Lysthuset

Etter Råråkk-suksessen på Kjellern i slutten av mars, begynte man å se konturene av et større punkmiljø i hovedstaden. Stadig flere fanziner dukket opp og nye band debuterte. I løpet av våren sto Ski Patrol, Kjøtt, Kollaps og Dueslaget fram og forsterket kravet om en egen klubb. Men så lenge det ikke eksisterte et klubbtilbud, var det vanskelig å manifestere et miljø. Det faste tilholdsstedet på Stripa i Studenterlunden hver lørdag formiddag, gjorde punkerne godt synlige i bybildet, men materialiserte i seg selv ikke noe nytt klubblokale. På Stripa følte de seg mer som utstilte vanskapninger enn en voksende fortropp for en genuin ungdomskultur.

Fløde, Discoteque Rabiat:

Stripa, det var posering i betydningen kreativ outrering. Det hadde noen av oss gjort en stund allerede, i utgangspunktet fordi filmklubben på en av de nå nedlagte kinoene på Karl Johan hadde forestilling hver lørdag kl 1400 og folk møttes før og etter visning.

I løpet av sommeren fikk Arne Johansen fra Hærverk og Knut Selsjord fra Oslo Børs en avtale med Finkenhagen på Club Spotlight, for å leie lokalene til konserter for nye band. Nå hadde det gått over et halvt år siden skandalen rundt Safety Pin Club. Ved å nedtone punk-profilen til den påtenkte klubben, og velge det diskrete navnet Lysthuset, var målet å unngå tabloidoppslag som hadde ført til nedleggelse året før. Sånn sett håpet man på at få til et litt mer langvarig prosjekt denne gangen.

Posering på Stripa: Stein (Kollaps), Ola (Kollaps), Trygve (’79 Kriser), Sneipen (Kloakk), Audun (Forsiktig), Dag (Kollaps), Ulf (pianostemmer av yrke)

Posering på Stripa: Stein (Kollaps), Ola (Kollaps), Trygve (’79 Kriser), Sneipen (Kloakk), Audun (Forsiktig), Dag (Kollaps), Ulf (pianostemmer av yrke)

Åpningskonserten i slutten av september med Hærverk og Oslo Børs, ble en suksess fra første kveld. «Lysthusetvil gå over i historien som en milepæl for Oslo-punkerne,» slo ’79-Kriser umiddelbart fast. Det kom bra med folk, ganske mange friks, men de fleste fra Stripa var der. At man tok relativt lett på aldersgrensen i døra, gjorde også at alle kom inn.

Anne Sandborg, Tinkern:

Jeg tror det kunne vært vanskelig å fått organisert noe som helst uten Knut Selsjord, som tross alt hadde fått inn organiseringsgreía gjennom m-l-bevegelsen. Den erfaringen var god å ha til å dra i gang et prosjekt som Lysthuset med den gjengen der, he-he-he. Jeg sitter igjen med en følelse av at han kom med en agenda, men det gjorde faktisk vi også, og jeg føler mye mer at det var vi som fikk gjennomslag for vår, enn omvendt.

Oslo Børs åpner Lysthuset

Oslo Børs åpner Lysthuset

Utenfor Club Spotlight

Utenfor Club Spotlight

Det var disse lokalet var bortimot fullt av da Knut Selsjord introduserte klubben og sitt eget band, Oslo Børs, som nå besto av gitarist Tormod Kjensjord, trommis Bjørn Kristensen og Ulla Cappelen på bass. Oslo Børs dro de frammøtte utskuddene ut på dansegulvet i en morsom seanse fylt med spinkle, men inderlige coverversjoner av «White Riot», «Teenage Kicks» og «Alternative Ulser», ispedd norsktekstlige versjoner, som «I ræva er det mørkt», og deres eneste sjøllaga, «Råtne guder», «Smukke folks børn» og «Tyngende ansvar». De åpnet i hardt tempo og fikk etter hvert god kontakt med publikum som pogoet som gale.

Hærverk på Lysthuset

Hærverk på Lysthuset

Hærverk var likevel magneten denne kvelden, som selve inbegrepet på oslopunk. De fikk som på Råråkken salen igjen til å eksplodere i et kaos av hoppende og nikkende kropper. Den lave scenen var imidlertid så liten at bandet ble klemt bakover i trengselen fra trykket i salen. Coverlåtene som fikk publikum opp på allsangnivå, gjorde det paradokalt nok umulig å gjennomføre samspilte versjoner. Deres egne bidrag, som «Automatic Lover», «Problem» og «Ingen visjoner», ga bandet mer pusterom. Kommende klassikere som «Produkt av 70-åra» og «Loven slår», hadde ikke bare tilført bandet lokal og egen identitet, men også norske tekster som publikum kunne synge med på.

«Hvilken kveld; to bra band, bra liv og utrolig gøy. Pilen er et utmerket sted, så, det finnes ikke en unnskyldning i verden for ikke å komme hver jævla søndag og støtte opp om arrangementet og ha en herlig kveld,» avrundet ’79-Kriser i sin henstilling.

Produkt av 70-åra

Åh, gå og gjem deg

Jeg vil bare ha ditt kjønn

Bruke deg til siste stønn

Jeg ser på kroppen din

Jeg er et produkt av 70-åra

Er den fin

Jeg er et produkt av 70-åra

Jeg er et produkt av 70-åra

Tror du virkelig alt jeg sier

Veit du ikke at jeg ljuger

Alt jeg tenker på er hvordan

Munnen din suger

Elske er noe jeg ikke kan

Jeg er et produkt av 70-åra

Jeg veit ikke hvordan

Jeg er et produkt av 70-åra

Jeg er et produkt av 70-åra

c Gene Dalby for Hærverk 1978

To uker senere entret Kollaps og Kjøtt scenen på Lysthuset. Nesten ingen hadde hørt Kollaps før, de hadde kun spilt én gang ute før, på fritidsklubben på Hovseter i mai. Ryktene hadde derimot gått foran bandet, og nå hadde vokalist Ola Schjerve (fra GLtd), Stein Ramberg (fra hardrockgruppa Axe) og Dag Krogsvold fått seg fast trommis i Jørgen Grann, også han fra GLtd. De fleste i salen fikk fullstendig hakeslepp: Et sett med overveiende egetkomponert stoff som drønnet energisk og stødig framover, og inneholdt tøffe riff og luftige refrenger. Kollaps låt som en blanding av Pistols og Ebba Grøn, under tekster som bar titlene «Sammenstøt», «Skolen» og «Få troen på deg selv». Stemningen steg og kjøret foran scenen økte i takt med at publikum tok bandets imponerende driv som oppfordring til å hive seg med i pogokjøret foran det lave podiet. «Stein må være the best guitarist in business,» medga Kjell Grønningen i Scum.

Fløde, Discoteque Rabiat:

Det var en periode da hvem som helst gikk opp på scene og fant publikum blant sine egne. Se på Stein [i Kollaps], hvor kom han fra? Han kjørte sånne «meane» Steve Jones-gitarer, en av de beste gitaristene som den perioden frambrakte.

Kjøtt: Per Tro, Helge Gaarder (RIP) og Erik Aasheim (delvis skjult av Helge og mye hår)

Kjøtt: Per Tro, Helge Gaarder (RIP) og Erik Aasheim (delvis skjult av Helge og mye hår)

Med et stortrommeskinn påmalt «Get your mojo workin», dro Michael Krohn i gang Kjøtts tilmålte tid for kvelden. Kjøtt hadde debutert 1. mai på Venstres Hus, og dette var deres femte konsert. 25-årige Helge Gaarder ble fortsatt backet opp av en langhåret gitarist i Erik Aasheim. Bassist Per Tro stilte med helskjegg, mens den andre gitaristen, Jøran Rudi, stilte kortklipt og klar til en kraftutfoldelse.

Kjell Grønningen, fanzine-redaktør:

Han derre Erik-fyren i Kjøtt, han skulle bare gå rundt i det jævla håret sitt. De folka i de banda der var så utrolig kjedelige. Det var kanskje Michael Krohn som hadde litt snitt av et eller annet, ellers så var det bare sånn, de sto ikke fram og viste at «vi er punkere», liksom, dem bare var der og spelte sånn musikk fordi det lønte seg for dem der og da.

Hvis det var noe anakronistisk med utseendet på de gamle frikerne i Kjøtt, var det ikke noe å utsette på energien og frekvensen i anslagene. Åpningslåten «Blitzkrieg Bop» levnet ingen tvil om hvilken musikkgenerasjon de nå tilhørte. Responsen var total fra første takt, og ettersom de spilte enda fortere enn Kollaps, virket den hoppende mengden på dansegulvet enda mer frenetisk og kaotisk. Et par egne, norskspråklige låter som «Blålys» og «Et nytt og bedre liv», bar bud om at bandet hadde en framtid også uten coverlåter.

For de mest kompromissløse punkerne ble det litt for mye Stones og 60-tallet med «Satisfaction» og «Let’s Spend The Night Together», selv i pubertale lynversjoner. Men majoriteten av det oppmøtte publikummet lukket øynene i pogohorden, skreik og hylte med i de kjente låtene, og kunne fornøyd vri opp t-skjortene sine på vei hjem etterpå. På spørsmål fra ’79-Kriser svarte Erik at denne konserten hadde vært den morsomste de hadde spilt. «Det er punks det er morsomst å spille for, absolutt. Vi synes det er morsomst når publikum har det gøy. Vi vil være et danseband.» Det var Kjøtt definitivt, og det hadde vært overflødig å spørre publikum: «Do You Wanna Dance?» mot slutten av settet.

«Det er jævli bra at [[Lysthuset] Pilen [Lysthuset]] er åpna for pønkband. Det er digg å ha et sted å spille på. Møt opp på Pilen hver uke,» skrev Kjell Grønningen på lederplass i Scum. Liknende oppfordringer sto på trykk i de øvrige fanzinene høsten 1979. Oslo hadde endelig etablert en scene og fast tilholdssted for unge amatørband inspirert av den nye bølgen. I oktober fikk klubben besøk av dronerockerne Wrapped Indian Fishfood & Her Unhuman Body Orchestra (WIF & HUBO) fra Oppsal og Ski Patrol (forløperen til Blaupunkt).

Pink Dirt og Front Page møttes mot slutten av oktober i et slags felles releaseparty på Lysthuset. Førstnevnte spilte på sjarm og humor, mens Front Page på sin side prøvde å blåse all tvil om deres egen fortreffelighet ut av høyttalerkassene i PA-en. Det endte i stedet med utblåsning mellom stedets faste punkklientell og crewet til de tilreisende. Det dreide seg mest om to forskjellige innfallsvinkler til den nye rocken, og kulturkollisjon er vel det mest dekkende uttrykket. Front Page hadde ambisjoner langt utover det lille Lysthuset-miljøet. Man opplevde at mens punk i Oslo handlet om nærhet, satset Front Page heller på avstand.

Releaseparty på Lysthuset for Pink Dirt: Jo Viljugrein, Atle Skift og Nicolai Frobenius

Releaseparty på Lysthuset for Pink Dirt: Jo Viljugrein, Atle Skift og Nicolai Frobenius

The Aller Værste: Harald Øhrn, Chris Erichsen, Sverre Knudsen, Ketil Kern og Lasse Myhrvold (RIP)

The Aller Værste: Harald Øhrn, Chris Erichsen, Sverre Knudsen, Ketil Kern og Lasse Myhrvold (RIP)

Før jul ble Johnny Yen Bang! introdusert fra Trondheim, The Aller Værste! fra Bergen, og Generators tok turen fra Åmot i Modum for å føle stemningen på scenen.

Chris Erichsen, The Aller Værste!:

Alle gaula på «Rene hender» og slo i bordene i lang tid etter at vi hadde slutta å spille. Jeg var overveldet, nærmest paralysert. Før konserten smurte jeg inn håret med en eller annen skummel krem – Alcos-anal, en hemoroidesalve – som jeg lånte av dama til Tom, en kamerat av Harald. Jeg hadde litt for langt hår, og lette etter en måte å få orden på det på.

Lokalet til Lysthuset tok 300 mennesker, men det var likevel sjelden over 200 der. Bandene fikk 500 kroner for å spille, og inngangsbillett kostet 20 kroner. Hvis det var over 150 betalende, fikk bandet litt mer, og var det stinn brakke fikk de enda litt mer. Det var ikke snakk om å legge seg opp mye overskudd for klubben, men inntektene fra stinn brakke kunne være gode å ha hvis det kom en dårlig kveld. Den som satt i kassa fikk en femtilapp og en øl eller to. Det samme fikk DJen, men det var en populær og ettertraktet jobb som det var ventelister på for å nå opp til. Oppdaterte DJer som Jan Olufsen, Svein Paulsen og Gene Dalby, bidro de til å gjøre Lysthuset til stedet de mest interessante tingene skjedde i hovedstaden i 1979.

Lysthuset, et bra sted å henge

Lysthuset, et bra sted å henge

Harald Fossberg, Hærverk:

Lysthuset, det var samlingsstedet, det var der alle banda endte opp med å spille. Lysthuset var dritkult, der hang man. Bra sted å henge.

Punken som genuin ungdomskultur i hovedstaden med alt det innebar av band, klubber, dans, fanziner, stil, holding og selvbevissthet kuliminerte gjennom Lysthuset. Dansen var en sentral del av det hele, ikke minst fordi dansing til beatmusikk i Norge hadde hatt en lei tendens til å ende opp i swing. På 70-tallet hadde groove-dansen overtatt for ungdommens fysiske musikkutfoldelse, men gjennom punken hadde pogo blitt en ny innsprøytning og dimensjon til beat-dans. Her var det bare om å gjøre å hoppe opp og ned sammen med andre, mer eller mindre i takt med musikken, og føle seg som en enhet. Klyngen foran bandet, der alle ble like i frigjøringen gjennom avstanden som bortfalt. I tettheten der det knapt eksisterte plass mellom de dansende, var man like nær den andre som seg selv. De dansende individene ble en masse i et øyeblikks rus, der ingen var over eller under, men alle var én. Fokus på posering og konkurranse mellom de flinkeste, som i andre danseformer, var befriende fraværende.

Fløde, Discoteque Rabiat:

Pogoing var definitivt et uttrykk for den fysiske massesuggesjonen ved å være tett innpå hverandre, ha fysisk kontakt. Pogo hadde sin storhetstid på Lysthuset, den begynte å dabbe av etter det, faktisk, da begynte folka å stå med arma i kors og se på banda etterhvert.

Ski Patrol

Ski Patrol

I likhet med på Hard Rock Kafé i Trondheim avtok den altoppslukende dansingen og pogoingen i form og styrke da Lysthuset hadde holdt på noen måneder. Noe paradoksalt pogoet publikum helst til låter de kjente, altså coverlåter, mens de på den andre siden klaget over at band ikke hadde flere egne låter. Disse var imidlertid ukjente for de fleste, og dansen avtok i styrke.

Pogoingen hadde hele tiden vært noe av det mest karakteriske ved punken. Var det genuine nye dansespråket i denne energiske beat-kulturen allerede på retur? Den nye klyngehoppingen som hadde visket ut ansikt, status og roller mellom scene og sal, og forvandlet publikum og artist til en stor pulserende organisme, var dens tid allerede over?

Man hadde fått for mange konserter, og det lille publikummet var ikke lenger like sultefôret som før. De første konsertforventningene hadde spaltet så mye oppspart energi og så mye håp, at i det øyeblikket punkerne fikk rammer for å utøve sine ritualmagiske sekvenser, frigjordes alle spenningene som en ren selvregulerende prosess. Men da disse øvelsene ble en vane, mistet de også mye av den kraften som lå oppspart. Like viktig var det også at sentrale personer og bandmedlemmer sluttet å danse til andre bands liveopptredener. Det var ikke flere enn 150–300 mennesker på disse Lysthuset-konsertene, og det var først og fremst den hardere kjernen foran scenen som ga fysisk respons. Når da nøkkelpersoner i miljøet holdt seg for gode til å pogoe, gjorde det mange av de øvrige usikre. Det ble brått slutt på pogoingen mot slutten av 1979, og ånden i punkmiljøet gikk inn i en ny fase.

Kjell Grønningen, Scum:

Jeg var jævli opptatt av pogoing og stemninga av folk. Akkurat som jeg har vært med på alt dette med fotball og synging. Folk som står og kjeder seg, ikke sant, jeg har alltid vært motstander av sånt.

Nå opphørte ikke pogoing fullstendig gjennom vinteren og overgangen til 80-tallet. Men de store klyngedansene der den store masseutløsningen foregikk, avtok etterhvert. Selv om den tok seg opp under Oslos første lille-julaften-konsert på rocksiden, da Discoteque Rabiat varmet opp for Kjøtt og Babij Jar. Igjen var det stinn brakke, fullt kjør og befriende julenissefritt i lydanlegget.

Utover nyåret og våren gjorde lokale band som De Sjenerte, 1984, Blaupunkt, Feber og Salvation Army tildels minnesrike opptredener på Lysthuset. I tillegg til langveisfarende Overdose fra Bergen, og Sjølmord, Belsen Boys og Vannskrekk fra Trondheim.

1984: Gunnar, Bønna, Roy (RIP), Marius og Øystein

1984: Gunnar, Bønna, Roy (RIP), Marius og Øystein

De Sjenerte Morten Tandberg og Bjørn-Asle Nordli

De Sjenerte Morten Tandberg og Bjørn-Asle Nordli

Høydepunktet i Lysthusets levetid var likevel nachspielet etter Clash-konserten, da De Sjenerte og The Aller Værste! spilte foran en måpende Topper Headon, og Joe Strummer endte opp på fest i det okkuperte kollektivet Tinkern. Da var Lysthuset defintivt den hippeste, kuleste og tøffeste klubben man kunne oppholde seg på i Norge, samtidig som den var stedet man traff det minst snobbete klientellet. 1. juni oppsummerte miljøet på Lysthusetperioden med en to-dagers Sjokk-rock festival på Høvikodden.

Etter at Lysthuset tok ferie på sommeren 1980, og man skulle begynne på ny frisk, fikk imidlertid arrangørene døra i trynet med beskjeden om at dragartistene i The Great Garlic Girls hadde tatt beslag på søndagskveldene. Innen den tid hadde andre arrangører (som Rockekroa i regi av IAB) begynt å sette opp et stadig økende antall konserter med nye norske rockgrupper. I tillegg kom Pan Rock, Expressen og etter hvert Venstres Hus, som gjorde savnet av Lysthuset mindre.

Joe Strummer koser seg på Lysthuset

Joe Strummer koser seg på Lysthuset

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.