Norsk fanzinekultur 1979

City Rockers

1979 ble året da Oslo for alvor kom på banen i formidling av den nye rocken. På mange måter tok Oslo over Trondheims posisjon, selv om det fortsatt var Midt-Norges hovedstad som huset flest band. Aktiviteten i hovedstaden ble synliggjort gjennom et utall fanziner som poppet opp i de sentrale Østlandsområder. Mens Trondheim hadde hatt en flom av fanziner året før, gikk det nå inflasjon i antall og frekvens av hjemmelagde A4-blekker sørpå. City Rockers hadde gjennom sin eksistens mesteparten av foregående år inspirert mange til å trykke egne blader og spre dem til konsertgjengere via bokkaféer og utvalgte platebutikker. I slutten av februar kom det et nytt nummer av City Rockers, det fjerde i rekken. Opplaget var nå oppe i 700 eksemplarer og forsvant som vanlig kjapt. På lederplass klaget Jan Olufsen og Svein Paulsen stadig over minimal aktivitet i hovedstaden, «det har ikke skjedd noe særlig mye siden sist, ingen gjør noe med klubbplaner og utviklinga til Oslobanda går treigt,» og mangel på lokalstoff forklarte de på samme måte: «Vi veit at det er for lite norsk (stoff i nummeret), men det kommer jo bare av at det skjer så jævla lite her i møkkahølet Oslo.» Man var avhengig av tips fra leserne for å få øye på noe relevant å rapportere om, og presiserte det i oppfordringen: «Hvis noen er uenig med det, så skriv da for faen!»

Kombinasjonen av laber aktivitet med redaksjonens kompromissløse og selektive holdninger, forble City Rockers dominert av britisk stoff. «Målet vårt er å skrive om bare ting som skjer her i byen,» drømte likevel Jan Olufsen i et samtidig radiointervju til Erling Wicklund i NRK radio i begynnelsen av april.

City Rockers manifisterte seg som den mest reflekterte og saklige fanzina på markedet, og det påfølgende nummeret (#5) i slutten av mai, var i tillegg og nokså oppsiktsvekkende viet så og si bare norsk og svensk stoff. Sideantallet var riktignok skrumpet til 24 sider, men enkel linjeavstand gjorde likevel dette mindre påtagelig. Her var Råråkk-konserten utgangspunktet for det norske stoffet, som også ga rammene for et tre-siders Front Page-intervju, samt saker om to nye Osloband, XTRM og Kollaps, og tips om enda ferskere grupper som Dårlig Karma (som hadde skiftet navn til det mer kjente Kjøtt i løpet av den tiden det tok fra deres debut til City Rockers var i salg) og den foreløpig navnløse besetningen som skulle bli kjent som Babij Jar. Redaksjonen hadde også fulgt med Hærverk på deres Stockholms-konsert, da gruppa fikk sneket seg til et ledig øyeblikk på den svenske fanzina RIPs vårgalla på Musikkvärket i Gamla Stan i april.

Uansett om det skyldes det lyse vårværet, gleden over Råråkk-suksessen, stoltheten over å kunne presentere rekordmye norsk stoff, eller en kombinasjon av alt dette, hvilte det en optimistisk ånd over dette nummeret. «Oslo er fremdeles død,» noterte man i lederen, men mishagssytringene forekom sjeldnere, og selv om vi på norsk side av grensen hadde milevis igjen før man kunne vise til et så yrende liv av konserterende rockeband som svenskene, lå det en spore av håp og framtidsvisjoner å spore mellom linjene, til tross for at nummeret var innkapslet i dystre bilder av tungt væpnet Oslo-politi fra årets natt til 1. mai-opptøyer.

I september kom det som skulle bli det siste nummeret av City Rockers (#6). Tilbake satt redaktør Jan Olufsen alene, men publiserte fremdeles bidrag fra Svein Paulsen. Denne gang fra sistnevntes tur til Finland (!) der han overvar det man trodde skulle bli Sham 69s avskjedskonsert. I tillegg hadde Harald en kjapp konsertanmeldelse av Kjøtt, mens Carlos signatur nå var fraværende. Ironisk nok var Haralds rapport alt som sto å lese om norske band, hvis vi ser bort fra en kort oppsummering i lederen der Jan O i oppgitte ordelag stort sett slaktet all musikken på Hurtigråkkfestivalen i Kristiansand.

Nummeret var i stedet fylt opp med en lengre London-reportasje der nye oppkomlinger som Angelic Upstarts, The Ruts, Crass og UK Subs ble lansert som de som skulle føre den kompromissløse linjen videre. I tillegg fikk vi servert en to-siders artikkel om The Specials og den nye ska-bølgen som redaktøren nå var fullstendig oppslukt av. Sideantallet var krympet ytterligere ned, nå til kun 22 sider, og med mange egenknipsede bilder som også tok mye plass. Paradoksalt falt City Rockers avskjed sammen med etableringen av klubbkonseptet Lysthuset, som ble svaret på det redaksjonen hadde jobbet mot i halvannet år. Framveksten av nye, norske band ble det andre fanzineredaksjoners oppgave å hylle, og i løpet av høsten og vinteren som fulgte rykket underskogen av engasjerte fanzineskribenter opp og overtok City Rockers rolle som bindemiddel i punk- og new wave-miljøet på deling.

Svein Paulsen, City Rockers:

Paradokset at City Rockers opphørte i det Lyshuset og Oslo-scenen tok av, går det sikkert an å spekulere videre på. Muligens hadde i hvert fall jeg en følelse av at «nå går det videre av seg selv,» samtidig som som jeg sommeren 1979 var i ferd med å bevege meg over mot det vi nå vel kaller post-punken. City Rockers sørga for den kompromissløse linja og et blad som hadde en tydelig punk-profil som var sterkt tiltrengt akkurat i 1978, men som kanskje ikke kunne fortsette.

Trash

1979 var ikke mange dager gammelt da det dukket opp en ny fanzine fra Fredrikstad ved navn Trash. Redaktør Tom Trash (Tom Erik Kristoffersen) hadde noen måneder i forveien omtalt TRB i PopCorn og bidratt med en liten Skyhooks-artikkel i trønderfanzina Råkk, men var ellers ukjent i det gryende punkmiljøet i hovedstaden. Med forsikring i undertittelen om at dette var «Fanzinet som ikke gir deg up-to-date-nyheter,» betrodde redaktøren leserne at innholdet var preget av hans egen musikksmak, som for tiden var punk og reggae, selv om sistnevnte sjanger var påtakelig fraværende. Saklighet, foruten godt kjennskap til bandets låtmateriale, ga et bra og troverdig førsteinntrykk. Videre besto innholdet av en informativ artikkel som kartla situasjonen for punken i Norge, en sak om den teatralske og lokale musikkgeriljagruppa Mafia’n, svensk stoff om Kriminella Gitarrer og New Bondage samt artikler om amerikanske Destroy All Monsters og Devo. Trash #1 hadde en positiv og godlynt stil, ryddig og ren layout, uten verken for mange stavefeil eller grenseutprøvelser. Der eksempelvis Bobo i Illegal skrøt av en Sham-singel ved å utlevere slekta si, som da han skrev «far min fikk orgasme da han hørte’n!» nøyde Trash seg med å bli «så glad at jeg nesten hoppet i taket (pogo),» da han hørte nyheten om at 999 var på vei til Oslo.

Trash ble utover 1979 en viktig fanzine, ikke minst som bindeledd mellom Østfold (Fredrikstad og Halden) og hovedstaden. #2 tok det hele fem måneder å få gitt ut, men den lovet mer norsk stoff. Redaktøren hadde skaffet seg gjesteskribent i Knulf Udsen fra Sonja & Haralds Deodorantensemble som fikk åpne reportasjene på side tre med minnene fra sin inspirasjonstur til Trondheim og HRKs Frostrock-arrangement i begynnelsen av mars. Gjesteskribenten fulgte ikke opp linja fra #1, og totalslaktet de britiskinspirerte trondheimspunkerne i Belsen Boys, mens jazzrockbandet Cascade fikk de fleste superlativene. På de påfølgende tre sidene kunne man lese en artikkel om nettopp bandet Knulf Udsen aka Ulf Knudsen spilte i, det tidligere nevnte Deodorantensemblet. Det øvrige innholdet i #2 dreide seg i all vesentlighet om Buzzcocks, Kjøtt, Front Page og Råråkk, foruten artikler om svenske Noise og Fiendens Musikk. Sidetallet var økt fra 20 til 22, men det viktigste og den største forbedringen lå i det sterke fokuset på den hjemlige scenen. I #3 som var ute i begynnelsen av oktober, fulgte Tom Trash opp den nye norske rocken. Denne gangen lå tyngdepunktet på Hurtigråkk-festivalen i Kristiansand i juni, og SU-Galoppen i september. Pink Dirt var aktuelle med en punksingle og fikk en dobbeltside. The Young Lords, Front Page og Fredrikstads Monotomania ble alle gått nærmere i sømmene som liveband. Den første reggae-artikkelen sto også på trykk i form av, noe overraskende, svenske The Push.

Karakteristisk for Trash i 1979 var det sterke fokuset på det rent musikkmessige, noe som kunne oppfattes som ren digging av egen musikksmak. I motsetning til de toneangivende fanzinene som kom dette året, var Trash mindre opptatt av punkens dimensjon utover det rent musikalske. De sosiale, politiske og kulturelle perspektivene ble i liten grad eller relativt overfladisk kommentert, i beste fall inneforstått. Dette gjorde Trash til en mer rock- og new wave-orientert blekke enn en kompromissløs punkfanzine.

Bored Teenagers/Illegal/’79-Kriser

I januar 1979 skiftet Illegal navn til Bored Teenagers, men ble fremdeles drevet av «gutta i Squirms». De hadde et intenst ønske om å gjøre alt de kunne for å skape et større punk-miljø i Oslo-området, og satset fra første stund av på å skrive mest mulig om norske band og konserter. «Bladet med mest norsk stoff» var derfor undertittelen på de to første numrene. Den første utgaven inneholdt anmeldelse av deres egen debutkonsert på Jessheim Videregående rett før jul året i forveien, i tillegg til intervju med Left Overs og Gentlemen Ltd.

Bored Teenagers hadde ellers rapport fra Hærverk og Squirms’ kaos-konsert på Oslo Katedralskole og presentasjon av new wave-bandet Betong fra Jessheim. De første to nummerne var ispedd mye humor, men relativt få refleksjoner utover å mane til mer aktivitet og hvordan skape et større punkmiljø og en egen live-scene. Redaksjonen viste liten toleranse for å innlemme eller rose band der medlemmene viste tegn til stjernenykker eller hadde langt hår. En anmeldelse av Sjølmords konsert på Lillehammer i februar bar tydelig preg av dette. Selv om bandet i Trondheim var regnet som et av de fremste punkbandene, fylte de av tidligere nevnte grunner aldri kriteriene i Bored Teenagers for å bli innlemmet i kategorien punk. Her var det britiske image som var retningsgivende, og i dybden av dette lå det et uutalt premiss om at det «indre er slik at det ytrer seg».

Fanzina var imidlertid så oppsatt på å presentere det som fantes av punk- og new wave-band at de i #2 en måned senere noe ukritisk ga en helside til en fyr fra Asker som påsto han spilte i bandet PVC-band, men som det senere viste seg at aldri hadde eksistert. I samme nummer presenterte de ellers WIF&HUO fra Oppsal/Furuset, New Rose fra Lillehammer, og XTRM (som hadde oppstått i restene av Left Overs).

I #3 fortsatte fanzina å presentere norske band, som punkbandet Generators fra Buskerud og hardrockerne Bull’s Eye fra Ås, men skiftet navn til ’79-Kriser etter at Squirms ble oppløst og redaksjonen splittet. Squirms-vokalist Daddy Longleg fortsatte å gi ut Bored Teenagers/’79-Kriser, mens gitarist Bobo Maniac tok opp igjen Illegal og ga ut tre små, men morsomme nummere i løpet av året. Konsertanmeldelsene startet sjarmerende med innledninger som «De spilte på Sjattå Nøff en lørdag for ei stønn siden.»

’79-Kriser sto etter hvert fram som arvtakeren etter City Rockers, og ble et av de det fremste talsrørene for miljøet rundt Lysthuset utover høsten, da forsterket med Dag Krogsvold fra Kollaps i redaksjonen. De to siste nummerne i 1979 tok for seg temaer som den økende kommersialiseringen av punken, stigmatisering av punkerne i hovedstaden, skepsis til mods og rude boys-bølgen, foruten oppfølging og utdyping av bandene som frekventerte Lysthuset.

Fanzinas opplag på over 500 eksemplarer gjorde, ved siden av forseggjort lay-out og offset-trykk, at den ble distribuert og spredd i vesentlig større grad enn andre, samtidige punkpublikasjoner. Det var imidlertid aldri snakk om konkurranse eller fiendskap mellom de forskjellige bladene. At man derimot reklamerte for hverandres fanziner i hvert eneste nummer, var et tegn på at man var inkluderende og opplevde at man var endel av et miljø.

Citizens/Energi

I midten av mars utkom det første nummeret av Ski-fanzina Citizens. Prydet med bilde av en glad Sid på forsiden og med billedteksten «Sid Vicious er død – han vil ikke bli glemt,» innholdt blekka ikke overraskende vesentlig stoff om Sid og Sex Pistols, deriblant en firesiders oppsummering av Pistols korte, men hektiske minutter i rampelyset som var mer i ånden av en fan-hyllest slik vi kjente det fra ungdomsblader, enn for en punkfanzine. Da den 14-årige redaktør Man Ager aka Gorm Gullo fikk intervjue Buzzcocks etter deres konsert på Club 7 i mars, brukte han også mesteparten av sin tilmålte tid med Pete Shelley til å stille Pistols-relaterte spørsmål: «Hva synes du om Sid Vicious’ død?», «Var Rotten anarkist?» eller «Liker du Public image?» Disse spørsmålene ble imidlertid publisert i fanzina Energi som kompisene hans fra Holtet/Bratlikollen ga ut på sommeren.

Energi hadde undertittelen «Anti-politisk», noe som enten kunne tolkes som en reaksjon på datidens politiserte ungdomsmiljøer, eller som en måte å distansere seg fra den delen av punkmiljøet som var opptatt av punkens sosiale og politiske aspekter og funksjoner. Ettersom lederen ga uttrykk for at de ville «bidra for å skape et miljø for oss som liker råråkk med energi i Oslo,» var det trolig det siste som var tilfelle. Likevel var det punkmusikk redaksjonen var opptatt av, gutta som starta bandet Kollaps samtidig som de produserte Energi. De presenterte intervjuer med avtroppende Gentlemen Ltd-vokalist Ola (som samtidig begynte å synge i Kollaps), Harald fra Hærverk, og Rune fra Ski-bandet Rubbish. I tillegg dekket de de siste konsertene i hovedstaden som de fleste fanzinene skrev om (Buzzcocks, Råråkk, Kjøtts debutkonsert, GLTD), foruten en Stockholms-reportasje fra Hærverks RIP-galla-stunt.

Det ble med ett nummer av Energi, og i løpet av høsten hadde Dag K gått over til ’79-Kriser, mens Gorm G var tilbake med et nytt nummer av Citizens #2.

Gorms visjon var å lage en fanzine som så ryddig og ren ut i stilen, slik at den ville fange nysgjerrigheten hos unge som ville bli dratt inn i punkmiljøets aktivitetsmylder. Derfor ble trykken forbedret fra kopimaskin til offset, og innholdet viste en bredde som spente fra en hyllest til Third Worlds reggaemusikk via Eddie & The Hotrods, Graham Parker, Elvis Costello og Ramones til Hærverk og Kollaps.

The Moron

The Moron kom med sitt andre og siste nummer i februar, før redaktøren – Geir Brurok, The Moron i egen person – fikk nok av Trondheim og flyttet til Oslo. Også denne utgaven var trykt på elektrostensil, noe som gjorde billedbruk vanskelig. The Moron var like nådeløs som før, men viste også mykere sider og lengsel i den lettere romantiske utbroderingen: «Punk var aldri bare om musikk. Den var om å gjøre noe og si noe og se for en jævlig plass dette var og er og for en herlig plass det kunne ha vært! Gjør noe for fan.»

Nummeret hadde en morsom anmeldelse av Johnny Yen Bang! i Folkets Hus sammen med Bitch Boys og Saints, der det var tydelig at Moron og kompisene hans sto foran scenen og satte dagsorden som aggressive og skumle framtoninger. Redaktøren var også vitne til Belsen Boys som skulle debutere som support for Tordenskjolds Soldater, men ble nektet å gå på scenen på Hard Rock Kafé etter soundsjekken. «Da jeg spurte noen fra HRK om hvorfor BB ikke fikk spille mer, fikk jeg som svar: – De har spælt.» Lydprøvene hadde vært trommisens første møte med et slagverk, bassisten hadde spilt i tre dager, men gitaristen skulle visstnok være bra, ifølge Moron.

Den trolig korteste anmeldelsen av Høstrock ’78 sto i The Moron: «De to første låtene til Johnny Yen Bang! fungerte bra, Tomsingan var stor, Sjølmord så jeg ikke. Resten var bare dritt! Don’t believe all that you see or read or hear, believe what you think!» Flere nummere av The Moron kom aldri. Han skrev en liten sak i ’79-Kriser, men brukte istedet talentet sitt som vokalist i Betong Hysteria.

Unlimited Edition/LAMF/Scum

Nok en Oslo-fanzine, Unlimited Edition, var på gata rett før natt til første mai. Egentlig var det ikke ment som en fanzine, men et blad med Clash-tekster som redaktør Kjell Grønningen hadde planer om å selge på Clash-konserten 22. april. Men denne ble avlyst og Kjell spedde på med diverse anmeldelser av andre konserter og anbefalinger av plater. Fanzina fikk en herlig uhøytidelig stil med mye humor, og den framsto veldig ærlig i utleveringene, som da redaktøren spontant dro avgårde på konsert: «Hærverk og Pull Out på Teach Inn. «Herlig,» tenkte jeg, selv om Holocaust var på TV. Men hva kan TV stille opp mot en konsert?» Eller da han mista piggarmbådet sitt på en konsert og var over i en form som grenset til en ufrivillig gonzo-jounalistikk og advarte: «Jeg råder den som fant det om å IKKE bruke det for da vil jeg kjenne det igjen og da sier jeg det til fatteren, for han har gevær.» For å beskrive hva han savnet i deler av Pink Dirts live-sett effektiviserte han dette ved å peke på mangel av nødvendige remedier: «De spilte ganske bra, men litt for treigt. Bassisten var elendig og han brukte ikke plekter.»

Kollaps var definitivt favorittbandet i Kjells fanziner, og Hærverk, i tillegg til de banda som hadde bra øs. Ble det for sakte eller for avansert, falt han av lasset.

De kopimaskinmangfoldiggjorte, rotete og spontanmekka fanzinene til Kjell Grønningen der håndskrevet formskrift overlappet maskintypene med pålimte illustrasjoner som laget skygger i kantene var mer enn noe annet et barometer på pulsen under søndagskonsertene på Lysthuset høsten 1979. Noen omtaler var høyst interne, og meldinger til enkeltpersoner forekom uannonsert. Men Grønningen satt også fingeren på viktige og problematiske ting, som den synkende pogo-aktiviteten foran scenen da vi nærmet oss jul. I julespesialnummeret, Scum #3, var han på sitt mest alvorspregete og viste en oppriktig bekymring og skuffelse over den snikende tendensen i salen.

Krig & Hat

Etter lengre tids annonsering kom Krig & Hat ut i begynnelsen av mai. Fanzina ble drevet, skrevet og satt sammen av Gene Dalby, Ole E. Olsen (Left Overs, senere Babij Jar) og Arne Johansen (Hærverk). Det første nummeret var ikke spesielt fyldig, men hadde lokale saker om Hærverk, Left Overs, NM i Rock, Råråkk, i tillegg til Buzzcocks-intervju, og anmeldelse av Jonathan Richmans april-konsert på Club 7. Hele fire egenproduserte tegneserier hadde de også gitt plass til.

I nummer 2, som kom i slutten av september, var regien strammet opp og leseren fikk mer lesestoff, selv om sideantallet var kuttet med fire sider, fremdeles i elektrostensil-trykk. Hele ni sider med egenproduserte voksen-tegneserier, dessuten fyldig reportasje fra Rock mot Rasisme, artikkel om Kollaps, og intervju med Oslo Børs. Av utenrikssaker publiserte de en liten artikkel om dansk punk samt konsertanmeldelse av Elvis Costello/John Cooper Clarke.

Det mest utfordrende var likevel en sak kalt Kannibalistisk Manifest Dada. På en subtil måte linket de dermed opp den norske punkscenen til kunstpolitiske og opprørske nihilistiske strømninger fra Mellom-Europa i årene etter første verdenskrig – en sammenheng som tidligere var dyrket gjennom Pistols-manager McLaren og hans designervenn Jamie Read. Dada-manifestet ført i pennen av Gene, var som seg hør og bør temmelig uforståelig. «Hvis det ikke kommer flere nummere, kan man jo more seg med å posere på stripa om lørdagene,» sto det i lederen. Flere nummere kom ikke, det neste Gene Dalby publiserte var diktsamlingen Linedanser På Piggtråd, som kom i september 1979. Men det var på Aschehoug Aschehoug.

Zødråkk

Som organ for Trivsel uten Travolta-bevegelsen (TUT), sto fanzina Zødråkk som en reaksjon på Travolta-feberen som dikterte ungdomsmassene i kjølvannet av filmene Saturday Night Fever og Grease. Det første nummeret – april 1979 – var en 10-siders fanzine produsert på Sørum kommunes kulturnemds kopimaskin. Utgitt av Randi W og Svanhild S, to frikere på samfunnsfaglinjen ved Lillestrøm videregående. Av stoffet i dette nummeret fant man en to-siders artikkel om reggaemusikken, med fokus på rastafarianismen, der de blant annet beskyldte Bob Marley for å ha gitt etter for vestlige, kommersielle interesser de senere år. I stedet anbefalte redaksjonen Culture som det beste fra sjangeren. Nummer 2 inneholdt artikler om Råråkk, NM i Rock, Palestina Grand Prix, og en liten sak rundt et påstått rykte om at TUT var blitt infiltert av AKP (m-l) i den hensikt å splitte bevegelsen. TUT kokte sannsynligvis bort etter dette, Zødråkk kom iallefall ikke ut med flere nummere.

Punk-tum

Med undertittelen «Hitras skam», kom Punk-tum ut med sitt andre nummer i april. Volumet var økt fra 12 til 20 A5-sider, trykket i kontoroffset og fremdeles like sjarmerende rotete. Redaktør Viggo Mastad skrev reflektert om Trøndersk Mesterskap og om Lekkasjeensemblet som ble vist på dør fordi de knuste en sponsorplassert Pepsi-flaske på scenen i protest. I anledning mesterskapet publiserte fanzina også et intervju med Bitch Boys som kunne fortelle at de hadde spilt inn en låt til en samle-LP med trønderske rockeband fra HRK-miljøet, som Åge Aleksandersen hadde produsert. Blant det øvrige norske stoffet var et brev-intervju med Squirms og anmeldese av Frost-rock, der redaktøren klaget på det passive publikummet. I oktober kom så det tredje og siste nummeret av Punk-tum. Redaktør Mastad hadde flyttet fra Hitra til Orkdal på fastlandet for å gå på folkehøgskole, men hadde samtidig mistet all oversikt over hva som skjedde i Trondheim. Derfra var det bare én artikkel – om SU-Galoppen. Det var nå ingen fanzine til å rapportere fra trønderhovedstaden lenger. Derfor fikk resten av Norge aldri meldinger om Wannskrækks debut på Angeltrøa fritidsklubb, og det var heller ingen som kunne fortelle hva som virkelig foregikk på HRK-albumet 7000 Riffs releaseparty i oktober. Punk-tum skrev nå mest om britiske band, som redaktøren stort sett bare hadde på plate.

Det kunne se ut som om Trondheim på et drøyt år hadde gått fra å være Norges punk- og rockhovedstad til å gli bort i glemselen. Ingen fanzineaktivitet var et dårlig tegn, og selv om Geir Rakvaag i Nye Takter prøvde å følge opp den lokale bandkulturen, skiftet for mange band navn og besetninger for ofte til å kreve for mye omtale i den etter hvert mer etablerte rockpressen. Bitch Boys, Tomsingan, Opoponax og Edge, som alle var med på 7000 Riff, ble oppløst. HRK hadde ikke lenger faste lokaler og spiriten falt i Nidaros.

Kloakk

I en av de mindre blokkene i Gunnulusvei i skyggen av de tre store bomaskinene på Tveita, snekret en 13-år gammel punker – etter hvert bare kalt Sneipen – sammen disse småkuriøse nummerne av fanzina Kloakk. Først som The Wizzo Avisa i juni, med fantastisk naive meldinger som «Hvor farlig er nazismen i dag? Det kan ingen svare på i dag.. (men i morgen). Men en ting er sikkert, den vil være jævla farlig hvis ikke punkera holder sammen. Derfor må ikke punken dø ut!» Sneipen var et ekte barn av punken, han ble Oslo-miljøets maskot, var superentusiastisk, godtroende og eventyrlig pågående. Alle artiklene i det første nummeret var ultra-korte, de var nesten ikke for artikler å regne, mer som halvspontane utbrudd.

Det første nummeret inneholdt ingenting relevant i forhold til det norske miljøet. I slutten av juli kom neste nummer, denne gang som Kloakk & The Stinky Dog. Det eneste norsk-relaterte her var en slakt av Front Page. De utenlandske bandomtalene var blitt litt lengre, og redaktøren kunne i Cramps-artikkelen sin opplyse om at bandet hadde «gitt ut tre singler» og at «plata kommer snart. Singlene får man kjøpt på Electric Circus. Obs: Singlene koster hele 19 kr.»

Blekka var stadig fotostatkopiert med trykk på annenhver side. Det siste nummeret som kom i september begynner med redaktørens personlige opplevelser fra SU-Galoppen og forakten mot vokalisten i bandet Scrotum: «Det var han som dro til Sneipen på trynet bak scenen, (det skal han ha igjen for, jeg hater’n). Han bor på Lørenskog.» Hovedbandet Crisis fikk derimot bra kritikk selv om de prøvde å latterliggjøre Oslo-punkerne som en gjeng posører.

666

En som ikke hadde problemer med å sette rammene for sin egen definisjon av punk, var Leonard Borgzinner i fanzina 666. Det nye nummeret var enda mer forseggjort enn det forrige, med kartongtykt omslag i farger og mange lekre layout-detaljer. Innholdsmessig var det en fortsettelse av det korstoget han hadde startet året før, da han så at middelklassen var i ferd med å ta over proletariatets subkulturer som punkrocken opprinnelig var en del av. Levde så 666 opp til de store forventningene etter #1? Både og. Denne gangen var det mest amerikansk punk, der hele ni innlevende sider omhandlet Iggy Pop, fem var om Dead Boys, to var viet (britiske) Motörhead og like mange til Destroy All Monsters.

Det norske stoffet i den gjenkjennelige Anarki i Norge-spalten var ikke uventet holdt av til et par Trondheim-band, i dette tilfellet Tomsingan og Johnny Yen Bang!. Sine gamle venner fra sci-fi-fanzinetiden i The Impotents fikk også skryt, likeså Fredrikstads dronepunk-rockere Monotomania. Han uttrykte anerkjennelse til Pull Out og Front Page, men vendte arrogant tommelen ned for Hærverk og Squirms, og avskrev dem begge som Pistols-plagiater. Borgzinner mente at nøkkelpersonene i miljøet rundt City Rockers sto for et holdningsdiktatur som han overhodet ikke var interessert i å ta del i. Sistnevnte fanzine ble beskyldt for å være hovedorganet for det han kalte den den dogmatiske britiskorienterte stilen og utbasunerte at «punken, som alle subkulturer og samfunn for øvrig, koker ned til likeretting og fascistisk holdningspress. Jeg er ingen sau og jeg kan tenke sjøl. Middelklassa har overtatt punkrocken slik de har overtatt radikalismen, rock’n’roll, tungrock og snekkerbukser. Det eneste vi østkantrebeller har som de ikke vil røre med ildtang, er sniffekluten og springkniven.»

Panikk

Panikk ble laget og gitt ut av Roy Hanssen, gitarist i The Generators fra Åmot i Modum utenfor Drammen. Til tross for dårlig fotostatkopi-kvalitet med trykk kun på en side, viste redaktøren en sjarmerende naiv, men ærlig holdning i det han formidlet. Innholdet er delvis basert på han og kompisens London-tur i august med tilhørende konsertopplevelser, men også norsk stoff som anmeldelse av SU-Galoppen på Chateau Neuf og åpningen av Lysthuset. Ikke mange bombastiske kunngjøringer, men den uhøytidelige stilen gled av og til over i ufrivillig humoristiske avleveringer, som hans unnskyldning for ikke å kunne illustrere en Lysthuset-konsert med egne bilder: «Det blei dessverre ikke noen bilder fra denne konserten heller. Jeg glømte å ta med fotoapparat. Jeg har ikke film til det heller.» Responsen på #1 ville avgjøre om det ble et #2, der han i så fall kunne love mer norsk stoff. Det kom aldri, men bandet hans rakk å spille på Lysthuset før jul.

K-79

Med undertittelen «Usensurert» så den første bergenske punk/mod-fanzina K-79 ut som noe tilnærmet en skryteblekke for redaksjonens eget band, Norvegisk Krampe, da den kom ut i oktober. Med en noe snørrhoven og til tider over-toppen usympatisk og arrogant stil, spøy de drittkommentarer rundt seg, så vidt leselig gjennom en lay-out og ortografi som trolig ikke har hatt sin like i norsk fanzineflora.

Nummeret var fullt av selvskryt av Norvegisk Krampe og usammenhengende inntrykk fra SU-Galoppen, foruten konsertanmeldelser fra et par av guttas London-tur i august. Men, og her skiller K-79 seg fra de øvrige norske fanzinene fra samme høst, for mens det ellers var de harde punkbandene som fikk spalteplass, omfavner redaksjonen i K-79 også band fra den hotte mod-bølgen (Merton Parkas, Sta-Prests, Purple Hearts, The Chords) og den enda hottere ska-bølgen (The Specials, Madness) i UK.

En skrivemaskin med et skjevt og slitt fargebånd, uttørkede tusjbokstaver avfotografert og undereksponert, samt slitsomt mange grove skrivefeil og med en setningsoppbygging lik en fem-årings, gjorde imidlertid at det ble en stor utfordring å tyde hva redaksjonen hadde på hjertet. Layouten var til tider dristig, med forsøk som var relativt utfordrende utifra datidas design, men alt i alt var stilen preget av for lite gjennomtenkte ideer. Noe var absolutt interessant lesning, men mye var tull og prepubertalt vas, som gjorde K-79 til en blandet opplevelse. Lite visjoner, mye intern humor og meldinger og mange inneforståtte subkulturelle kodete utbrudd som aldri kommuniserte med andre enn personlige venner. Et par av dem fortsatte imidlertid å skrive i fanzina Frukt Knæsk som kom ut året etter.

Borstal Breakout

En meget eksklusiv Stavanger-fanzine var Borstal Breakout, som bare ble mangfoldiggjort i åtte eksemplarer ved hjelp av blåpapir, utgitt av Otto Hestness i juli. Oljebyens første punkfanzine viste at der skjedde det absolutt nada, eller som lederen antydet: «Dette er en ny fanzine som skal handle mest om det som skjer i Stavanger. Vel, dette nummeret inneholder så å si ingenting.» Det eneste relevante lokalrelaterte stoffet var en kommentar til NM i Rock-finalen som redaktøren hadde sett på tv, der han uttrykte skamfullhet over Stavanger-bandet Wasaband. Man kunne spørre seg hva som var vitsen med å gi ut en fanzine der i det hele tatt, men det ga redaktøren svar på nederst på nest siste side: «PS. Finnes det punk-grupper i Stavanger? Kontakt BB så jeg får intervjuet dere.» De ti sidene, som ikke akkurat kunne kalles tettskrevne, inneholdt stort sett en- og tolinjers plateanmeldelser av britiske punk-plater, foruten én side om hva «anarki» var ut ifra definisjoner redaktøren hadde funnet i diverse ordbøker. Ingen perspektiver utover det som kom fram gjennom hvilke skiver han likte og mislikte, bortsett fra oppfordringen på siste side: «Støtt Borstal Breakout og destroy disco-piss.»

Punk jul

Som en parodi på en hvordan fanzinekulturen hadde utviklet seg i løpet av året, dukket fanzina Punk Jul opp. Denne ble gitt ut i et halvt dusin unike eksemplarer, snekret sammen av Harald Hærverk på Lysthuset lille julaften og kostet en krone. Forsiden var et istykkerrevet bilde fra Melody Maker limt på og skrevet «God Save Sid!» oppå. Under sto det med tusj: «Norli is a wanker». Side to var et overlagt meningsløst intervju med en liksom-punker, side tre hadde listet opp punkband i Norge der både Ebba Grøn og Prudence har sneket seg med, før side fire avslutter med «I Hate Everything! Fuck Off» over hele A5-siden.

Fra Rockefilla og City Rockers sosiopolitiske utlegning til Kloakk, Borstal Breakout og Punk Jul hadde en av fanzineretningene krympet seg til substansløse femminuttersmakkverk. Det ble for enkelte en sport å lage den simpleste layouten, stor håndskrevet skrift ble smurt utover siden, uten kunstneriske eller kunstpolitiske perspektiver, og det minimale som sto skrevet var ofte enten stereotypt eller klisjépreget, gjerne begge deler. Mange var også altfor opptatt av å formidle seg internt i et stadig voksende miljø, men ulik status og selvfølelse gjorde at man satt igjen med et inntrykk av at dette var skrevet mest for å please mer erfarne redaktører. Punk Jul fikk ingen betydning for punkens utvikling her hjemme, men ble en tydeliggjøring av en tendens og trend. Parodien hadde vært fullkommen hvis fanzina i tillegg hadde kostet fem kroner. I dag er denne bare verdifull for die-hard Hærverk-fetisjister og blod-Turbojugends.

Ser man på utvalget fanziner i hele året under ett, ser man også at ting brer seg fra Trondheim og videre rundt i Sør-Norge. Bergen, Stavanger, Drammen og ikke minst Stor-Oslo opplevde en flora av fanzinene som skjøt opp som sopper fordi det ungdomskulturelle miljøet nå lå til rette for det. De vitnet om en entusiasme, en naiv pågåenhet og en optimisme i miljøene som tok den nye kulturen inn over seg. Kollektivt gir de noen parametere på hva som var i gjære.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.