom utvikling av hardcore-punken i – for Hortens del – 1981. Da fikk man etterhvert skille mellom de som hadde vokst opp med Pistols, Clash og Ramones, og den nye generasjonen som sverget til Crass, Discharge og Exploited. Fra å være et ikke-målrettet opprør, ble punkerne i Horten også tvunget til å ta politiske standpunkt i større grad, noe som manifisterte seg i lokale band som De Perverse, Sjakk Matt, Tvang, Hastverk og Kort Prossess. På midten av 80-tallet ble ABU-huset erstattet med Kanal-rocken, som flere peker på som bilde på byens storhetstid. Tilbudet kom etter en lang kamp for å få et sjølstyrt ungdomshus som en fortsettelse av ABU. Ungdommen fikk da tildelt et helt område i utkanten av Horten, med en mengde øvingslokaler som fremdeles brukes i dag.

Dødsfall varmet opp for Betong Hysteria

Dødsfall varmet opp for Betong Hysteria

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.