Hardrock mot Willoch

I Sosialistisk Ungdoms eget organ, Ungsosialisten, hadde man sporadisk fulgt punken fra sidelinjen etter Sex Pistols’ sjokk-konserter her i 1977. Sistnevntes opptreden førte til en lengre debattserie, der hakekors-bruken ble ankepunktet for de dogmatiske sosialistene som fordømte den nye musikkulturen. Men avisen ga også plass til stemmer som så dette i et større perspektiv. Utover i 1978 valgte Ungsosialisten å fokusere mer på new wave og Rock Against Racism-bevegelsen, som var mindre tvetydig og enklere å forholde seg til. I tillegg hadde de reportasjer om City Rockers og Hard Rock Kafé. I en tre-siders artikkel under overskriften «Spill sjøl!», ga de våren 1979 en innføring i hvordan man startet rockeband, hva slags utstyr man trengte og hva det kostet. Dessuten vokste behovet for å markere avstand til den allesteds-enerverende Travolta-discoen: «Disco er ute, rock er inne» proklamerte de.

Selv om den lange listen med gode råd og bruktutstyrstips var fri for partipolitiske undertoner, kom disse klarere fram i et av de påfølgende numrene. For på samme måte som ml-bevegelsen, hadde også SU en agenda i forhold til å få fram nye rockeband. I sommernummeret stilte det de kalte SUs «pønkesekretariat», Einar Braathen og Paul Håvard Kvangraven, seg i spissen for å hjelpe rockeband til å få spillejobber på det de kalte «røde rocke-arrangementer» i SUs regi. Uavhengige punk- og new wave-band hadde liten lyst til å ta kontakt for å selge seg og gå i politisk ærend for et sosialistisk parti. Band ville følt seg misbrukt i en slik sammenheng, der musikernes integritet ble unyttet i et større politisk sammenheng. For punkens del var det viktig å få fram at rockmusikk kunne og burde være fri og anti-autoritær.

Den største serien av «røde rocke-arrangementer» kom allerede før valget i september, den såkalte SU-Galoppen med over 30 planlagte konserter. Galoppen gikk under flere bannere og slagord, deriblant «Hardrock mot Willoch», «Rock mot rasisme og arbeidsløshet», «Nordli is no fun», «Voldta Travolta» og det mer haltende rimet «Amok med rock». I en pressemelding kom det fram at mens Senterpartiet spilte inn plate i valgkampens tegn, slo «Sosiaslistisk Ungdom til med rock isteden for valgkamp,» og arrangørene lovet at nærmere 100 lokale, norske band skulle få slippe til som oppvarmere på den omfattende turnéen i over 20 norske byer.

Sverre Knudsen, The Aller Værste!

Jeg hørte om RAR-turneen første gang jeg møtte Einar Braathen på sankthansaften i Bergen. Først skjelte jeg han ut for at SU-erne prøvde å politisere punken, men jeg hadde jo sansen for RAR og det endte med at jeg sa jeg ville bli med som roadmanager. Det ble jeg, etter først å ha blitt sendt til London for å bli kjent med banda og for å bringe dem til Norge.

Øverst på plakaten sikret SU seg det engelske Crisis, som spilte punkrock, og Cygnus, som på sin side holdt på sine vestindiske røtter gjennom roots-reggae. De to gruppene ankom Bergen med ferje fra Newcastle omtrent ved skolestart og ga seg ikke før valglokalene åpnet midt i september. Crisis ble lansert av arrangørene som «røde punk-rockere» og erklærte revolusjonære marxister, dog måtte det understrekes at de verken var av Sovjet- eller AKP-typen. Nei, dette var folk med tilknytning til Social Workers Party, og dermed godt spiselige for SV-ere her hjemme.

Den første uken av turneen var likevel preget av kaos, avlysninger og omstokkinger. SU var lillebror på venstresiden i sammenlikning med ml-erne når det gjaldt organisering. Mens AKP kunne arrangere 20 kulturarrangementer samtidig i Oslo som oppladning til 1. mai, kunne SU/SV knapt klare ett. Der ml-erne var pålagt bedehusaktig avholdsrestriksjoner, hadde SU en langt mer liberal holdning til rusmidler, i det minste i praksis. Denne holdningen ga seg også utslag i mindre disiplin i organisasjonsleddene. For ungsosialister var revolusjonen og politisk arbeid moro, mens det for unge rødegardister var et pliktpreget kall. Dessuten oppsto det store kulturkollisjoner mellom de etablerte delene av SU/SV nedover på sørvestlandet.

Sverre Knudsen, The Aller Værste!

Under turneen hadde jeg ansvaret for PA, backline, transport og kommunikasjon med banda. Det var mye problemer med SU’erne, selv om de var velmenende hadde de ingen erfaring. Kjemien mellom banda og dem var ikke bra, så jeg tok over administrasjonen som turnéleder.

I Stavanger hadde arrangørene gitt oppvarmingsjobben til det lokale bandet Wheels med en ung Mia Gundersen som blikkfang, og dansebandet Nurk Twins. Sistnevnte var på 60-tallet et av Rogalands råeste beatband, men hadde utover på 70-tallet holdt ut som danseorkester. Ironisk nok var det Nurk Twins som klarte å lokke fram det som var av respons hos lokalbefolkningen. Derfor var det heller ikke overraskende at Crisis klaget over publikum da de etter en uke ankom hovedstaden. Til fanzina ’79-Kriser sa trommeslager Luke: «Vi har gjort hva vi kunne fra vår side, men publikum har vært temmelig slapt. De fleste er dopa – ligger 10 år etter,» før han nyanserte: «Jeg hater ikke hippier, men jeg hater apati!»

Konserten på Chateau Neuf i Oslo ble også en kaotisk affære. Usikkerhet om hvilke lokale band som skulle spille, kluss med PA-anlegget og avbrutte opptredener forsinket spillelisten. «Arrangørene hadde ikke grep om noe som helst. Reggaebandet ble avlyst på grunn av alle forsinkelsene,» klaget Gene Dalby i Krig & Hat. Punkerne viste stor misnøye med å la seg bruke i valgsirkuset, buet ut en av de politiske talerne, stormet scenen og grep mikrofonen selv. Den lille maskot-punkeren Sneipen på 13 år fikk et ark i hånden. Trolig forsto han ikke helt innholdet han stotret det fram over anlegget: «De sleske sosialdemokratene i SV-ledelsen forsøker gjennom dennne konsertturnéen å utnytte pønken i sitt valgsirkus. Råråkken skal være lokkemiddelet som skal samle ungdommen som stemmekveg ved kommunevalget. Men pønken selger seg ikke for at noen reformister skal sitte i fire år å prate piss.»

Douglas Pierce, Crisis

Douglas Pierce, Crisis

Dexter No-Name, Crisis

Dexter No-Name, Crisis

Fra annet hold kom kritikk mot SU som hadde proklamert at lokale band uten partitilknytning skulle få slippe til på, og nettopp hadde gjort det motsatte i Chateau Neuf. Blant disse bandene som kom fra Bergen, Tronheim, Hamar og Lørenskog og fikk opptre, var alle unntatt Hærverk kjent for sine SV-sympatier.

Hærverk var til gjengjeld satt opp på plakaten uten å bandets vitende, men fordi så vidt mange kom for å se nettopp dem, følte de seg på et tidspunkt forpliktet til å spille. Enden på visa var at de ble avspist med 15 minutter i Kjellern, og måtte starte før Crisis hadde avsluttet sitt sett i Storsalen. Det endte i bråk og høylydte protester. Noen ble banket opp av vaktene.

Punk forteller deg ikke hva du skal gjøre. Punk er lei av diktatorer, og dikterer derfor ikke. Punk forteller deg hva som er galt og ber deg komme ut av sofakroken, og å gjøre et eller annet med det. Punk kan ikke settes til høyre eller venstre for noe. Det er derfor latterlig å se SV’ernes forsøk på å fortelle punks at de er Sosialister. Men, punk er jo også idealisme, og derfor ugjennomførlig. Det betyr allikevel ikke at man skal gi opp (lurte deg der), vi kan allikevel rette opp mange skjevheter. Men, glem ikke i alt dette alvoret at det viktigste er FUN, (Ja) Fun, fun, fun. Punk er av/for ungdom.

Gorm Gullo i fanzina Citizens etter RAR-turnéen

Tore Dimmestøl, Rough Trade

Einar Bråthen fortalte meg senere at turneen var ment å virke radikaliserende på ungdommen. Tror ikke rasisme var et stort problem i Ålesund den gangen – veldig få innvandrere, mener jeg å huske.

Selv om SU hadde brukt hele valgkampbudsjettet sitt på turnéen, og timet hele ferden til å ende dagen før kommunevalget, avviste Sverre Knudsen at ungdomspartiet hadde en annen agenda enn å spre bra musikk, og å bevisstgjøre unge om kampen mot rasisme. «SU har ikke misbrukt denne turneen verken til å styrke seg selv eller fiske stemmer for SV,» svarte han på direkte spørsmål fra Ungsosialisten da turneen var gjennomført.

Sverre Knudsen, The Aller Værste!

Mitt poeng med å bli med var nettopp for å sørge for at det ikke ble partipolitisk utnytta, og jeg sa fra at hele greia ville bryte sammen om de forsøkte seg på det. De lå veldig lavt med det politiske budskapet hele veien. Ingen SU-taler etc. SU’erne var stort sett kritiske til SV, så noe fisking for SV så jeg i hvert fall ikke. Uansett var det heller ikke så interessant med et så ungt publikum. Resultatet ble at de ikke fikk utnyttet turneen enten de hadde villet eller ei.

Til tross for kaos og forsinkelser, misnøye og mistro mot partiets utnyttelse av punken, ble turnéen en nesten ubetinget suksess i den forstand at den fikk distribuert energisk livemusikk rundt til alle avkroker i landet. Crisis sprutet av kraft og bankende rytmer. Crisis og Cygnus spilte i de alle fleste byene av en viss størrelse helt nord til Trondheim, mens Johnny Yen Bang! og Belsen Boys tok ansvaret for å trekke folk i Nordland.

Tromsø fikk aldri besøk av Galoppen, ifølge Ungsosialisten fordi musikkmusikkmiljøet i byen var så dominert av ml-ere at ikke en gang et samarbeid var mulig. Men sørafor fikk lokale band over alt varme opp for hovedattraksjonene. Enkelte steder ble band startet nettopp i den hensikt. Men mest av alt var dette en uvurderlig inspirasjon for unge til å dra i gang et alternativt musikkmiljø i småbyene og starte band, fanziner og rockeklubber!

Harald Fossberg, Hærverk

Endelig fikk folk i distriktene se et ordentlig band som hadde øvd. Crisis var et jævli bra band, selv om de var sosialister, så var de ikke slagords-folk. De sang enkle og greie tekster som faktisk handla om noe. Det er en forskjell når du synger om tredje internasjonalen og å synge om å ha et sted å bo. Rock Mot Rasisme-turnéen var sånn som gjorde at punken ble lettere å svelge for endel folk, fordi de har jo gode, fine meninger – de ser rare ut, men de har fine idéer.

Tony Wakefield, Luke Rendell, Dexter og Douglas i Crisis fremfører «UK ’79» i Oslo

Tony Wakefield, Luke Rendell, Dexter og Douglas i Crisis fremfører «UK ’79» i Oslo

For utviklingen av den nye gjør-det-sjøl-rocken var det avgjørende at Crisis hørtes og så ut som et punkband, og at de ikke så og hørte ut som Tom Robinson. Det kunne fort ha endt opp med et band som skilte seg marginalt ut fra tidligere generasjoners rockegrupper, men Crisis var på mange måter det beste Norge kunne fått i kategorien sosialist-punk. De hadde alder, utseende, den små-foraktelige og litt arrogante holdingen, de hadde med seg sin egen selvfinansierte ferskpressede single som de solgte på konsertene, de hadde roadier med grønt hår, de oppførte seg som alt annet enn popstjerner, og de var villige til å spille for den hyra SU klarte å spa opp. Som enkeltestående begivenhet var denne turnéen trolig den viktigste vitamininnsprøytningen for norsk rock i overgangen til 80-tallet, mens den for SU ble deres bane.

Einar Braathen, SU

Jeg og hele turnéen ble lagt for hat – turneen gikk med over 100 000 i underskudd, og gjorde at SU var på konkursens rand gjennom hele 80-tallet. Men Trond Kvist i Bergen brukte SU-turnéen til å starte Bergen Rocke-klubb sammen med de som seinere starta TAV. Sverre Knudsen var jo en nøkkelperson som roadmanager/lydtekniker i SU-turnéen, som betalte han med PA-anlegget, som igjen ble startkapitalen til TAV.

Ungdomspartiet ofret seg selv for å spre punkrocken til alle avkroker av landet, mens partiapparatet lå tilbake med brukket rygg. SU ville i utgangspunktet bruke rocken til å formidle sosialisme, men endte også opp med å formidle den nye rocken. For mange ble dette det første møtet med den nye livemusikken, ikke minst med tanke på at danseband og jazzrock var det nærmeste mange i distriktene hadde vært levende, elektrisk musikk på mange år. SU-Galoppen viste at man ikke trengte mer enn tre grep for å formidle sannheten om hvordan det opplevdes å være ung, man behøvde ikke å ha spilt gitar i ti år for å kunne stå på en scene, man behøvde ikke vite hvordan man slo an en Gm7-akkord lenger! Derfor var det alt annet enn overraskende at denne turnéen ga enorm inspirasjon og energi til ungdom, synliggjort gjennom en oppblomstring av lokale band, fanziner og rockklubber det påfølgende året. Prisen å betale var at punken i større grad ble forbundet med den sosialistiske venstresiden og politisk korrekthet.

Sverre Knudsen, The Aller Værste!

Det var helt suverent å få være med på den turnéen. Mange lokale band fikk spille, ofte for første gang, og et utsulta publikum fikk endelig høre noe musikk som interesserte dem. Å reise rundt på bygdene i en buss med 15 punkere og seks rastaer i 1979 var også ganske eventyrlig. Jeg var aldri enig i ambisjonene eller intensjonene [til SU], men synes resultatet alt i alt ble veldig bra.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.