Bodø: Bare på faen

Den første halvdel av 70-tallet hadde band som 1-2-6, Few og Crossbreeze satt sitt preg på Bodø med egenprodusert rock. Resten av tiåret var live-scenen fram til høsten 1979 dominert av danseband, som Funcky, Charch, Vanqueros og Sherry. Men også fushionband som Black Morning, som spilte coverversjoner av Mother’s Finest. I Black Morning sang jazzsangerinnen June Korneliussen, og visesanger Terje Nilsen var senere innom. Gruppas keyboardist Terje Jonassen registrerte et økende antall grupper som hadde begynt å skrive eget materiale, og sammen med tidligere kollega, Are Bredahl Simonsen, tok han initiativ til å arrangere Maraton-rock i kinosalen på Fram i november.

Da SU-galoppen nådde Gimle Ungdomsklubb i Bodø i midten av september, ble alle byens unge energirockere samlet. Opprinnelig var Cleopatras Hevn satt opp sammen med Johnny Yen Bang!, men fordi CH prioriterte å spille på den parallelle SU-galoppen i Sør-Norge, inviterte Johnny Yen favorittbandet sitt, Belsen Boys, istedet.

Jan Martin Jensen, Bodø Rockeklubb:

Rock Mot Rasisme-konserten var veldig viktig, det var på den det framtidige rockmiljøet i Bodø møttes. I Bodø var det veldig mange unge folk, vi var alle under 18.

Jan Martin Jensen, alias Hard-Kåre

Jan Martin Jensen, alias Hard-Kåre

Kvelden før hadde turneen vært innom utbygda Rognan, som huset én enslig punker. 17-årige Per Solvang lot seg imidlertid ikke stoppe, og overtalte de lokale dansemusikerne i Export Band til å kompe seg på et par låter som skulle fungere som oppvarming for trønderpunkerne. «Min entré gjorde jeg med å forulempe publikum og kalle dem for «jævla idioter» og lignende. Jeg var som i rus og rullet rundt på scenen som en villmann under framføringen av mine to opus, «Bærre på jævel» og «Ingen vil ha mæ», og stirret samtidig de nærmeste publikummerne panisk inn i øynene. Responsen var upåklagelig, men folk jublet vel mer for villskapen enn for de musikalske prestasjonene,» skrev Solvang selv i boka Annerledes.

Per Solvang i Svartedauen

Per Solvang i Svartedauen

Tore Stemland, rockhistoriker:

I dette lå et konkurransemoment i at Saltdalen (Rognan) hadde fått sitt punkband med Per Solvang. Noe ingen i Bodø vil vedgå, for det vil jo være det samme som å innrømme at Saltdalen hadde punkere før Bodø. På samme tid hadde Hjertesvikt vært i øvingslokalet og prøvd seg, men var ennå ikke klar for sin debutkonsert.

Konserten i Bodø bidro til å utvide grunnlaget for opprettelsen av Bodø Rockeklubb som ble startet samme måned. På det første arrangementet, den nevnte Maraton-konserten på Fram kino i begynnelsen av november, debuterte The Gate og Hjertesvikt A/S sammen med en rekke danse- og heavyband. I Hjertesvikt fant man både Bjørn «Berzerch» Jervås og Petter «Pogo Plastic Bollox» Taranger, som ved siden av skolearbeidet hadde snekret sammen et knippe egne låter. Med titler som «Pogo i taket», «Død over disco» og «Forakt for deg», overlot de til vokalisten, 17 år gamle Finn «Faen» Aurdal, å vrenge tekstene ut av seg som en krysning av en islamsk bønneutroper og en djevelsk besatt Nora Brockstedt. The Gate på sin side, med Geir «Dyret» Jensen, viste at de defintivt var på knotestadiet da de åpenbarte seg med en skjelvende og vaklende versjon av «The House Of The Rising».

Opptredenen viste uansett at energien hadde gjeninntatt rocken, takket være det aller yngste alderssegmentet som aldri hadde rukket å bli for infisert av den passiviserende flinkismusikken. I løpet av de neste arrangementene i rockeklubbens regi, nådde medlemstallet raskt hundre. De siste ukene før jul opptrådde Hjertesvikt ytterligere tre ganger, der de delte scene med vekselvis The Gate, dansebandet Charch og rockegruppa Shelter. Representanter for de unge punkrockerne ble valgt inn i styret i rockeklubben, der en del av premissene for driften ble å støtte opp under lokale band, med eget stoff. I Bodø gikk disse bandene på nyåret under navn som Nirvana, Grizzly og The Steve Cook & Cunts. Ved påsketider bidro Hjertesvikt til ytterligere styrking av miljøet ved å gi ut fanzina Pervers. Den ble solgt på konserter eller på den alternative bruktsjappa Låven, som også førte andre norske fanziner som Rockefilla, City Rockers, 666 og ’79-Kriser.

Hjertesvikt live på Gimle

Hjertesvikt live på Gimle

Den neste stormønstringen fant sted i midten av mars 1980, da landsdelsfinalen i NM i Rock gikk av stabelen. Der stilte både Hjertsvikt og The Gate opp, men overskriftene stjal likevel Per Solvangs nye gruppe, Svartedauen. «Det er ikke akkurat solsiden som blir presentert når Svartedauen setter i gang,» skrev lokalavisa i forhåndsomtalen. En sjokksminket Solvang oppnådde å bli avbildet i Nordlands Framtid iført en hjemmelaget T-skjorte med et lett synlig solkors på brystet. Ikke fullt så synlig var ordet «KNUS» over symbolet. At bandet ble uplassert i finalen, lot ikke til å affisere reporteren som utropte bandet til «det mest originale innslaget».

Jan Martin Jensen, BRK:

Rockeklubben var veldig aktiv på å bygge opp det lokale miljøet, med å la de lokale banda spille. De arrangerte veldig mange konserter for de under 18 år, alle konsertene på Gimle og Norønna, som var satt opp som en konsertserie som man kalte Kjellerrock, der bandene kunne få lov til å debutere.

Mønstringen skapte forbrødring mellom Bodø-punkerne og Svartedauen, som trommet sammen til felles konsert et par måneder senere. Heller ikke denne forløp uten kontroverser. Blant et stort antall betalende publikummere, hadde det også kommet inn medlemmer fra Bodø Rock’n’Roll Club, og «en del lokale pøbler i 19–20 års-alderen». Gammelrockerne hadde likt dårlig at de unge punkerne fikk såpass mye publisitet med skranglerocken sin, og flere dager i forveien gikk det rykter om at noen ville lage bråk. Inspirert av britiske teddy boys ville de, i mangel på noe mer meningsfullt, mose noen snørrhovne og skitne punkrockere.

Inne på Norønna var stemningen derfor spent allerede fra supportbandet Blomsterbarna gikk på scenen, og da Svartedauen gikk på slo de første tomatene inn. Under økende piping og buing smalt det i kinaputter mellom beina på trommeslageren. Aggressiviteten fikk det vanlige publikummet til å trekke seg unna. Skjellsordene økte i styrke og da Hjertesvikt dukket opp på scenen, haglet det med askebegre, flasker og flere tomater.

Bjørn Jervås, Hjertesvikt:

Vi sa vi ikke ville ha bråk, bare spille, at vi respekterte dem og at de måtte la oss være i fred. De ble dritsure da jeg bukka og sa «mange takk» for tomatene, bøyde meg ned og spiste hver tomat som lå på gulvet, mens vi spilte.

Det ble etter hvert så amper og kaotisk stemning at Hjertesvikt måtte stoppe, stenge lokalet og kaste ut folk. Mobben forstatte på utsiden, og mens de knuste et vindu, punkterte de hjulene på bandets leiebil og ropte: «Dræp punkera!» Enden på visa var at punkerne måtte ringe politiet for å bli eskortert hjem.

Bjørn Jervås på Rønvik barneskole 1980

Bjørn Jervås på Rønvik barneskole 1980

Da Hjertesvikt omsider sto fram i rampelyset igjen, i november, også denne gangen på Norønna fritidssenter, annonserte bandet ikke opptredenen før dagen i forveien av frykt for ytterligere forfølgelse. Det resulterte i at bare et halvt hundre ungdommer møtte opp, og Svartedauen måtte bruke nesten hele settet for å få liv i publikum. «Bandet har utviklet seg bra siden sist de opptrådde i Bodø,» skrev lokaljournalisten som likevel mente The Gate var bedre med sine «20 sterke punkbiter som alle hadde norsk tekst». Men lyden var altfor lav, og trommesettet dominerte. «Det er greit at musikken som er beregnet på restauranter skal spilles lavt, men dette skulle jo være en rockekonsert.» Headlineren Hjertesvikt fikk skryt for et fyldigere lydbilde og for å ha blitt klappet inn igjen til to ekstranumre.

Grunnen til den økte mediainteressen var avisoppslagene som hadde blitt Svartedauen til del noen uker i forveien. Etter en konsert på en ungdomsklubb i Rognan, hadde bandet for sikkerhets skyld delt ut kopier av tekstene sine til publikum. En av disse, «Berre på jævel», ble plukket opp av lederen for ungdomsklubben. Derfra var ikke veien lang til en av journalistene i bygda. Resultatet var et sjokkoppslag i Nordlandsposten under overskriften: «Dræp alle præstan, fyr på alle kjerkan – pop-gruppe fra Rognan med bunnrekord i sjofelheter.»

Berre på jævel

Her på Kjerkegården

Ligg alle dauingan

Me blomster og stein

Førr tusenvis av krona

Mæns pængboka mi

É rein

Røsk opp alle blomstern

Bærre på jævel

Velt alle steinan

Bærre på jævel

Fyr på alle kjerkan

Bærre på jævel

Dræp alle præstan

Bærre på jævel

© Per Solvang, Svartedauen 1979

Sitatet var hentet fra Per Solvangs tekst «Berre på jævel», som ble kommentert og vurdert av jurister opp mot ytringsfriheten og lovverket generelt. Solvang hadde fått inspirasjon til å skrive teksten etter oppslag om vandalisering av kirkegården på Rognan, men hadde selv ikke noe med saken å gjøre. «Jeg ville sjokkere med å sette meg inn i den ukjente vandalens sted.» Oppslaget skapte furore, leserne var rystet, og bandet ble anklaget for å være mentalforstyrret og for å oppfordre til mord. «Hvordan dette skal ende hvis slik får lov til å bre seg? Jeg er virkelig skremt nå. Dette må ende med katastrofe,» skalv en av avisens lesere. «Et bjørkeris på blanke messingen skulle være god medisin mot ugresset,» mente en annen, en 80-år gammel dame.

Noen måneder senere krøp Svartedauen til korset. «Vi har tatt sjølkritikk på vårt egenproduserte repertoar, og vil kaste ut en del av tekstene som er blitt kritisert», uttalte de til Nordlandsposten. Indre stridigheter, splittelse og frustrasjon hadde ført til at de følte det var nødvendig å beklage spekulasjonene tekstene deres hadde medført, spesielt «Berre på jævel». Kontroversen hadde nesten kostet dem øvingsmuligheter på ungdomsklubben. Gruppa understreket også at de ikke oppfattet seg selv som noe typisk punkrockband, men heller som et new wave-inspiret rockeband.

I Bodø by drev rockeklubben videre, holdt jevnlige konserter både for de over og under 18 år. De store konfrontasjonene uteble og rockemiljøet utvidet seg gradvis. Hjertesvikt A/S ga ut EP-en Diagnose Hjertesvikt og turnerte landet fra nord til sør. Nye band dukket opp, som Ny Gate, Mitti Skritti, Peder Pung & De Kåte, Rognan Håndballag og Termisk Sammenbrudd. Punk ble postpunk og eksperimenteringen økte. Fra Fauske kom Hemma Vækst og Sekunda Mannsverk og i Narvik startet man Kriminell Ungdom, Jeg Falt, Motstandsbevegelsen, Schlumsøstrene og Total Undergang. Nye Svuls og Gakk ga fanzine-rapporter til resten av nyrocknorge. Sørfra besøkte Kjøtt og The Aller Værste!, Blaupunkt og Wannskrækk rockeklubben, som i 1982 flyttet inn i Theatersalen på permanent basis.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.