Kristiansand: Moron Café

I Kristiansand hadde Sigbjørn Nedland sittet og holdt på sine gamle helter fra 60-årene som musikkjournalist i Fædrelandsvennen gjennom 70-tallet. Selv om han hadde spilt en del musikk fra den nye bølgen i Pop Spesial på NRK radio i de foregående årene, viste han relativt liten interesse for å oppdatere leserne rundt punk og new wave-stoff i fredagsspalten «Musikk». I 1979 var det bare unntaksvis han priste rockmusikere som var yngre enn Rolling Stones.

Det eneste alternativet til danseband, ten-sing og disco i byen, var klubben Down Town og gruppa Marquee Band. Oppkalt etter den legendariske London-klubben der Stones slo gjennom i 1963, spilte da også Marquee Band i hovedsak Stones-låter. Men de skapte liv og røre rundt seg, og holdt rock-fanen høyt hevet mens resten av byen lå under for apati og passivitet.

 

 

Tony Valberg, Skabb:

Joggi var dressed to kill, looking sharp, gikk med sin helt spesielle, optimistiske sving nedover gata. Selv kledde jeg meg i terylensbukser, altfor store og fillete jakker fulle av sikkerhetsnåler, piggsveis, som en fortapt unge, og vakte tilsvarende forundring. Det var bare oss to.

Bortsett fra Marquee Band skjedde det lite på rockfronten i sørlandsbyen i 1977 og 1978, før Joggi Gjestland (ex-Rockefilla) og Tony Valberg begynte å ta tak.

Etter et mislykket forsøk på å dra i gang noe de kalte Moron Café på Down Town våren 1979, ble de kontaktet av likesinnede som var lei av de sløvende forholdene som tynget byen. Sammen kom de til enighet med Restaurant Vindmøllen om drift av det alternative klubbprosjektet Mølla. Som et alternativ til Travolta- og discokulturen, inngikk de en avtale som skulle romme teater, filmklubb, viser, jazz og blues, samt new wave-klubben Moron Café. Sistnevnte holdt åpen på onsdager, hadde gratis inngang og 15 års aldersgrense. De andre kveldene kostet det mellom 5-20 kroner i døra og man avkrevde legitimasjon i døren.

Åpningen 2. mai med byens fremdeles eneste oppegående rockgruppe, Marquee Band, ble fulgt opp to dager senere med jazzkonsert der Sigurd Køhns gruppe Lakkering sto for underholdingen.

Joggi Gjestland, Moron Café:

Moron Café var ment som et spark i rævva på sørlendingene, derav navnet. Først som en kveld på et DownTown sammen med Tony Valberg. Ble kasta ut etter tre ganger. Så på Mølla. Vi var en samling av alle som prøvde å få til noe. Punk, rock, jazz, viser, filmklubb. I styret satt også Terje Formoe (Kaptein Sabeltann) for å ivareta visemiljøet.

Mølla var åpen alle dager i uken, med vekslende tilbud og besøk. Før sommerferien hadde de arrangert konserter med Naboens Rockeband, The Broughtons, Erik Møll, i tillegg lokale band som Foxtrot og Black Label. Steinbrudd fra Hamresanden ble omtalt som «Kristiansands nye rockegruppe» da de dukket opp i slutten av mai. Med et repertoar bestående av låter av Stones, Cheap Trick, AC/DC, Ramones og Sex Pistols og en energisk vokalist, skaffet de seg fort en lojal tilhengerskare.

Foxtrot var et lokalt danseband som vanligvis spilte funk og disco på helt andre steder enn Mølla. Men repertoaret deres besto også av rock og new wave-låter som de brant for, men brant inne med når de skulle livnære seg som musikere. Moron Café på Mølla gjorde imidlertid døren høy og porten vid for gruppa, som paradoksalt representerte det motsatte av hva klubben sto for. Det var ikke mange band å velge mellom til å begynne med og takhøyden måtte bli stor.

Etterhvert dukket det opp flere band rundt Mølla, og klubben ble det stedet de kunne samles, den var med på å dyrke fram nye band og gi de eksterende mulighet for å nå et publikum. Miljøet manglet likevel en fanzinekultur for å bære det identitetsmessige samholdet. Sporadiske notiser og annonser i regionalavisen Fædrelandsvennen, førte imidlertid til interesseøkning for aktiviteten rundt Mølla fram mot sommeren, og medlemstallet nærmet seg tusen.

 

 

 

 

 

 

I begynnelsen av juni annonserte Moron Café tolv timers hurtigrock-konsert med svenske Pain og Berlin, Young Lords og Front Page fra Halden, Hærverk og Kjøtt fra hovedstaden, og Belsen Boys og Cleopatras Hevn fra Hard Rock Kafé-miljøet i Trondheim.

Spillingen skulle foregå ute på Christiansholm festning fra middagstider og fortsette inne på Mølla om kvelden. Det var ventet storinnrykk, og til og med satt opp egen buss fra Trondheim. Kommunen ga festivalen en økonomisk garanti på 5000. Alle gruppene spilte gratis og billettprisene ble satt til 20 kroner for utekonserten og 10 for å komme inn på Mølla.

Og storinnrykk ble det. «Ungdom med piggsveis, sikkerhetsnåler i ørene, og kjettinger i halsen, satte sitt preg på Kristiansand i helgen,» fastslo Fædrelandsvennen. Punkere og new wavere fra fjernt og nært ankom enkeltvis og i gjenger, og fra fredagskvelden på byen kunne 79-Kriser noe arrogant melde at «folk fra hele Sørlandet hadde kommet og temmelig mange hadde funnet fram de verste klisjépunk-klærne de fikk tak i.» Nå var likevel klisjépunkere bedre enn discoungdom som vanligvis regjerte byen på sommerstid, og det lovet bra med tanke på selve festivalen.

Utedelen på Christiansholm festning fikk trønderne i Belsen Boys æren av å åpne. Et hundretalls punkere stimet inn foran scenen i vill jubel, og startet et uhemmet pogokjør i samme øyeblikk bandet dro i gang åpninglåten «Onkel politi». Settingen var likevel langt fra optimal. Scenen var altfor høy, i tillegg gjorde det sterke sollyset forholdene altfor naturalistiske. Dette var band som man forbandt med mørke kjellere og minimalt med dagslys. Trønderne hadde i tillegg hoppet over soundchecken, og lydmannen hadde langt fra kontroll over det som kom ut av anlegget. På toppen av det hele begynte punkere foran scenen å sprute øl mot scenen, og lyden forsvant i begge monitorene. Full stans etter én låt!

Da de omsider kom i gang igjen, var futten gått litt ut av de ivrigste punkerne, som hadde brukt pausen til panisk øldrikking. Men gitarist Arne «Skonken» Skavland, bassist Roger Jayesingha og Prepple Houmb bak trommene hamret løs for å dra stemningen opp igjen, og vokalist Frank «Fjols» Alterskjær gjorde alt for å skape liv der han hoppet rundt spyttklysene som etterhvert suste forbi som prosjektiler.

Belsen Boys egne låter som «Nobels Fredpris» og «Æ e morder» hadde tilløp til hardt driv, men dårlig lyd og altfor få øvinger gjorde sitt til at bandet brøt sammen og gikk av scenen halvveis inne i en coverversjon av «Anarchy In The UK» noen låter senere. «Ikke helt bra spilt, men de var ihvertfall et ekte punkband, ikke sånne som bare kler seg ut til konsertene,» konkluderte Kjell Grønningen i fanzina LAMF.

 

Belsen Boys rett før de går på scenen på Hurtigråkkfestivalen: Skunken, Frank Fjols, Roger og Prepple

 

Belsen Boys rett før de går på scenen på Hurtigråkkfestivalen: Skunken, Frank Fjols, Roger og Prepple

Stephan Juhl Nielsen, Rabies:

Hurtigråkkfestivalen var helt rå, den gjorde at vi den høsten begynte å legge planer om å lage et eget band. Det var jo ingen av oss som kunne spille. Vi hadde jo ikke vært spesielt aktive i musikktimene, men jeg var fascinert av faenivoldskheten og humoren. Vi lo jævli godt da Belsen Boys sa at de hadde spilt «Anarchy In The UK», men at ingen av oss hadde fått det med seg. Så tenkte jeg at hvis de gjør det, så la oss gjøre noe sjøl, da.

 

Skunken og Frank Fjol i Belsen Boys

 

Skunken og Frank Fjol i Belsen Boys

 

Steinbrudd

 

Steinbrudd

Et fullstendig sceneskifte fant sted da neste band, lokale Steinbrudd, innfant seg. Utenbys-punkerne trakk seg bakover og overlot arenaen til en stor hjemlig fanskare. Anført av en spretten vokalist, en visuell krysning av Alice Cooper og Phil Lynott, fikk de liv i det håpefulle publikummet foran scenen med hjelp av låter fra Stones og AC/DC. Østlandsfanzinene grein på nesa, men fikk til slutt et par punk-covere å nikke til. «De laget en morsom versjon av «God Save The Queen». Vokalisten sto strak med mikrofonen hevet i været mens tonene fra den engelske nasjonalsangen tonet ut over høytalerne, for så å blande seg med skramlende gitar og eksplodere ut i en vill orgasme som rocket i vei,» registrerte fanzina Trash. Steinbrudd forlot scenen til et trampeklappende publikum, som etterhvert hadde kommet opp i et antall på et halvt tusen.

Cleopatras Hevn, som var neste band ut, overrasket de fleste. Noe så sjelden som et norsk «jenteband» som spilte punk og hard rock! De hadde drømt om å spille i band i flere år, men følte at det først var mulig etter at punken hadde banet vei for amatørband. Som kvinnelig kvintett hadde de øvd siden januar, og debutert to uker tidligere på HRKs Solrock i Studentersamfundet. Ryktene om opptredenen deres hadde gått foran bandet, og arrangørene hadde gjort et smart valg da Tomsingan, som egentlig var booket inn, trakk seg.

Under lyden av punk og hard rock med tivoli-lyd i orgelet, sto den Patti Smith-inspirerte vokalisten Ellen Otterdal Jensen i spissen for de driftige jentene. ’79-Kriser dro sammenlikning til Runaways, og City Rockers konkluderte med at de var det eneste bra bandet på hele utefestivalen. Publikum var med, og gjenkjente kollektivt Barry McGuires «Eve of Destruction» og X-Ray Spex’ «Identity». Ellens vokal var like skrikende som Poly Styrenes, og hun la heller ikke skjul på begeistringen for Spex-vokalisten. Tekstene kom imidlertid ikke veldig fram i lyden fra PA-kassene på Festningen. Men det Cleopatras Hevn tapte i dynamikk og vellyd, vant de i friskhet og sjarm.

 

Cleopatras Hevn

 

Cleopatras Hevn

 

Notting

 

Notting

Fra sørlandshovedstaden kom neste band, trioen Notting. Litt perifere i forhold til Mølla-miljøet, men ryktene gikk om mye energi, dopbruk og besøk i spjelet. Ikke helt enkelt å få tak i låtene, som etter sigende var mer eller mindre knabba fra amerikanske Dictators.

Delarrangør Tony Valbergs egen gruppe, Skabb, hadde i likhet med Cleopatras Hevn, debutert på Solrock i Trondheim to uker i forveien. Men, i motsetning til Notting, de kunne iallefall ikke beskyldes for å plagiere New York-punkere. De mest stereotype punkrockerne ble heller forvirret. Mens de så et band med et relativt punka image, rant det musikk ut av høytalerne som de ikke klarte å plassere. De Cure-inspirerte og smarte riffene ble istedet tolket som latinske toner og spanskinspirert gitarspill. «Bare møkk» og «mislykket», var dommene i henholdsvis LAMF og ’79-Kriser. Skabb demonstrerte uansett at det gikk an å ha ulike innfallsvinkler til den nye rocken, og at new wave ga dem lov til å eksperimentere.

Skabb ble avløst av Front Page, som framsto i en mer konvensjonell utgave enn på Råråkk. Med en ekstra gitarist som lirte av seg forutsigbare rockesoloer, og coverversjoner av blant annet «I Don’t Know How To Love Him», viste de stadig tettere samspill. ’79-Kriser var enda mer kritisk enn forrige gang bandet ble omtalt, og mente bandet nå var glattere og mer poppete. Dessuten ble det satt spørsmåltegn ved autensiteten deres: «De kler seg ut før konserten etter hva slags publikum de skal spille for.» Trash på sin side mente konserten befestet deres stilling som enere innen norsk råråkk.

 

Front Page-vokalist Morten Milde ble skikkelig irritert på en drita full Bobo Maniac

 

Front Page-vokalist Morten Milde ble skikkelig irritert på en drita full Bobo Maniac

 

 

Det nærmet seg slutten på utedelen av festivalen, som var tildelt Marquee Band og Young Lords, de lengstlevende og mest kjente på plakaten. Selv om Marquee Band jobbet hardt og energisk, virket deres Stones-inspirerte rock litt utdatert i forhold til det publikum hadde fått servert hittil. Versjoner av «Jumping Jack Flash» og «Sweet Home Alabama», kunne vært et bra alternativ til apatien i ørkenvandringen midt på 70-tallet, men ble i relief til amatørrocken bare en del av den samme ørkenvandringen. At gruppa hadde nådd finalen i NM i Rock, talte heller ikke til deres fordel. Young Lords fikk den utakknemlige oppgaven å være gå-hjem-bandet, som et soundtrack til oppsummering og opprydding før publikum trasket innover mot byen med ørene og hodene fulle av musikk og lyd.

På Mølla senere på kvelden gjorde Hærverk sin beste og tetteste konsert noensinne. Ikke minst fordi de nå hadde funnet en trommeslager, Trygve Sandvik, som kunne binde sammen resten av gjengen på en solid måte og overlate det serimonelle til vokalisten. Over 200 publikummere trivdes bedre i pogoklynga foran scenen i et mørkt og trangt klubblokale enn ute i det grelle dagslyset der alle illusjoner og fantasiene bokstavelig talt hadde forsvunnet som dugg for sola. «For et kjør! Uten tvil deres beste konsert hittil,» skrev LAMF som meldte om massepogoing og topp stemning. Kjøtt tok over og holdt tempoet oppe, både på scenen og i salen, før Belsen Boys, Cleopatras Hevn, Skabb og fastere og løsere jammelag fortsatte utover kvelden.

 

Ikke alle bandene ble like godt mottatt

 

Ikke alle bandene ble like godt mottatt

Hurtigråkkfestivalen hadde vist at det var mulig å samle mange tilhengere av den nye rocken også i Kristiansand. Nå kunne Moron Café se lyst på fortsettelsen i visshet om å ha lagt et grunnlag for utviklingen av en rockscene for et stadig voksende lokalt publikum. For å markere det satt Tony og Joggi opp opp konsert på Mølla med sine egne band, Skabb og Madhouse. For Madhouses del, med Terje Paulsen på sang og gitar, Joggi på bass og Bjørn Ole Rasch på trommer, var det debuten. De hadde tre låter på repertoaret, «Madhouse», i tillegg til Wire-låtene «12XU» og «Lowdown».

Joggi Gjestland, Madhouse:

Vi hadde ikke øvd mye. Jeg lærte meg noen av bassgangene på soundchecken. Det bar preg av å være nokså spontant. Jeg var inspirert og entusiastisk og gledet meg, men ikke nervøs. Vi var jo pønkere, så vi hadde ikke noe å leve opp til. Jeg var ganske ustoppelig i min iver. Ikke drevet av noen ideologi, snarere en tro på at alt er mulig. Konserten varte ikke mer enn et kvarter, inklusive trøbbelet til Terje Terje med gitarstrengen som røyk.

I juli holdt Mølla åpent som et alternativ ungdomssted, men med minimal omsetning. Personalet begynte å klage og fryktet for arbeidsplassene. Det første arrangementet etter sommerferien var i samarbeid med Kristiansand SU, da britiske Crisis og Cygnus turnerte under Rock Mot Rasisme og Hardrock Mot Willoch-banneret i slutten av august. Nærmere 400 betalende sørget for et solid overskudd på Mølla, selv om kommunen hadde lagt inn en underskuddsgaranti på 3000. Selv om det unge og lovende Arendalsbandet Wartex dro i gang stemningen en time etter skjema, og Madhouse og Crisis fulgte opp med ren punkrock, var det reggaebandet Cygnus som fikk det til å løsne hos de frammøtte. «De aller færreste kunne holde seg i ro,» bemerket Fædrelandsvennen.

Medlemstallet hadde nå steget til hele 1200, men oppmøtet på de enkelte arrangementene falt i september da Steinbrudd, Capitol Letters (nok et reggaeband fra London) og Veslefrikk opptrådde. I slutten av måneden fikk Mølla skriftlig beskjed om at klubben måtte ut 1. oktober.

På det påfølgende medlemsmøtet ble restaurantør Udby hardt presset av miljøarbeidere, journalister og en saklig, men fast Joggi Gjestland som møteleder, til å gå med på å fullføre avtalen ut året.

Møtet stoppet også mumlingen fra personalet på restaurant Vindmøllen, som hadde gitt uttrykk for at de ikke likte den nye kundekretsen. Nå måtte de uansett forholde seg til dette klientellet i ytterligere tre måneder. På høsten fikk Mølla besøk av band som Allison fra Bergen, finske Jokka Tolonen Band, NM i Rock-vinnerne Broadway News, i tillegg til lettere poprockband fra nærområdet som Chris Band og Foxtrot.

Stephan Juhl Nielsen, Rabies:

Utover høsten 1979 var Mølla den eneste plassen i Kristiansand der man kunne høre alternativ musikk. Det var ikke mange som var tilhengere av det. Vi var fire gutter som ikke passet helt inn i idretts- ellr bedehusmiljøet. «Ok, vi tar skjea i egne hender og drar i gang et band,» litt sånn dette er nytt, dette er rått. Så ble vi spurt av Joggi om vi ikke kunne tenke oss å opptre på mønstringen på Mølla. Vi hadde ikke engang diskutert hvem som skulle spille hva i gruppa, så hvorfor faen ikke!

Mens man så seg om etter nye lokaler å flytte inn i etter nyttår, markedsførte Kristiansand Teater en konsert med kristenrockgruppene Jerusalem og Enveiskjøringi slutten av november. Trolig som et svar på all den mediaoppmerksomheten den nye amatørrocken på Mølla hadde fått, kalte de arrangementet Rock Med Mening. Joggi Gjestland reagerte umiddelbart. Dypt provosert mobiliserte han til stormønstring på Mølla to uker senere under navnet Rock Uten Mening.

Av de elleve gruppene som stilte viste det seg at ni av dem manglet øvingslokale. Derfor ble Rock Uten Mening også et spark til kommunen om krav om lokaler å øve i. De lokale myndighetene hadde ikke klart å bestemme seg hvorvidt dette problemet hørte inn under ungdomskontoret eller kulturbudsjettet, så der sto alt stille. Det gjorde derimot ikke de 300 som etterhvert møtte opp på Mølla.

Et spekter av nye rockband viste bredden av nye band, som fjortisene i Purple Haze. De spilte flere sjøllagede låter, og Fin Serck-Hanssen omtalte dem i ’79-Kriser som «en jævla lovende gruppe.» Neste band, Black Label, hadde spilt på Moron tidligere, og starta konserten med det den samme fanzineskribent omtalte som «en så kukkreisende versjon av en julesalme at skrittsoppen emigrerte.» Det tredje bandet, Noize, hadde bra tak på publikum og spilte tradisjonell tungrock, i tillegg til Stones-covere.

 

Trangt og kaotisk da Noize spilte

 

Trangt og kaotisk da Noize spilte

Stephan Juhl Nielsen, Rabies:

Vi raska sammen og fikk lånt noen instrumenter. Det var tilfeldig at det ble jeg endte opp som vokalist. I stedet for å lære oss noen sanger som vi hadde sjans til å lære, så skrev vi tre stykker sjøl. Vi var det eneste bandet som sang på norsk. Sinte tekster fra vårt miljø, om det vi var opptatt av. Vi tenkte «ok, nå bare beinøver vi, så går vi inn der og blåser av huene på folka.» For meg var det en vanvittig morsom happening.

Bra tak på publikum hadde også Madhouse, som hadde utvidet repertoaret med en coverlåt siden sist, Damned-låten «Fanclub». Trioen var det første bandet Crisis hadde likt da de passerte Sørlandet på vei rundt kysten.

Etter at nok en ny og ubeskrevet gruppe, Diare, hadde spilt et par coverlåter, deriblant Boys’ «First Time» og «Belsen Was A Gas», var det endelig Rabies’ tur. Stephan Juhl Nielsen møtte publikum med et hatsk blikk, og introduserte første låt, «Discosvin», til mainstreamungdommen i byen. Kompisene deres pogoet vilt foran scenen mens bandet ploget seg gjennom de nylærte riff. «Pisseskole» og «Kom Ikke å Ypp» fulgte, før de avsluttet med en Pistols-cover. «Dritsterke sjøllaga låter. Spesielt vokalisten imponerte,» skrøt ’79-Krisers korrespondent. Kvelden opprant med kortere og lengre innslag fra Skabb, Steinbrudd og Plague, før duoen med det ironiske navnet Visegruppa Tony & Terje (fra Skabb og Madhouse) avsluttet med låta «Komeini».

Desember gikk unna med besøk av Oslo-gruppa Lumbago og Urdar fra Trondheim. Plague og Steinbrudd fikk æren av spille julen inn fire dager før ribba kom på bordet. Så ble det kroken på døra for videre aktivitet på Mølla. Ikke før i mars fikk Moron Café etablert seg på nytt. Men nå hadde den nye bølgen utløst et skred av nystartede rockband som skulle prege byen fremover. Lily & The Gigolos, Boys Voice og Square Wave var bare tre av de som ga ut plater i løpet av kort tid. I mai 1981 kom samlealbumet Moron Café – Noe godt fra Sør, der hele 15 band viste bredden i det nye miljøet. Alle de nye banda, entusiasmen og stemningen på Mølla hadde gitt miljøet tro på en framtid for rock uten mening i bibelbeltets sentrum.

Den nye rockebølgen i Kristiansand startet med Moron Café og Hurtigråkkfestivalen. En snøball som begynte å rulle. Fra å være et smalt tilbud, fikk man etterhvert noe som liknet på en flodbølge av band som skylte over byen og tiltrakk seg seg alt og alle som nektet å tilpasse seg discokulturen. Grupper som Lilly & The Gigolos og Munch viste musikere som gikk i forskjellige retninger, også med punk og new wave-ånden i bagasjen. Miljøet rundt byens alternative rockgrupper dannet kjernen i den gjengen som på begynnelsen av 90-tallet dro i gang Quart-festivalen.

 

Terje Paulsen i Madhouse

 

Terje Paulsen i Madhouse

 

Joggi Gjestland, Madhouse

 

Joggi Gjestland, Madhouse

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.