Norske punkplater

1979 er året man alltid har snakket om når det gjelder tidfestingen av Norges første punksingle. Da ser man bort fra de forsøkene som ble gjort høsten 1977. Men hvem var først?

Børres Kork

Det har i de senere år dukket opp en EP med Hadelandsbandet Børres Kork som det har blitt påstått at kom ut som første punksingle i 1979, mer nøyaktig i midten av mai. Børres Kork skal ha gitt ut denne egenproduserte 7-tommeren, en fire-spors EP/single på eget selskap, [(CR_E7901) City Records (CR E7901)] med undertittelen Norwegian Low Budget Line Recording Company. Det har versert rykter om at den hadde blitt holdt tilbake, og egentlig kom ut senere, noe det er vanskelig å bevise. På etiketten står det uansett 1979, og skrifttypene her tyder på at det er platepresseriet på Hønefoss, Norsk Grammonfonkompani, som har skrevet dette selv. I rock-kretser dukket den plutselig opp på platemesser på 90-tallet, og har vært et lite mysterium siden.

Ole MJ, Brandbu:

Det første eksemplaret fikk jeg 16. mai 1979, en stor festdag på Hadeland, rundt releasedatoen, men det ble knust pga. at jeg ble slått ned.

Børres Kork besto av J. Børre (gitar), Hans Morten Johannessen (sang), Roger Johannessen (trommer) og Tom Magnussen (bass). Av disse har H.M. Johannessen senere spilt i Rune Nordhagen & the Cruisers. Låtene var komponert av J. Børre og het «Stumblin»/«Rock»//«Pop Star»/«A Growing Society Pt 2». I 1997 ble «Pop Star» gitt ut på samleLP-en Bloodstains Across Norway mens de øvrige låtene har i alle år vært forbeholdt platesamlere. Musikken er energisk beat-musikk (bortsett fra groove-låta «A Growing Society») og utseende til utøverne (blant annet det karakteristiske punk-slipset) og uttrykket viser at bandet helt klart var inspirert av den britiske punken. Bandet låter samspilt sammenliknet med tilsvarende østlandsband våren 1979. Låtene er harde, med et slør av britisk poprock i akkordvalg og harmonier, og hadde vakt oppsikt hvis de hadde blitt presentert i riktige omgivelser.

Hans Morten Johannessen, Børres Kork:

Singelen var jo egenfinansiert. Den ble ikke distribuert noe sted, men vi prøvde å selge den. Den ble nok heller ikke anmeldt noen steder. Vi trykket opp 500 vil jeg tippe, det står vel no’ rundt om i no’ kartonger her og der, vil jeg tru. Det blei vel fordelt litt, så solgte vi noe til bekjente og ga bort noen. Jeg husker vi gikk på Karl Johan, Slottsparken og rundt om i Oslo. Vi fikk nesten ikke solgt noen for vi var jo ikke kjente. Vi ble sett på som noen gærninger og outsidere på den tida da vi dreiv og spelte. Vi hadde noen spellerunder, både før og etter at skiva kom ut. Det var mest i Brandbu-traktene. Drømmen om å spille i Oslo var vel der, men vi nådde jo aldri så langt. Vi hadde ikke no’ apparat. Vi kamuflerte oss, så vi slapp til på sånne lokale talentkonkurranser, så spilte vi så folk fikk bakoversveis.

Børres Kork ble aldri anmeldt i verken musikkaviser, fanziner eller dagspresse, men det er ikke et argument for at dette ikke er en tellende utgivelse. At den dessverre heller ikke ble vesentlig distribuert eller kjent i undergrunnsmiljøer utover Brandbu-traktene, er i så fall det som skulle hindre den i å få den status den fortjener. Teknisk sett er dette den første norske punkskiva fra 1979.

Graxelaget

Graxelaget var en teatertropp fra Ås som ble involvert i anarkistblekka Folkebladets musikknummer høsten 1979. Jens H. Østmoe og broren Knut spilte i et band som het Fabs, og Jens ble bindeleddet da Graxelaget foreslo å gi ut en «pønkeplate» med teatertroppen i stedet for et temanummer om musikk. Etter å ha turnert innom blant annet Forsøksgym i Oslo, i tillegg til Tønsberg, Nesodden og Ås med sin anarkopønk-opera høsten 1978 og våren 1979, redigerte troppen noen av spolebåndopptakene fra forestillingene i Roxy Lydstudio i Fredrikstad og ga ut «Balladen om Exteracy Grax – En anarkopønkopera» som en nesten 20 minutter lang EP-plate i august. Plata ble utgitt av ANORG som Folkebladet Pønk Spesial #2/3 1979 til en pris av 20 kroner.

Jens H. Østmoe, Graxelaget:

Plata kom ut i august. Vi regner det som punk, selv om det var en slags rockeopera og dreide seg om forskjellig slags musikk. Det var ballader. Det var en reggae-sang. Men det var tre punklåter, altså musikk som var rett fram og rocka. Vi hadde kontakt med det punkmiljøet som vanka på Hjelmsgate, Atle Skift hadde jo et lag som het Pink Dirt. Jeg kjente også folk som Jan Olufsen fra City Rockers. Det er godt mulig at vår plate var den første punk-singlen i Norge, vi var i alle fall tidligere ute enn Pink Dirt. Det er jo en anarkopunk-opera, så det er jo et element av rockopera der, men det er jo tre punklåter på den, det er jo mer enn en single!

Graxelaget fra Ås var ikke en del av hovedstadens punkmiljø. Primus motor Jens Østmoe var over 30 år, og tilkjennega seg aldri på konserter i Oslo. Sånn sett ble også prosjektet deres veldig perifert i forhold til hva man inkluderte gjennom tilstedeværelse og via fanzinekulturen. Plata var likevel en del av gjør-det-sjøl-bevegelsen. At gruppa høres ut som en gjeng langhåra, doprøykende sløvinger, kan vanskelig brukes mot dem. Heller ikke at man i dag ville karakterisere musikken som hjelpeløs revyrock i fotformsko, haltende og ispedd grusomme forsøk på blekhudet funkbass, med titler som «Feit føderal pønk!!!», «Husmannspønk!!!» og «Villsvinpønk!!!». Den minst pinlige låta, «Han er troende», i beste fall revy-punk, med en tekst som et spark til religiøse og hjernevaska AKP-ere.

Fanzinene tok seg ikke engang bryet med å anmelde skiva da den kom, men den havnet fort på «De 10 verste platene»-lister i de samme blekkene. Geir Rakvaag i Nye Takter var imidlertid ikke nådig i sin slakt: «Grammofon-industriens hittil største rip-off. Laget av en haug formodentlige eldgamle freakere som tydelig tror at viser og korsang blir pønk bare utøverne er ute av stand til å håndtere instrumenter med den minste innsikt, og lydkvaliteten er dårlig nok. «Er du tung som en stein/ Har du knekt et ribbein …». Æ spyr.»

Harald Fagerhus, redaktør i Folkebladet:

Graxelaget regnet seg absolutt selv som en del av punk-bevegelsen. Låtene «Villsvinpønk!!!», «Feit føderal pønk!!!» og «Husmannspønk!!!» står helt sentralt i den gryende punkbevegelsen i Norge. Graxelaget var helt sentrale i det gryende punk-miljøet på Ås. Å si at de var langhåra doprøykende sløvinger, er en fornærmelse mot Graxelaget. Graxelaget hadde bare én langhåra musiker, Leif D. Driver. Det var heller ikke noe dop med i spillet. I 1979 var Folkebladet-redaksjonen lokalisert til Ås i Akershus og hadde ingen sterke bånd til Hjelmsgate.

Pink Dirt

I løpet av den første uken i oktober kom både Pink Dirt og Front Page med det som til nå er blitt regnet som de to første norske punk-singlene. «Hey Sir»/«The Hooker» med Pink Dirt ble trykket opp hos Norsk Grammonfonkompani i 1000 eksemplarer og bandet ga den ut på sitt eget Ragnarock Records uten annet enn et hvitt cover med håndskrevet signatur. Dette for å være først ute. Hovedpersonen Atle Skift hadde ikke tid til å vente. Han visste det var andre med i kappløpet. Presseriet på Hønefoss opplyste til bandet Kollaps på sommeren 1979, da disse ringte for å forhøre seg om priser, at de var for sent ute hvis de skulle gi ut Norges første punksingle, ettersom denne allerede var innspilt i form av Pink Dirt. Platen deres ble annonsert fra august, først gjennom pressemeldinger fra Skift selv, deretter gjennom gratisannonser fra velvillige fanzineredaktører. Allerede før den kom var den erklært som landets første punkesingle. Likevel sto salgstallene ikke i stil med hypen. Mottakelsene var også blandede. «Fenger ikke så enormt … men kjøp den og støtt den norske punken,» skrev ’79-Kriser. «Et komp som aldri virkelig kommer i gang,» fulgte Trash opp med, og oppfordret folk til å kjøpe fordi én krone fra hvert solgte eksemplar gikk til Hedningesamfunnet. «Bedre enn hva jeg hadde ventet meg,» sto det å lese i Illegal, som ikke hadde hatt store forhåpninger etter å ha overvært bandet under NM i Rock i mars. Handorff i Nye Takter brukte ordet «mesterverk» uten anførselstegn. «Singelen er allright på tross av elendig produsering,» strakk Gorm Gullo seg til i Citizens. Ingen av de to låtene kan sies å stå fram som store øyeblikk i norsk punks annaler, og har først og fremst fått en plass i historien som den første i Norge (hvis man ser bort fra Børres Kork som ingen visste hadde kommet ut). Derfor fikk man også en følelse av at anmelderne led av bra-til-å-være-norsk-syndromet, og ikke ville blodslakte 7-tommeren. «Amatørmessig, nesten hjelpeløst spilt, men den rå energien gjør likevel «Hey Sir» til en positiv overraskelse,» oppsummerte Yan Friis i Det Nye. All pr-en som fulgte i kjølvannet etter å kunne markedsføre seg som «Norges første punksingle», ga også uttelling i det glansede ungdomsbladets leseravstemning og Pink Dirt kunne på nyåret noe overraskende innkasere en sjuendeplass i kategorien «Årets singleplate, norsk avdeling». Hadde den kommet ut som nummer tre eller fire, hadde knapt noen gjort notis av den. «Siden vi slapp den ut i oktober, så har den solgt ca 320, men det er ingen tvil om at hadde vi hatt et skikkelig cover, så hadde den solgt mye bedre,» sa hovedpersonen selv til ’79-Kriser et halvt år senere. Da var de norske punksinglene som hadde kommer ut i mellomtiden trykket opp i nye opplag allerede.

Front Page

I Halden har det i alle år blitt påstått at Front Page ga ut den første norske punksinglen. Ingen har blitt forelagt ekspedisjonskvitteringene for noen av disse to platene, så det er derfor vanskelig å fastslå at Pink Dirt var først ute. Men Front Pages vinyldebut var ikke tilgjengelig i platebutikker i hovedstaden før Pink Dirt hadde vært ute i en ukes tid. Da kom imidlertid «Monster»/«Kick Them» på New Noise Records for fullt. Sammenliknet med Pink Dirt låt det proft, og til tross for litt tynn lyd, spilte likevel haldenserne tett, samspilt og dynamisk. Den ble bejublet i Trash, som mente det godt, men ordla seg litt klønete med formuleringen «Monster» sitter som spiker’n i kista.» Handorff i Nye Takter mente «Kick Them» var «en skikkelig beintråkker», mens Tore Neset i Puls, som forlengst hadde gått lei A4-punk, påsto at plata var «like forutsigbar som en plankestump skåret etter mål». Færre fanziner anmeldte denne enn Pink Dirt, og de som gjorde det var preget av hardnete fronter mellom Oslo og Halden. «Høres ut som en blanding av Boys og Eddie & The Hotrods, men litt dårligere produsering,» skrev ’79-Kriser. Illegal hang seg også opp i lyden og spurte «hvordan har de klart å produsere plata så flat og glatt og polert?» i perspektiv om at de tross alt hadde gitt den ut på egen label og slapp å stå til rette for et stort selskap som tenkte profitt. Begge fanzinene var indignerte over at Front Page sang på engelsk når de tross alt ville kommunisere med landsmenn.

Oslo Børs

Fredag 16. november slapp Oslo Børs sin egenproduserte trespors-EP «Smukke folks børn»//«Tyngende ansvar»/«Råtne guder» på sitt egen selskap, Krakk Produksjoner. Bandet hadde bygd seg opp på Lysthuset-scenen, som de takket ved å avbilde flere av de mest profilerte punkerne gjennom et livebilde som dekket både for- og baksiden av coveret. Hovedlåten, «Smukke folks børn», var forsåvidt en fengende liten sprinter men med et litt anakronistisk, dansk refreng. EP-en ble godt mottatt, også av Handorff i Nye Takter, som følte at han hadde gjort urett mot gruppa etter slakten på Råråkk. Da han ikke fikk noe gehør for den kritikken i fanzinene, kompenserte han med å hause opp tre låtene «som ville blitt beudret av Clash og gjort UK Subs grå av misunnelse.» «Intet vidunder. Til det spiller gruppa for primitivt,» mente Yan Friis i Det Nye, før han la til at «den pågående entusiasmen redder låten.» Bare Tore Neset i Puls var fremme med øksa da han karakteriserte singlen som «dårlig og lite oppfinnsom pønk.» Tekstene fant han «tradisjonelt politisk og agiterende,» men sikret seg litt i avslutningen og mente at gruppa «muligens fungerer bra live etter fem halvlitere.» Dag K i ’79-Kriser syntes singlen var mer vellykket enn både Pink Dirt og Front Page, og kalte forsiden «en sterk låt» i det han roste bandet for å synge på norsk. Tom i Trash gikk lenger og brukte uttrykk som «kjempesterk» og mente at bandet var «Oslos beste band», før han tippet over i svulstigheter som «stor forstadssrock som oser av betong og asfalt.» De norske tekstene var viktige. Ikke minst kom dette til uttrykk i fanzineanmeldelsene og ble et hovedpoeng i anmeldelsen i Illegal. De engelskspråklige norske bandene ble sjelden mer enn bleke kopier av de utenlandske, først og fremst fordi det var et for stort sprik mellom engelsknivået deres og hva de hadde muligheten til å uttrykke. Det var for lett å ty til klisjeer, mens de norske tekstene krevde en mye større inderlighet og ærlighet fordi troverdighet i universet som skulle formidles så lett ble avslørt når lytteren fikk høre plata i fred og ro hjemme.

Halve opplaget av Oslo Børs-singelen ble distribuert av MAI. Presseriet Norsk Plateproduksjon hadde ved en glipp gravert inn katalognummeret MAI-58 innenfor rillene, og ikke KRAKK 01 som ville vært naturlig. Dette fyrte opp om skepsisen rundt bandets bånd til AKP (m-l). Uansett ble plata en suksess, førsteopplaget gikk relativt raskt unna, de føk inn på lesernes ti-på-topp-lister i flere fanziner, nådde helt opp til andreplass i Det Nyes 1979-avsteming over norske singler, og inspirerte et utall nye rockband til å både gi ut single og å synge på norsk.

7000 Riff

Fra Hard Rock Kafé i Trondheim forelå endelig deres dokumentasjon på den nye trønderske fortrocken. Plata hadde vært på trappene lenge, den ble innspilt på senvinteren, og allerede i mars hadde Bitch Boys avslørt hvem som var tiltenkt plass da fanzina Punk-tum intervjuet dem på Trøndersk Mesterskap. Av de opprinnelige bandene var det kun Rabies som ikke ble med på plata. I løpet av høsten hadde HRK-konseptet flyttet tilbake til sine opprinnelige lokaler på Trocadero, og utgivelsen ble bejublende presentert live foran 300 betalende under realeasepartyet 21. november. Fire av de sentrale bandene på plata var oppløst, men stilte alle opp for å feire seg selv, sammen med Johnny Yen Bang!, Sjølmord, Rats og Sphinx.

Utgitt på Artic Records solgte 7000 Riff bra lokalt, men fikk få anmeldelser nasjonalt. Plata viste et mangfold av løsninger i forhold til å tolke den nye bølgen, og speilet i så måte den åpne og fordomsfrie måten trønderne demonstrerte amatørrock på. Blant fanzinene var det likevel bare Trash som ga den omtale, og konkluderte med at lyden var «i snilleste laget», men absolutt «et verdig platesymbol på Hard Rock Kafé og alternativ kultur i Norge.» Geir Rakvaag i Nye Takter gledet seg over resultatet, og beskrev den som et «solid dokument over byens musikkmiljø.» Der ble det hele presentert over tre helsider, som også rommet varsler om også en ny skare av energiske trønderrockere. Sigbjørn Nedland i Fedrelandsvennen syntes kvaliteten på musikken var svært ujevn og uferdig, men hadde likevel et positivt poeng: «Det er en LP som dokumenterer at de har begynt å skape det som allltid har manglet i norsk rock, nemlig et miljø.»

Gene Dalby

Rett forut for Pink Dirt og Front Pages singledebuter, utga Aschehoug forlag Gene Dalbys første diktsamling med den masochistiske tittelen Linedanser på Piggtråd. Gene hadde skrevet tekster for både Hærverk og Kollaps, var fast inventar på Lysthuset, både som pogoende i klynga foran scenen og av og til som DJ. «Punk-kulturen er kanskje en måte å greie omgivelsene på. Kanskje er vi mer desperate. Tror det går rett til helvete. Når vi spiller eller skriver er det fordi vi nekter å la oss overkjøre,» uttalte han til Arbeiderbladet i midten av september.

Diktsamlingen hans fikk meget bra mottakelse, både i fanziner og den etablerte presse. «Dette er hvordan Gene ene og alene opplever samfunnet,» skrev ’79-Kriser og oppfordret leserne til å kjøpe samlingen, samtidig som de antydet at enkelte av diktene var vanskelig tilgjengelig med surrealistiske bilder. Morgenbladet avviste ikke karakteristikken surrealistiske, men pekte på at grunnstemingen lå i en gjennomsyrende tomhetsfølelse, og så dette som essensen i punken; tomhetsfølelsen og fremmedfølelsen: «Følelsen av at det er den etablerte kultur som ødelegger én. Allierer man seg med denne kulturen, allierer man seg med sin egen bøddel.» Paul Brekke så det annerledes i sin anmeldelse i Dagbladet. «Å henføre Dalby til surrealismen er misforstått. Dette er ikke automatisk skrift, det er angstbilder, opplevd og erindret.» Han trakk i stedet linjene tilbake til «Obstfelder og de tidlige symbolistene.» Selv trakk Gene fram Rimbaud, Ferlin og Tzara som poeter i et intervju med
A-magasinet, som på sin side mente diktene hadde en dobbelthet i seg; desperasjon med en undertone av optimisme.

I angst

I angst

Har jeg sett deg trekke pusten

For å hoste blod

I angst

Har jeg holdt pusten

For å hindre hjertet i å slå

I angst

Har jeg kysset

For å dempe skriket

© Gene Dalby, Linedanser På Piggtråd, Aschehoug, 1979

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.