Punken når Blindern

Intelligentsiaen på universitetene hadde holdt en lav profil i forhold til punkens inntreden i populærkulturen, etter at sjokkene over bruken av hakekors hadde lagt seg i kjølvannet av Pistols-konsertene i 1977. Flere av debattantene den gang hadde kommet fra Blindern-miljøene, men hadde aldri brukt studentavisa Universitas som kanal for ordveksling. I løpet av 1978 var imidlertid kulturforumet Gruppe-78 blitt opprettet, og i slutten av februar 1979 var turen kommet til å diskutere punkens funksjon. Forumet hadde som mål: «Å bygge opp et alternativt utemiljø. Man vil bryte med stilen på de vanlige gå-ut-stedene hvor man bare konsumerer disco-musikk. Gruppe-78 vil forsøke å kombinere diskusjoner og andre former for egenaktivitet med dans, musikklytting og mat/drikke,» som det sto i pressemeldingen gjengitt i Aftenposten. Premissene ble lagt på 68’ernes vis, der man skulle diskutere seg fram til hvorvidt dette var «riktig motkultur» eller ikke. Nå hadde dette «tverrfaglige, sosialistiske kulturforumet» for første gang våget seg ut av universitetslokalene og ned til et av byens klubbscener på Club Spotlight i andre etasje på Pilen Restaurant.

Utgangspunktet for debatten var punkens rolle: Begrensa egotrip eller kollektivt opprør, men diskusjonen kom langt fra til å dreie seg om punkens/rockens funksjon. Debatten munnet ut i en snever krangel om underrepresentasjon av punk i NRK, muligens et bevis på punkbølgens heterogenitet: Punkerne på Pilen sto utrolig langt fra et bevisst opprør som for eksempel Rock against Racism-bevegelsen. 200 hadde funnet veien til Pilen og Gruppe-78s alternative kulturforum for å drøfte og høre punk. Det viste seg imidlertid at paneldeltakerne hadde utrolig forskjellige forutsetninger for å motta den nye rockebølgen. Panelet besto av Jan Arne Handorff, Nye Takter, Erling Wicklund, NRK, Svein Erik Lundeby, Harald Jarning, ordstyrer fra Gruppe-78, Per Nøyem, Tore Neset og Tore Olsen begge fra musikktidsskriftet Puls, og Svein Paulsen, medlem av City Rockers.
Finn Aarseth, Universitas.

Universitas

Universitas

Det ble fort klart at Blindern-studentene ikke hadde de nødvendige forutsetningene for å forstå punkens vesen. Deres horisont åpnet ikke for et ikke-målrettet, bevisst opprør. Alt skulle defineres utifra en sosialistisk/marxistisk forståelse om hvordan man motarbeider kapitalismen. Man var indignert over at «det mest samfunnsbevisste uttrykket som punkerne kom med, var markeringa mot den søte maskinpopen,» skrev Universitas.

Hadde studentene på Blindern forutsetninger for å forstå punkerne? Her representert ved Hærverk og co.

Hadde studentene på Blindern forutsetninger for å forstå punkerne? Her representert ved Hærverk og co.

Akademikerne var til gjengjeld selvtilfredsstilte da de klarte å komme opp med eksempler på punkgrupper som hadde solgt seg til store plateselskaper, i ordvekslinger der det ble fremsatt påstander om at punken var en musikkform uten stjernekultus og kommersialisme, men med kreativitet og opprørstrang som hovedelementer. Punkerne var selvfølgelig klar over at populærmusikken i Norge for lenge siden er sugd opp av og ble dirigert av de store plateselskapene, og hadde ikke visjoner om at den nye bølgen skulle omvelte samfunnet og avskaffe kapitalismen.

Derimot kunne punken redde rocken fra en langsom død, og den var en vitamintilførsel og aktiviseringsnøkkel i motsetning til den døende gigantrocken, som på sin side ikke var i stand til å utløse annet enn apati hos ungdommen. At for eksempel Spellemannskomiteen heller ikke for 1978 hadde funnet det nødvendig å sette opp en egen rock-kategori, sa imidlertid mye om hvilken blindvei og selvpunktering rocken hadde gjort seg skyldig i. Skulle rocken overleve som levende og farlig kunstform, måtte flest mulig få muligheten til å utøve den. Det viktigste var energien, holdningene, mangfoldet og viljekraften til å definere en ny tid og et nytt sosiopolitisk landskap.

Individets rett og muligheter til å bli sett og anerkjent i det fremmedgjorte, sub-urbane, nådeløse rotteracet, var aspekter som hadde blitt ignorert av venstresidens idé om folket og likhetstanken, i ly av å prioritere massenes rettigheter på bekostning av enkeltmennesket. I sin banalitet framsto dermed punken som en frigjøring som parkerte marxismen som noe reaksjonært og undertrykkende. «Representanten for punke-gruppa City Rockers mente at det er ingen klar hensikt eller målsetting ved punken, men at man må se punkens funksjon ut fra det å skape liv i et dødt og stereotypt musikkliv. Derav slagordet «Trivsel uten Travolta», rapporterte Finn Aarseth i Universitas.

Det skulle ikke mye fantasi til for å forstå at en sånn type debatt ikke ville være videre fruktbar for en forsamling av rastløse, nyrockere som var innstilt på å respondere fysisk på vital rock snarere enn en intellektuell tilnærming. «Vi satt borti en krok og holdt på å kjede livet av oss, det eneste som var artig var noen av de sprø innleggene som enkelte fra salen kom med,» skrev Bobo i Bored Teenagers.

Erland Kiøsterud, forfatter:

Futten hadde gått ut for lengst av det 68-opprøret. De var på vei inn i et velordnet samfunn. De etterlot seg et abstrakt tomrom, og mitt møte med punken var at her kom det noen med et slags virkelighetskrav bak uttrykket. Her var det noen som snakket rått og hardt til et samfunn som var blitt likegyldig til hva som skjedde. Punken tok ikke standpunkt på den måten 68-generasjonen var vant til å tenke. Det kan oppleves som et brudd at opprøret ikke skulle være formålstjenelig, ha et mål, være artikulert. Et kunstnerisk opprør behøver ikke å begrunne seg selv, det er rett og slett en måte å snakke til omgivelsene på, for å få omgivelsene til å tenke annerledes.

Svein Paulsen, City Rockers

Jeg sa at det gjaldt å rive ned alt det gamle fordi hva som helst som måtte dukke opp etterpå ville være å foretrekke for dagens musikkliv. Tore Olsen ville helst prate om reggae. Et av de «sprø» innleggene fra salen sto forfatteren Erland Kiøsterud for, han var ganske rasende på den tørre debatten og savnet litt mer ekte desperasjon i tråd med punken.

Etter en times debatt sto motsetningene som brutale veisperrer over bordet. Forsvarerne av punken var lei pratet og ville ha action i form av musikk, mens Blindern-gjengen var indignert fordi de ikke klarte å komme til bunns i hva punken egentlig handlet om. «Folkets krav» om musikk gjorde ende på paneldebatten som etter en time sto fullstendig i stampe – kommunikasjonssvikt kort og godt, og spørsmålet var: Kan punk i det hele tatt intellektualiseres, kan man «skjønne» punk, kan man finne en felles, bevisst opprørstendens i punken? Universitas’ utsendte konkluderte med at debatten var «utrolig lite fruktbar for de som hadde venta å få vite noe om den eventuelt ideologiske bakgrunn for punkbevegelsen.»

Forumet hadde hyret inn City Rockers-redaktør Jan Olufsen som DJ, som reddet kvelden med å spille ferske låter av Sham 69, PiL og Stiff Little Fingers iblandet reggae fra Tapper Zukie og annen roots. Så fylte den annonserte «punkegruppa» Restless Blind Willy And The South State Blue Masters (aka Bygeriljan Lumbago) salen med livemusikk fra scenen. Endelig fikk publikum utløp for den innestengte energien som var blitt kneblet under debatten.

Akademikerne hadde gjort et forsøk på å komme under huden på de moderne rockerne, men hadde lagt sine egne premisser til grunn for debatten og trasket tilbake til fakultetet sitt, grublende rundt nye innfallsmetoder.

En av dem, Jan Bøhler (nå leder i Oslo AP) med fortid i SUF (m-l), forberedet seg der på å ta mellomfag i litteraturvitenskap på rock- og punktekster. Noen måneder senere startet han og medstudent Rolf Lie et seminar ved Litteraturvitenskaplig institutt på Blindern over emnet rocklyrikk. Kanskje hadde de tatt lærdom fra Gruppe-78s diskusjon på Spotlight, for denne gangen hadde Bøhler og Lie lagt av seg kravet om å finne den felles, bevisste opprørstendensen i punken. Konklusjonen deres i et intervju med Fredrik Wandrup i Dagbladet i august, endte med at punkrocken nå var «et direkte uttrykk for de unge og arbeidsløses situasjon», at tekstene «ikke kan løsrives fra den kulturen de er oppstått i», at de var «svært lite klisjépreget», men var «tvert imot et veldig direkte uttrykk for en viss situasjon.»

I tillegg hadde studentene forstått at man måtte legge fra seg det sosialistiske kravet om reform og musikken som et middel for å mobilisere til samfunnsomveltninger, slik ventresiden på 70-tallet brukte artister til å agitere for forskjellige politiske kampsaker. «Rockeopprøret har sjelden dreid seg om konkret politikk,» uttalte Lie i samme artikkel, klok av skade, før Bøhler fortsatte: «Derfor fungerer ikke politiske slagord så godt i rockesammenheng. De som forsøker å lage politisk rock, rammes ofte av overtydelighet.» Bøhler og Lie hadde funnet tilbake til rockens ur-idé og selvstendige kraft, som den nesten var frarøvet den på midten av 70-tallet. Enten som virkelighetsfjern eskapisme eller som redskap for totalitære politiske agendaer.

«All rock er i utgangspunktetet opprør mot autoriteter, men det lar seg ikke binde partipolitisk. Rockens politikk er å forløse skapende aktivtet og følelser hos folk. Og det er viktigere enn å synge «Heia Stalin», eller noe liknende,» svarte de på spørsmål om hva de syntes om rock som politisk agitasjon.

Til Universitas gikk de enda lenger med den uredde og provosererende påstanden at «det er større kritisk potensial i rockebølgen enn det er i norsk venstreside i dag,» og kalte den nye rocken de språkløses opprør som kommuniserte sitt kulturelle behov gjennom egenaktivtet. «Rock er en måte å leve på.»

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.