Råråkk

City Rockers’ planlegging av den store konserten med Johnny Yen Bang!, Tomsingan, Hærverk, Squirms og Ice Cream Band i februar i Oslo begynte å ta form. Torsdagskroa i Kjellern på Chateau Neuf blinket seg etterhvert ut som det perfekte lokalet, der man hadde erfaringer med vellykkede konserter før. På et tidspunkt kom det nystartede bandet Oslo Børs med i betraktingen rundt hvilke band som burde få slippe til. Ikke minst fordi bandet hadde trommeslageren sin sittende i kulturutvalget i DNS, som styrte arrangementene i Kjelleren på Chateau Neuf. Som talsmann for Halden-bandene tok Tom Skjeklesæther til orde for å få inn Front Page fremfor Ice Cream Band. Sistnevnte hadde i mellomtiden skiftet navn til The Young Lords, fikset sine egne spillejobber og som ikke passet like godt inn i punkkonsert-konseptet som sine yngre venner i Front Page.

Det ble arrangert et møte mellom representanter for kulturutvalget, City Rockers, Hærverk, Oslo Børs og Front Page hjemme hos Anne Grete Preus (kulturutvalget) ved Valkyrie plass. At det skulle være City Rockers som sto for musikken fra diskotekanlegget, var et av premissene som ble lagt i bånn fra fanzine-redaksjonens side, samt at Hærverk og et Halden-band skulle spille. Oslo Børs var et ubeskrevet blad, få i punkmiljøet hadde hørt bandet tidligere. De hadde bare hatt tre opptredener tidligere, en i øvingslokalet på Kringsjå, en i et seminarrom på Chateau Neuf og en tredje på Bibliotekhøgskolen. Alle uten for mange vitner. At de fikk avslutte kvelden, må sees på som et kompromiss fra City Rockers’ side for å få tilgang til Kjellern, selv om Arne Johansen i Hærverk så vidt kjente Knut «Børs» Selsjord fra Veitvet, der begge bodde.

Arne Johansen, Hærverk

Jeg var på det møtet. Jeg syntes det var kult at det endelig var noen som turte å sleppe til punk. Anne Grete virka positiv til det, «dette er kult.» Det var snakk om den vanlige greia med hva vi skulle få av lydanlegg og sånn. Det ble gjort en streit avtale.

Dette var et arrangment der City Rockers-miljøet samarbeidet med Kulturutvalget i DNS (Det Norske Studentersamfund), til tross for Jan Olufsens uttalte skepsis til ml-bevegelsen. City Rockers hadde gått inn på et samarbeid med det AKP-styrte Rød Front (som fremdeles hadde rent flertall i DNS), i mangel på andre alternativer. Kjellern hadde hatt suksess med engelsk punk før, og skulle det arrangeres noe med egne band der, så måtte man gå gjennom DNS. Dermed sto de som offisiell arrangør. «Endelig et opplegg som vi hadde (nesten) complete control over. Det var studentersamfunnets Torsdagskroa som stilte lokalene til disposisjon, dvs. det var de som var arrangører formelt,» bekreftet Jan Olufsen selv i City Rockers etter konserten.

Hærverk hadde kun spilt tre spillinger – Samfunnshuset på Bøler, Forsøksgymnasiet i Bærum og Oslo Katedralskole – nesten ingen hadde sett bandet live, og gruppa hadde ennå ikke fullført en hel konsert! Likevel hadde de på kort tid oppnådd høy status. Trash omtalte dem som «den berømte og beryktede fortråkkgruppa Hærverk, Oslos eget kultband,» og Kjell Grønningen i fanzina Unlimited Edition #1 omtalte dem som «byens sønner» og «verdens beste band», utelukkende basert på rykter og fanzinereferater.

Daddy Longleg, Bobo Maniac og Body i Squirms, på Katta

Daddy Longleg, Bobo Maniac og Body i Squirms, på Katta

Hærverk på Katta

Hærverk på Katta

Til tross for at ingen av disse tre gruppene hadde fått noen som helst omtale i det etablerte media, gjorde teppebombing av plakater og løpesedler på alle tenkelige lyktestolper og oppslagsvegger i sentrum, samt to godt synlige konsertannonser i Dagbladet, at hele 500 mennesker fant veien til Råråkk i Kjellern 29. mars. «Vokalisten i Veslefrikk [Anne Grete Preus] var dørvakt slik at alle kom inn – selv om de var under 18,» skrev Bored Teenager. Langveisfarende punk-tilhengere fra både Trondheim og Horten fylte salen, sammen med ungdom fra mer sentrale strøk rundt og i hovedstaden. Dette var det første større punkarrangementet i Oslo med lokale band siden Pull Out hadde åpnet Safety Pin, og mange så sitt snitt til å få med seg denne begivenheten. Til og med NRK troppet opp med reportasjeteam og dokumenterte seansen i programserien Åpent Hus senere på våren.

Da første band, Front Page, sto på scenen, lot det utålmodige publikummet seg rive med fra første stund av bandets gamle og nye rockelåter i et voldsomt tempo. Fraværet av vakter foran scenen gjorde det mulig å dele mikrofon med bandet uten a bli sparket unna av bodyguards. Men vokalist Morten Milde ble ganske fort lei av å krige med publikum i salen om å få holde sangmikrofonen, og misnøyen over avvisningen spredde seg etterhvert blant gjestene, til tross for bandets imponerende driv.

Front Page

Front Page

Da Hærverk spilte, var publikum over alt!

Da Hærverk spilte, var publikum over alt!

Snart overtok imidlertid Hærverk scenen, introdusert til tonene av «Metal Machine Music» fortsatte de i Lou Reeds ånd – med fortrolige støykaskader. Avstanden mellom scene og sal krympet ytterligere. Umiddelbart etter at bandet hadde materialisert seg på scenen, var bevisstheten om band og publikum fjernet som ved trylleslag.

Det var umulig å få øye på hvor scenekanten i det hele tatt befant seg! Alle var overalt. Publikum var i en totalt tilstedeværende, salig lykkerus, i det minste de som turte slippe seg løs og aktivisere seg i mylderet. Hærverks opptreden ble en symbolsk forløsingen til en hel bys frustrerte ungdomsgenerasjon som hadde blitt holdt i tømmene og tiet til apati alt for lenge. Det spilte minimal rolle hvor bra bandet var eller hvor samspilte de var. De færreste tok notis av det. Det som telte var energien, tilknytningen til situasjonen, den identitetsmessige samhørigheten med hvordan medlemmene så ut og hørtes ut; hva de representerte i publikums bevissthet og måten dette kom til uttrykk på og ble tatt del i akkurat der og da. Selv om man hadde hatt flere store opplevelser med engelske band i Oslo tidligere, var dette byens eget band. Derfor var det også helt naturlig for City Rockers å oppsummere kvelden som «mye bedre enn noen av de konsertene med engelske band som har vært i byen.»

Knut-Inge Nordhøy, poet:

Å gå opp å lese dikt var jævli sterkt, jeg var aldri rutinert og scenevant, og så begynte jeg å hyle og skrike noe sånn anti-AKP, så fikk jeg en helvetes masse folk mot meg. Jeg kalte dem for fascister eller ett eller annet. Da fikk jeg jævli mye buing på meg, men det dreit jeg i. Så var det en som kasta et ølglass mot meg, det var en som sa at det var Lars Mjøen.

Etter Hærverk var publikum mørbanket, slitne, utsvetta og hese, og det kunne ha passet bra at det hele ble roet ned med en uannonsert stuntpoet før Oslo Børs skulle avslutte. Diktopplesing på en punkkonsert var likevel for mye å svelge unna for de mest hardkokte, som begynte å bue og rope ut mishagsytringer så snart poeten åpnet diktsamlingen. Folk var ennå opphissede etter Hærverk og trodde at han bare var en eller annen type som prøvde å rappe mikrofonen. Poeten Knut Inge Nordhøy rakk å avlevere diktet «Identitetsløs» og fikk så vidt begynt på det neste, «På vei oppover – avansement», før han måtte gå av scenen.

Knut-Inge startet utskjellingen av AKP-ere, men det gikk over hodet på de fleste. Ironisk nok skulle avslutningsbandet Oslo Børs, som sto klart bak sceneteppet, etterhvert slite hardt mot beskyldinger om tilhørighet til nettopp AKP. Det var både bandet og publikum intetanende om da disse fire menn og en kvinne, alle på rundt 30, entret scenen.

Skuffende nok spilte de nesten bare coverlåter. Noen i rene plankeversjoner, andre med norske tekster til. «Det gikk på Clash, Stranglers og Stiff Little Fingers. Det forundra meg at folk som virka som dem kunne spelle ikke hadde egne låter,» reflekterte man i City Rockers. «Etter de andre ble de et antiklimaks,» mente Krig & Hat. Nye Takters Handorff gjenkjente imidlertid «disse gamle possører av noen perverse Blindern-hobbyister,» med Public Image-skjorte og armbånd som det sto «faen» på, og gjennomskuet dem umiddelbart som «en gjeng som forsøkte å skape en ny variant av «følkeli’ kultur» etter Blindernkadrenes veto.» Det skulle en garvet raddis og akademiker til for å kjenne igjen lusa på gangen. Ingen av fanzinemakerne under tjue var erfarne nok til å tolke gruppa på den måten.

Knut Selsjord, Oslo Børs

Jeg oppfattet at punken innebar en ny holdning til popmusikk der budskapet var at «Det er jeg som er konge i forholdet mellom meg og musikk, ikke artistene, idolene, kritikerne,» og som førte til at jeg fikk makt til å mene og si noe om musikk. Jeg oppdaga hva vi hadde for oss, og ble grepet av lengsel. «Jeg kan like godt gå på scenen som dem, og nå gjør jeg det!» En plutselig frigjørende tanke! Det var også med dyp tilfredsstillelse at jeg kunne ta til etterretning at det ikke minst i punken i UK lå klare venstrepolitiske strømninger som jeg, i kraft av min indre radikale overbevisning, kunne føle meg i harmoni med.

Så mens de andre, yngre og mer naive nikket anerkjennende og i glede over at det tross alt kom et nytt Oslo-band på scenen, sto Handorff på utsiden og stirret tvers gjennom det hele: «Var det snakk om infiltrasjon – hm-hm? Det luktet litt harskt.» Ironisk nok danset nå ml-erne til Stranglers som året i forveien hadde falt for deres egen sensur.

Knut Selsjord, Oslo Børs

Vi hadde ikke noe tanke om det å ha noe politisk budskap i veldig stor grad. Det skulle i hvert fall ikke være veldig framtredende. Men at det litt mer moralske, forbilde-aktige, det skulle være smartere. Jeg skjønner at det ut ifra sammenhengen ble oppfattet sånn. Dette var ikke tenkt som et politisk utspill, det var mer at huet mitt var sånn, fordi jeg hadde vokst opp i det miljøet, så sånn sett så står det i forbindelse med politikken i AKP.

Oslo Børs

Oslo Børs

Få tok seg bryet med å gå Oslo Børs videre i sømmene, og færre stilte spørsmål ved hvorvidt Oslo Børs var et ml-band eller ikke. Hadde punkerne fått med seg teksten på «I ræva er det mørkt», hadde de sett at teksten lå godt inne i bygdelengsel-tradisjonen fra ytterste venstre, der det urbane ble fremstilt som et nødvendig onde. Istedet hadde man blitt blendet av et nytt band med tilsynelatende ærlige holdninger som spilte punk-låter på punkkonsert. Utover i 1979 ble punkerne imidlertid mer oppmerksomme på bandets politiske ståsted.

Sverre Knudsen, The Aller Værste

Det var aldri noe tvil om at Knut Selsjord var AKP-er. Du hørte det på måten han snakket på, du sa «Jøss, han hørtes ut som ml-er.» Men jeg likte Oslo Børs, de var hyggelige folk og det var et morsomt band. Jeg følte heller aldri at de prøvde å presse på, de holdt på med musikken sin, og det hadde jeg respekt for.

Knut Selsjord, Oslo Børs

I den grad det var en agenda, gjorde jeg i alle fall ikke noe for å skjule den. Jeg syntes ikke at jeg var noe unnvikende på politikken den gang. Hva er illegitimt med å ha en politisk holdning når du spiller musikk?

De fleste musikere på 70-tallet hadde en eller annen politisk holdning. Slik hadde klimaet utviklet seg, og 70-tallet var politisert langt inn i kunst- og kulturlivet. Det som gjorde Oslo Børs inntreden på Oslos punkscene kontroversiell, var at det dreide seg om AKP’ere. AKP hadde hatt et problematisk forhold til punken helt siden Sex Pistols hadde gjestet landet. I tillegg var AKP notorisk kjent for å infiltrere og kuppe allerede eksisterende bevegelser. Den voksende skepsisen til Oslo Børs utover i 1979, bunnet i disse erfaringene.

Knut Selsjord, Oslo Børs

Knut Selsjord, Oslo Børs

Oslo Børs ble dannet etter at Knut Seljord fikk napp på trommis-etterlysning gjennom en lapp han hang opp på Club 7, under teksten: «Punkband søker trommeslager. Må vite hvem fienden er.» For folk med erfaring fra den politiske venstresiden på 70-tallet, var dette kjente fraser fra AKP-leiren. Hvorvidt dette gjorde Oslo Børs til et AKP-band med en skjult agenda overfor punken, er nok å dra det hele for langt.

Jan Olufsen, City Rockers

Vi skjønte allerede da at ml-erne hadde en skjult agenda overfor punken og den nye rocken. Det er mulig at ting ikke var så organisert som vi tror. Vi fikk jo inntrykk av at Oslo Børs var et band som ikke passa helt inn i den strenge, dogmatiske ml-bevegelsen. Det var jo hyggelige folk i Oslo Børs.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.