Ska er tingen!

Samtidig som punkrocken vokste fram i England, fikk også den karibiske reggaemusikken sitt internasjonale gjennombrudd. Først og fremst gjennom Bob Marley, men også via musikere som var jamaicanske immigranter i UK. Disse to musikkulturene hadde tilsynelatende lite til felles, men ble likevel sammenfiltret på et mer dybdestrukturelt plan. Klassetilhørighet og de urbane bosetningsmønstrene i britiske storbyer var fellesnevnere. I London forfektet både Johnny Rotten og medlemmene i The Clash sin forkjærlighet for disse tunge bassrytmene under synkoperte offbeat-gitarer.

Her hjemme ble reggaen kjent da Bob Marley slo gjennom sommeren 1976 med albumet Rastaman Vibration (året etter at han slo gjennom internasjonalt med hiten «No Women No Cry»), men bortsett fra ham, og til dels Peter Tosh, hadde ikke nordmenn noe forhold til reggaemusikken som sjanger. Musikkpressen skrev bare sporadisk om reggaeartister, mens Gateavisa og City Rockers publiserte lengre, inngående og forklarende artikler om sjangeren. I Bergen var den første musikk-fanzina reggae-zina Reconstruction, gitt ut av Cliff Moustache fra Seychellene.

«Reggae og punk er de eneste interessante musikkbevegelsene i 70-åra, fordi de er de eneste som gir et direkte og uforfalsket bilde av dagens verden,» sto det å lese i City Rockers høsten 1978. Redaksjonen konstanterte at punken og reggaen var de eneste musikkformene som ennå ikke var styrt av de store plateselskapene, og at «begge er et resultat av fysisk og åndelig undertrykking.» På punkkonserter i hovedstaden der City Rockers-redaksjonen var representert i DJ-boksen, ble det alltid spilt mye obskur reggae og dub – aldri Bob Marley – han var allerede eksponert gjennom de etablerte kanalene.

Reggaen ble brukt for å sprite opp det heseblesende og amfetaminrushende tempoet på punkkonserter, og rent formmessig lå noe å av kjemien nettopp i motsetningen mellom disse to uttrykkene. Det ble skapt en ny type klubbdynamikk ved å koble av med karibiske rytmer på dansegulvet, der ingen annen etablert musikkform ellers ville fått innpass for å oppfylle en slik funksjon. Gjennom båndene mellom reggae- og punkmiljøene i London ble grunnlaget for en identitetsmessig overføring til resten av verden skapt, og de ideologisk-religiøse motsetningene neddempet.

I begynnelsen av desember 1979 åpnet Oslo Reggae Club i Spotlights lokaler i St. Olavsgate. Initiativtakere var Gateavisas Syphilia Morgenstierne, som knyttet til seg City Rockers-redaksjonen representert ved Svein Paulsen og Jan Olufsen. Klubben ble raskt en publikumsmagnet, til tross for at den bare holdt åent på mandager. Lokalene i annen etasje på Pilen ble raskt for trange, og klubben flyttet i løpet av våren året etter til Teach Inn i Lærerinnelagets Hus i Peder Clausensgate. Hver onsdag samlet de mellom 600 og 1000 afrikanere, karibere, i tillegg til frikere og punkere. Folk var der primært for å danse på det stappfulle gulvet, og inviterte av og til gjeste-DJer.

Harald, Jan Olufsen og I-Roy fra Jamaica som DJ-er på åpningen av Oslo Reggae Club 3. desember 1979

Harald, Jan Olufsen og I-Roy fra Jamaica som DJ-er på åpningen av Oslo Reggae Club 3. desember 1979

Harald Fossberg, Hærverk

På det Blå Rommet på Reggaeklubben spilte jeg noen ganger. Svein Paulsen og Jan Olufsen kom i klammeri med en same som ville joike til en dubplate. Da svarte Olufsen:«Jeg tro’kke det.» Det ble jævli dårlig stemning, for det var jævli mange kamerater av ham fra Finnmark som var der oppe, så var det sånn, «Han skal joike, ellers er du rasist!»

Trinity på Music Machine i London

Trinity på Music Machine i London

Røttene i reggaemusikken lå i ska- og rock steady-musikken fra slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet. Den økende interessen for reggaens herkomst bidro til at gamle danseklassikere av denne karibiske r&b-varianten ble trukket fram og dyrket av et nytt publikum. Dette førte til at multietniske grupper som The Specials fra Coventry transformerte musikken sin fra falleferdig punk, som oppvarmere på The Clash’ UK-turné sommeren 1978, til skranglete ska i form av debutsingelen «Gangsters» i april 1979. Gruppa ble hypet voldsomt i britisk musikkpresse. I løpet av sommeren var flere ska-band framme i lyset som følge av denne lystige, men på samme tid samfunnsbevisste musikkformen, mens man proklamerte «Get up and dance to the rock steady beat.»

New wave-en i UK hadde i mellomtiden utløst et skred av 60-talls retro-retninger fra de britiske arbeiderklassegrupperingene, og i løpet av 1979 hadde rude boys, mods og skinheads fått sine subkulturelle arvtakere. I tillegg lanserte den engelske musikkavisen Sounds The New Wave of British Heavy Metal frontet av Iron Maiden og Saxon. Alle disse retningene gjorde sitt til at London fremdeles var stedet ting skjedde og ny mysikk oppsto. Her hjemme hadde nordmenn mer enn nok med å venne seg til punkrocken, selv om Nye Takters Geir Rakvaag utropte Specials første 7-tommer til årets single allerede i juli-nummeret: «Det er nok SKA som er tingen nå, ja.»

Mod-bølgen på sin side ble dratt igang blant annet som et resultat av The Jams stadige referanser til The Who og The Kinks – selv om Paul Weller ikke ville innrømme at de drømte om å blåse liv i de britiske Northern Soul og r&b-retningene fra midten av 60-tallet – slik tittelen på deres tredje album, All Mod Cons, antydet.

Bergensfanzina K-79 rapporterte om energiske mod-konserter i London sommeren 1979 med band som Merton Parkas og Sta-Prests, mens ’79-Kriser registrerte at oppvarmingsbandet for Angelic Upstarts på Nashille i Hammersmith, mod-bandet The Twist, smasha gitarene sine i ren Pete Townshend-stil. Likevel forble mod-bølgen en parentes her hjemme, og bølgen ble symptomatisk ivaretatt i Bergen av en enslig mod i grønn parkas. Lasse fra punkbandet Norvegisk Krampe, var til gjengjeld 100 % gjennomført i stilen, rimelig reflektert og mente at modsene og punkerne var to sider av samme sak, men at punken hadde stivnet i forutsigbare former og for mye alvor, mens modsene fremdeles var i stand til å ha det gøy. Dessuten hadde modsene mer stil! «Folk blir jo skremt av punkere bare ved synet av dem,» uttalte han til ’79-Kriser.

The Specials

The Specials

Lasse fra Norvegisk Krampe var gjennomført mod

Lasse fra Norvegisk Krampe var gjennomført mod

Utover sommeren og høsten 1979 var det likevel ska-bølgen som fikk best fotfeste i norske undergrunnsmiljøer. Både Spesials og Madness debutsingler ble fulltreffere på utvalgte dansegulv i de største byene. Specials hadde begått en genistrek ved droppe bastardstilen de først hadde sverget til, en blanding av hard punk og hard reggae som ikke fungerte helt, og latt de to musikkformene møtes på midten i ska. De definerte seg fremdeles som et punkband, som i sin nye form samlet danseglade representanter fra forskjellige britiske subkulturer – punkere, mods, skinheads og rude boys, svarte som hvite – i gøy, moro og svette. Dansegulvene fungerte som rituelle sweatlodges, og rock steady-dans var ikke bare stimulerende, men suggesivt påkrevet.

I Norge ble hver nye ska-single tatt i mot og skrytt opp i skyene i musikkaviser og enkelte fanziner, og de lette og pirrende rytmene gjorde etterhvert riksavisene nysgjerrige. Specials og Madness gikk fra å være listetopp i fanziner før jul til å nå VG-lista i midten av februar året etter, representert gjennom Madness’ debutalbum One Step Beyond.

Samtidig som den nye ska-bølgen vokste i norske subkulturer, dukket The Aller Værste! fra Bergen opp med sin særegne lett dansbare poppunk. Rytmene deres ble fort assosiert med ska. Selv om de tidvis stjal med seg den karakteristiske off-beat-rytmen til bruk i gitarspillet, hadde de et ignorant forhold til rock steady-rytmenes innbyrdes betoning (1) (og) 2 og 3 (og) 4 (og), der basstromma betoner tre’eren.

Fra de tidligste live-anmeldelsene ble stilen deres omtalt som «en slags James Bond-reggae» i fanzina Rockeavisen i Bergen. The Aller Værste! var en sann new wave-bastard med punkholdninger, som på en underfundig og hypnotisk måte klarte å skape dansemani på konsert etter konsert. «Det er verken punk, ska eller reggae de spiller, men en ubeskrivelig blanding,» skrøt ’79-Kriser.

Sverre Knudsen, The Aller Værste!

Da Aller Værste begynte å øve lagde vi den første skissa til en ska-låt uten at halve bandet hadde hørt ska! Chris og jeg hadde hørt det, og så forklarte vi hvordan det var, så prøvde vi oss fram, og ut av det så lagde vi «Blålys». Mye av det andre var Delta 5, de brukte to basser, og for Chris’ del var det den måten han spilte gitarsolo på, i tillegg til Gang of 4, med den litt funkye bassen. Så at vi plukka noe der, og fra B52s, ikke noe tvil om måten å spille orgel på. Det med ska var virkelig sånn, det kom inn på en helt annen måte, vi begynte bare å lage mer ska-ting og det var veldig lite bevisst. Men jeg hadde jo kjøpt meg dressjakke og hadde litt rude boy-oufit, med hatt og greier, så jeg var helt med på det.

På tilsvarende måte som Specials og de britiske ska-bandene klarte å samle forskjellige ungdomsgrupper gjennom musikken sin, hadde The Aller Værste! også en liknende funksjon her hjemme. Bandet Oslo-debuterte på Lysthuset før jul 1979, der oponionen av kompromissløse punkere tok i mot dem med åpne armer. Sverre var allerede kjent i miljøet som lydmannen for Hærverk, turnéleder for SU-Galloppen og intervju med Clash for Gateavisa, der Chris tok bilder – og da debutsinglen «Blålys» kom på eget selskap rett over nyttår, hadde de fanzinene på sin side, samtidig som musikken deres appellerte langt utover punkmiljøene. De samlet langhårete frikere som elsket reggae, i tillegg til upolitiske new wave-frelste. Ved å gi ut på eget selskap viste de at de var en del av gjør-det-sjøl-bølgen. At singelen snart gikk på høy rotasjon hos DJ John Peel i BBC radio, hjalp selvfølgelig også på i forhold til å få oppmerksomhet i den etablerte pressen her hjemme.

The Aller Værste på Pilen

The Aller Værste på Pilen

I Bergen oppnådde Aller Værste raskt heltestatus og ble nesten umiddelbart beskyttere og hjelpere for nye og unge punk- og new wave-band. Gjennom etableringen av Bergen Rock Klubb framsto The Aller Værste! som det store sjangeroverskridende samlingspunktet. For enkelthets skyld kalte de musikken sin for rock. «Rock er mye. Faktisk en hel kultur og livsstil. Du har egne blader, egen musikk, egne klubber, egne miljøer. Du lytter til musikk, leser tekster, tar stilling. Engasjerer deg. Danser. Det er så mye at du utvikler en holdning som ender opp i grense til en slags politisk holdning,» utredet Sverre Knudsen om det nye voksende og bevisste nyrockmiljøet i Norge til Aftenposten i juni 1980, før han fortsatte: «Vi har bevisst gått inn for å holde oss unna den etablerte bransjen. Vi vil ha full kontroll og ikke bli et slags gissel eller alibi for et stort selskap.» Dermed signaliserte han at bandet til tross for suksessen ikke hadde planer om å selge ut og kompromisse, og at punkholdingene var en del av ryggmargsrefleksen.

Hvordan påvirket ska-bølgen resten av den nye norske rockscenen? Bortsett fra The Aller Værste! var det få som umiddelbart kastet seg på rock steady-groovet. Men mange av de tidlige norske punkbandene begynte etter hvert å hive inn en og annen ska-inspirert egenkomposisjon i settene sine. Det endte ofte opp med litt krampeaktige off-beatgitarer når band som Kjøtt, Oslo Børs, Krampe eller Lumbago skulle spille ska. Målet med å sprite opp repertoaret med hakkete opptaktsgitarer, var å skape dynamikk i settlistene, men bare tidvis fungerte det fysisk og sosialt. Imidlertid ble The Aller Værstes suksess og ska-bølgens videre opptur noe som utviklet seg til en enerverende farsott blant norske singleutgivelser. I kjølvannet av Aller Værstes Spelemannspris-tildeling for debutalbumet Materialtretthet i begynnelsen av 1981, gikk det etterhvert inflasjon i rockband som singledebuterte med låter der den ene gitaristen etter den andre påtvang lytteren off-beat-hoggende riff som lengtet etter anerkjennelse og suksess, men som bare unntaksvis spredde genuin dansemagi.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.