Bergen brenner

Chris Erichsen i Johnny Banan BandChris Erichsen i Johnny Banan Band

«Og punk-bølgen kommer ikke til Norge? Vel, jeg kan ane svake tendenser. En ti-femten new wave-besøk av samme kaliber som Stranglers skulle vel monne. Litt «innbanking» må nemlig til,» skrev Jan Arne Handorff for Nye Takter, i anmeldelsen av Stranglers-konserten på Club 7 i mai 1978. Uttalelsen er mer en hypotese enn akkumulert viten, mer profan enn profetisk, men inneholdt en sannhet som skulle manifistere seg klarere jo nærmere man kom 80-tallet. Uten live-opptredener var det umulig å spre aktiviteten rundt den nye rocken. Dette var ikke en aktivitet som ungdom kunne lese og lære seg til gjennom å abonnere på utenlandske blader. Dette var en bevegelse som var knyttet direkte til den sosiale praksisen som lå i å delta på konserter sammen, og ut i fra disse skape et miljø.

Til tross for å være landets nest største by, sto Bergen svært sjelden på turné-listene til utenlandske band som kom til Skandinavia. Som andre norske byer var konserttilbudet gjennomsyret av dansebandkulturen, i Bergen ivaretatt av Bergen Orkesterforening. I tillegg hadde jazzmusikerne sine små buler og jazzkafeer på lørdagsformiddagene. Selv om Bergen hadde hatt et britisk-inspirert beat-miljø på midten av 60-tallet, og fremdeles hadde direkte båtforbindelse til England, hadde den nye bølgen ikke på noen måte skylt innover kaianlegget og fisketorget i byen.

Riktignok hadde byen kommet opp med Johnny Banan Band, som begynte å spille sammen vinteren 1978. De bodde i kollektiv som også fungerte som redaksjonen for studentavisa, og ledelsen i studentenes teatergruppe befant seg også der. Noen spilte i orkesteret og noen var sangere. Geir Johnsen og Kate Augestad sang. Chris Erichsen, Lasse Myhrvold, Harald Øhrn og Ketil Kern kompet. På den tiden var det mange flere teatergrupper enn i dag, og ofte innehadde de en funksjon som rockebandene etter hvert overtok. Tramteatret, Piratteatret og Bygeriljan Lumbago var blant de mest kjente, der de opptredde med satire og samfunnskommentar, akkompagnert av blant annet rockemusikk. I Bergen oppfylte de en politisk agenda som gikk ut på at studentteatret skulle nå ut til de intellektuelle og Johnny Banan Band til ungdommen.

Sverre Knudsen, The Aller Værste!:

Jeg kjøpte min første skinnjakke i London høsten 76 og følte meg som punker fra våren 77. Jeg var i Bergen sommeren 78, da var jeg så vidt innom kollektivet der Johnny Banan Band holdt til. Jeg hadde med meg This Years Model med Costello og Jesus of Cool med Nick Lowe, og særlig Lasse digga jo det. Folka skjønte jo at det skjedde noe med musikken, og hadde vel hørt litt på rein punk, men funnet ut at det er liksom ikke helt deres musikk. For min del var punken og new wave det viktigste i livet fram til høsten 78, da jeg følte at den døde. Etter en kaotisk tid rømte jeg fra Dikemark og til Bergen i februar 79. Da gikk folk fremdeles i Sigrun Berg-skjerf og hørte på de to skivene jeg hadde lagt igjen. Jeg følte meg som en misjonær og bestemte meg for å prøve en gang til.

Ketil (Kern) tok opp Sverre på allmøtet i kollektivet, og Sverre ble akseptert, fikk bo der i en periode. Vel installert begynte Sverre nesten umiddelbart å kjøre lyd og lys for JBB, og lånte dem klær fra garderoben sin. Stilmessig hadde de et stykke igjen å gå. I tillegg til eget materiale – som «Motorsykkel råkk», «Drapet På Celine», og minst én som handlet om «diskodamer laget av plast» – spilte de oversatte coverversjoner av Tom Robinson Band, Kim Larsen og etterhvert – The Clash.

Chris Erichsen, Johnny Banan Band:

Vi hadde, til tross for at i hvert fall en av vokalistene var litt sånn akademisk og kvasirocka, noen energiske låter – det som danna selve plattformen for TAV.

Parallelt med dette dannet det seg en liten klikk på Hop i utkanten av Bergen. 17-år gamle Harald Eeg hadde kjøpt City Rockers #2 i Oslo på sommeren 1978, og skrev til redaksjonen og tilbød seg å distribuere noe av opplaget i vestlandshovedstaden. Harald var oppriktig entusiastisk over at å finne likesinnede «i den største drittbyen i Norge». Foruten han, lillebroren Thomas og et par venner, hadde han «ikke sett noen, for de dukker aldri fram når jeg er out on parole her i Bergen (den nest største drittbyen),» skrev han oppgitt. Kanskje av redsel for å bli banket opp, slik han selv hadde opplevd når han viste seg offentlig. Han gikk selv med planer om å lage en fanzine, og øvde litt med bassgitaren sin på stereoanlegget i kjelleren sammen med broren på gitar.

I løpet av høsten døpte de bandet Orgasme, lagde sin første låt – «Politi ute i gaten» – og holdt kontakten med City Rockers gjennom å spre Oslo-fanzina, først og fremst via Apollon Musikksenter ute på Nøstet på Nordnes, der
Thomas jobbet etter skoletid og på lørdager.

Einar Thorkildsen, Krampe:

Miljøet i begynnelsen var svært lite. Apollon var i det eneste stedet hvor man kunne få fatt i punkskiver, og ble på den måten et naturlig samlingspunkt. Det var der vi fra Åsane for første gang traff likesinnede fra andre bydeler. Fram til og med 1979 bestod det stort sett av de forskjellige band-variantene med Harald, Thomas, Lasse, Odd’en og Andy [Einar Einar spilte i Krampe fra begynnelsen av 1980]. Pluss en spesiell figur og selvutnevnt manager med navn Fred, som senere startet ska-bandet Schakk.

Thomas Eeg, Orgasme/Krampe:

Hoveddrivkraften var å ha det gøy, og opprørskheten rettet seg først og fremst mot byens etablerte musikkmiljø og våre jevnaldrenes musikksmak, som i Bergen igjen var preget av plateforretningenes mafia-/kartellvirksomhet. Vi var nok ikke så opprørske utover at vi synes det mange jevnaldrene var opptatt av – disco, moter etc – var helt irrelevant.

På nyåret ble Orgasme et konkret band og fikk en tilsynelatende fast besetning. «Tom (15 1/2) trommer (med eget trommesett, men uten rytmesans), Lars (17) gitar, Thomas (bror, 15) gitar og meg (18) el-bass. Det som mangler er penger til sanganlegg, instrumenter, forsterkere, høytalere. Vi krangler om navnet, de mener at Orgasme ikke kan brukes. Bagatell, egentlig. Vi nå har til og med to selvproduserte låter av meg selv, nemlig «Politi (ute i gaten)» + «En middelaldrende familiefars liv og levnet» [som fort fikk tittelen «Vanlig liv»]. Dessuten kommer vi til å sette opp mange Clash/Pistols-låter. Problemet er å finne et sted å spille. Håper vi blir invitert på Oslo-turne av Bendiksen AS,» skrev Harald over fjellene til City Rockers.

Ettersom forsangerne i JBB på vårparten ofte måtte avlyse øvingene fordi de var opptatt på annet hold, ble det av og til slik at Sverre i stedet steppet inn og jammet, i begynnelsen bare med Lasse, og etterhvert også med Chris og Ketil. Sverre jobbet med å starte filial av Gateavisa i Bergen som sammen med andre fritenkere ville arrangere en konsert i Nygårdsparken på sankthansaften. Kvartetten øvde inn egne låter – og kalte seg Eddi Banan Band for anledningen.

Sverre Knudsen, The Aller Værste!:

Konserten gikk bra, det var kjemperespons og vi hadde øvd inn åtte låter, noen låtene våre ble Aller Værste-låter. Det var «En av dem», for den hadde de spilt med JBB, så var det «Døgnflue», og så var det en låt som jeg hadde laget som het «Hva skal jeg i Nygårdsparken», som var en sånn hippiemobbelåt, og en gammel låt jeg hadde som het «Mens vi venter».

The Aller Værste!: Harald Øhrn, Lasse Myrvold, Ketil Kern, Chris Erichsen, Sverre Knudsen

The Aller Værste!: Harald Øhrn, Lasse Myrvold, Ketil Kern, Chris Erichsen, Sverre Knudsen

Blant anarkistene i arrangementsgjengen snek det seg også inn et par fra SU. Prosjektleder for den forestående Rock Mot Rasisme-turneen til SU, Einar Bråthen, var konferansier, og i løpet av kvelden kom Sverre i snakk med ham. Sverre skjelte først ut Bråthen for å dra politiske veksler på punken, men la til at hvis turneen skulle bli noe av, var han selv nødt til å ta over styringen. Før midnatt var de enige og Sverre ble sendt til London for å hente over to band.

Thomas Eeg, Orgasme/Krampe:

I og med at vi spilte minst tre låter samtidig på grunn av relativt høyt alkoholinntak, manglende samspilthet og diverse gjestevokalister som stormet scenen, ble resultatet at en overraskende stor gjeng punkere (som strengt tatt var vanlig skoleungdom som likte punk og new wave) poget vilt og uhemmet i fontenebassenget foran scenen, mens en ikke overraskende enda større gjeng hippier rømte parken fortere enn om purken hadde kommet på narkorazzia.

I Nygårdsparken denne kvelden befant også Orgasme-gutta seg. Harald, Thomas og Odd Einar hadde egentlig ikke ambisjoner om noe mer enn å drikke seg fulle i buskene, hvis det ikke hadde vært for en som hadde med arrangementet å gjøre kom bort og forstyrret. Han klarte å rokke ved stoltheten til trioen ved å spørre: «Har ikke dere punkere et band, da?»

Odd hadde blitt vervet som trommis tre dager i forveien, men hadde aldri øvd sammen med brødrene Eeg. De på sin side hadde covret noen Pistols-, Clash- og Sham-låter, i tillegg til å ha øvd litt på sine egne. Men det holdt de tett om, for øving var for pingler. Gutta dro litt på det, mest fordi de var langt fra sikre på om flere hundre hippier som nøt sol, dop, dovent øl og slapp musikk i parken var et optimalt publikum for dem – før de nikket samstemmig.

Krampe

Krampe

Konserten ble et vendepunkt i Bergens nyere rockehistorie, uansett hva slags kvalitetskriterier man måtte legge til grunn. To gryende miljøer var koblet sammen, og mer var på gang. I løpet av sommeren ble det klart at det kom to band over fra England, punkbandet Crisis og reggaebandet Cygnus. SU på sin side la opp en ambisiøs turnérute med hele 37 stopp i Sør-Norge, og sendte i tillegg to trønderske band til Nordland. Alle konsertene skulle suppleres med lokale supportband.

Fordi Bergen både ble ankomst og adgangssted for de britiske bandene, satte dette byen på kartet i forhold til den nye rocken – det ble starten for den nye rockekulturen i Vestlandets hovedstad. Lokale SU-krefter var i forlengelsen av dette derfor også tungt inne i stiftelsen av Bergen Rockeklubb som ble etablert i kjølvannet av turneen. Klikken rundt punkerne i Norvegisk Krampe hadde riktignok forsøkt å starte en punkklubb noen måneder før SU-turneen, men oppmøte fra bare et tredvetalls mennesker og konflikt med utleier satte en rask stopper for drømmen.

Sverre Knudsen, The Aller Værste!:

SU-galoppen grep fatt i noe på veldig riktig tidspunkt, for da hadde det blitt akkurat så mye folk (punkere) at de var synlige på konsertene. Det ble plutselig et liv og det ble masse kontakter og det ble jævli gøy. Da fikk jeg lyst til å starte band. Turneen var veldig med på å dra det i gang, både for meg og mange andre.

Norvegisk Krampe ble til da vi hadde hørt på punk ett år, men da het vi Orgasme, for vi visste ikke bedre. Jeg må si at vi hele tiden har savnet en på slagverk, men nå har vi jo Sod’en, en stril som gikk i Nornes Buekorps. Men vi har mobbet ham slik for det, så han sluttet plutselig en dag for jeg tror han ville dødd hvis han hadde fortsatt. Vel, jeg bare tror, for en vet ikke med ham.
Fred, Norvegisk Krampe-manager presenterte bandet i fanzina K-79

Thomas Eeg, Orgasme/Krampe:

På Teknikerkroa ble Bergen Rock Klubb spontanstiftet for anledningen, da man trengte en offisiell arrangør. Dette var vår beste konsert så langt, og en av de beste i hele karrieren. Ifølge Crisis-trommis Luke (senere Theatre of Hate) var vi «so powerful» at han anbefalte oss å dra til England og prøve å få bli supportband for Angelic Upstarts.

Krampe mai 1980: Thomas, Einar og Andy

Krampe mai 1980: Thomas, Einar og Andy

Orgasme skiftet navn til Norvegisk Krampe, men fortsatte å øve i kjellerstua til familien Eeg, nå bare kalt Pogo’en. Bandet kom seg med på SU-turneen, og debuterte med nytt bandnavn 1. september i Nestunhallen i Bergen. Ifølge K-79 åpnet kvelden med «noen jævla homoband. De spilte for det meste denne stilen – «Yes Sir, I Love You Forever, lalalalalalalala» – før Norvegisk Krampe i alle fall fikk alle vennene sine til å hoppe opp og ned fra scenekanten i den halve timen det tok å dra settet med egen låter. «Vi hadde et jævla pogofolk å spille for. Det er bra, men vaktene er noen forpulte frikere. Da blir det for mye anarki selv om hele gjengen er anarkister.» Konserten endte uansett i ekstranummer der «If The Kids Are United» forårsaket mer scenestorming, ødelagte mikrofoner og krav fra SU-ledelsen om at bandet måtte erstatte utstyret. Manageren svarte med å le arrangørene rett opp i trynet, og fikk betalt ved å slippe til som oppvarmere for Crisis da turneen ble avsluttet på Teknikerkroa på Nordnes to uker senere.

Overdose før konserten på Lysthuset, 11. mai 1980

Overdose før konserten på Lysthuset, 11. mai 1980

Åpningen av Bergen Rock Klubb sammenfalt også med første nummeret av fanzina K-79, da Harald Eeg og miljøet rundt Norvegisk Krampe fikk realisert planene som hadde ligget der det siste året. Dermed var to av de mest fundamentale komponentene for en genuin og levedyktig subkultur til stede. Samtidig dro rockeklubben i gang spillekurs og teknikerkurs. Det faktum at BRK hadde mange SU-ere i sine rekker, gjorde at dette liknet veldig om en konkretisering av de ambisjonene redaksjonen i Ungsosialisten la opp til i 1978. Den gangen skulle man stimulere «røde rockere» til aktivitet, sto det.

Oppsvinget på rockearenaen i Bergen kom umiddelbart, selv om det ikke nødvendig skyldes kursvirksomheten. Det skyldtes først og fremst disse tilstelningene der folk fra framtidige band som Overdose, Fader War, Terror, Allahrm og Norske Budeier, ja endog Doddo’en fra Unge Frustrerte Menn ble observert og lot seg inspirere.

I løpet av høsten debuterte lokale band som nettopp Overdose, foruten Brock, Rough & Ready, The Din, og ikke minst The Aller Værste! som steg ut fra Eddi Banan Band. Med et stadig ekspanderende infrastruktur ble byen nå også interessant for andre norske band å besøke. I løpet av vinteren spilte blant annet Broadway News, The Young Lords og The Cut.

Thomas Eeg, Orgasme/Krampe:

Det var selvsagt digg å se at ting skjedde dels i kjølvannet av det vi drev med. Og selv om vi ikke akkurat var den type idealister, var det i tidens ånd at vi selvsagt hjalp Overdose til å få sine første spillinger. Vi var en eksklusiv klikk i den forstand at både sosser og frikere mobbet oss, og vi likte ikke dem noe særlig heller. Politisk identifiserte vi oss nok verken til høyre eller venstre. Vi var ikke mer eksklusive enn at vi gjerne tok imot hjelp fra SU-erne (mens vi gjorde narr av dem bak deres rygg).

Lokalpressen ga klubben bra dekning, og på fanzinefronten fulgte BRKs egen avis, Rockeavisen, opp sine egne og andre lokale band og konserter. Motsetningene mellom det nye rockemiljøet og det gamle, miljøet rundt Bergen Orkesterforening sto tydelig å lese i Rockeavisens første nummer. I sin omtale av BOFs romjulsmønstring i 1979 skrev Peter Hansteen om danse-/discobandene: «De spilte så slapt og uten engasjement at det kan tenkes at de ikke liker den musikken de spiller. Byens tenåringer ville levd i en nitrist tilværelse hvis dette var det eneste tilbudet de hadde.»

The Aller Værste! Chris, Sverre, Harald, Lasse, Ketil på Studentsenteret i Bergen

The Aller Værste! Chris, Sverre, Harald, Lasse, Ketil på Studentsenteret i Bergen

I påskehelgen 1980 arrangerte Rockeklubben sin to-dagers massemønstring – Bergen brenner – med egne band. I tillegg til Oslo-bandene Hærverk og Blaupunkt som toppet plakaten, sto nå The Aller Værste! som nyrockens nye samlingspunkt. Dette ble en ytterligere manifestering, stor oppslutning, og et smart trekk å leie hele Studentsenteret for anledningen. Ifølge Svein Paulsen som nå skrev for ’79-Kriser, møtte 500 mennesker opp, og til tider var det stor stemning. Johnny Banan Band ble betegnet som anmasende, men Blaupunkt gjorde stor lykke med å fri til bergensernes lokalpatriotisme med «La meg være ung», før de ble oppløst grunnet intern slåsskamp den påfølgende natt. Videre rapporterte han at Norvegisk Krampe hadde noen fikse låter som ble framført med litt spinkel lyd. Det hadde ikke Overdose, men både øs og «jævli bra driv». Reggaebandet Ragg ble for langdrygt med for mye fløytespill, mens The Aller Værste! dro i gang med «en glimrende instrumental som minna litt om gamle «Albatross», og så gikk det slag i slag.» Svein mente også at den nye EP-en deres «svingte noe helt fantastisk». Avslutningsvis dro et forventningsfullt publikum Hærverk opp og fram mot «ekstasekaos» og en av deres beste opptredener.

Sverre Knudsen, The Aller Værste!:

Bergen brenner-konserten hadde veldig mye å si for miljøet i Bergen. En ting var at alle de som spilte fikk samla seg. Det andre var at det ble etablert et publikum som i stor grad besto av studenter, som absolutt ble et bra publikum. Men det var veldig mange potensielle band, og de var veldig unge, det var masse 17-åringer.

The Aller Værste! sin posisjon og suksess bidro til å gjøre den nye rocken spiselig for et bergenspublikum langt utover gjengen av kompromissløse punkere og de få som fulgte med på de nyeste stilbølgene i England. Deres sjangeroverskridende og dansevennlige, men skakke rockerytmer, virket som magnet på studenter og mer lettskremte motkulturelle som i utgangspunktet syntes at ren punk virket litt skummelt. Men nøkkelen til TAVs brede nedslagsfelt, og det unike at de ikke mistet kjernepublikummet da de ble nasjonale størrelser, var at de kompromissløst sto opp og frontet det man kan kalle punk-etikk. Ikke bare i ord, men definitivt også i handling. TAV nektet å signere for et stort plateselskap og de oppførte seg som alt annet enn popstjerner. I stedet hjalp de nye og mindre kjente band med både utstyr og spillejobber. De omfavnet den nye rockepressen (fanzinene) og framelsket den nye rockekulturen som livsstil.

Krampe: Lasse, Andy, Thomas, Harald (sittende på scenekanten) på Studentsenteret i Bergen feb/mars 1980

Krampe: Lasse, Andy, Thomas, Harald (sittende på scenekanten) på Studentsenteret i Bergen feb/mars 1980

Einar Thorkildsen, Krampe:

The Aller Værste! betydde veldig mye for miljøet i Bergen. De var eldre enn oss, men samtidig flinke til å backe opp oss litt yngre. En veldig trivelig gjeng.

I løpet av 1980-81 etablerte nyrocken seg i Bergen. Nye fanziner som Frukt Knæsk, fikk følge av Gnarak, Gatekampen, Anza og en rekke andre. Et skred med nye band kom opp på scenen, deriblant Vendetta, Elektrisk Regn, Allahrm, Deadline, Gjennomslag, The Roisters (forløper til Pompel & the Pilts, Syk Pike), Ohm’s Marsj, Alle Tiders Duster, Program ’80 og De Musikalske Dvergene. Etter disse var byen aldri den samme!

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.