Fra Trocadero til Kanalen og tilbake

Året i forveien hadde Trondheim etablert seg som den nye rockens hovedstad. Hard Rock Kafé hadde gitt de nye bandene en plattform og scene til å utfolde og utvikle seg. Fanzine-kulturen hadde blomstret, og rammene for de nye rockbandene stimulerte hverandre i bevisstheten om at de var endel av den samme entusiastiske bølgen.

Livet på Trocadero var likevel ikke optimalt. HRK måtte ta med seg alt av lydutstyr – platespillere, backline, PA, til og fra hver gang det skulle være arrangement. Dessuten måtte klubben betale leie.

Ole Jacob Hoel, HRK

Det kom et tilbud fra Kanalen om at vi kunne komme dit. Vi ville da få gratis leie og gratis bruk av fast backline, og et lokale mer tilpasset vår musikk enn Trocadero, som var en kjøttkakekafe med gammeldansarrangementer en gang i måneden. Det var harde diskusjoner om vi skulle ta imot tilbudet fra Kanalen, men fordelene tilsa at vi skulle prøve. Det var ølsalg på Kanalen, men merkelig nok klarte vi å drive uten aldersgrense. Folk måtte vise legg ved disken ved kjøp av øl.

På vertshuset Kanalen var det bare plass til 200. Stedet ble leid gjennom impressario Tore Lande, som hele miljøet i utgangspunktet ikke hadde stort annet enn forakt for. Landes nærmest enerådende posisjon hadde i utgangspunktet vært en viktig årsak til opprettelsen av HRK. I tillegg var det klaustrofobisk lavt under taket, og biljardbord og annet møblement sperret mulighetene for kroppslig utfoldelse.

HRK-konserter på Kanalen 1978–79:

2. nov The Rats (debut), Fat Cat, Tomsingan

9. nov Urgent

15. nov Flax

16. nov Flax

23. nov Tordenskiolds Soldater, Belsen Boys (debut), Per Kleppe & Skattesnyteran

7. des Pigs, Pains

17. des Jamming, konferansier: Torger & Åge

14. jan Edge, Tran, DJ Geir Moron Brurok

21. jan Cascade, Belsen Boys, Blodskam

4. feb The Rats, Per Kleppe & Skattesnyteran

11. feb Lekasjeensemblet, Belsen Boys, Cerebral Ekstase

18. feb Bitch Boys, Dag Ingebrigtsen

22. feb Johnny Yen Bang!

25. feb Flax

Men fra å arrangere konserter annenhver onsdag, fikk nå HRK muligheten til å åpne dørene sine hver torsdag. Det fungerte bra helt til julebordsesongen startet i begynnelsen av desember. Da Kanalen prioriterte akevittkonsumerende og stivpyntede gjester fremfor byens øldrikkende og ustelte utskudd.

Mens det fortsatte å dukke opp nye og vitale grupper, ble imidlertid publikum etterhvert mer og mer passive. Rekruttering av nye og ukjente band var ikke problemet. Utfordringen lå i å engasjere medlemmene. Nye Takters reporter i Nidaros tilkjennega situasjonen i en lengre artikkel om miljøet, da han skrev «ikke at klubben er død, men det som mangler er at publikum aktiviserer seg mer enn de gjør. Folk bare sitter og glaner på gruppa som spiller istedet for å gå fram og danse.»

Det kunne virke som om entusiasmen var borte, og at den første bølgen hadde stilnet. Gnisten hadde sloknet, kanskje fordi kjernen av aktivister var de samme som både arrangerte konsertene, spilte i bandene og anmeldte begivenhetene i fanzinene sine. Noen brente øyensynlig lyset i begge ender!

Ole Jacob Hoel, HRK:

Det visnet hen på Kanalen etter hvert. Jeg var aktivt med på å lage en vri på Hard Rock Kafé sammen med Lister, et harselas mot den sløve rockelinjen – tror vi kalte kvelden Soft is-kafé. Det var mange bra kvelder på Kanalen også. Det skjedde mye en periode. Jeg husker Tramteatret så gjerne ville spille der og kom dit etter en forestilling og spilte Stones og Tom Robinson. Folk syntes det var litt sære greier, men en hyggelig gest.

På nyåret ble HRK skjøvet over fra torsdagene til søndagskveldene. Beskyldinger om ramponering og hærverk fra klubbens gjester, ble til krav om at klubben måtte stille med egen vakter for å passe på. Den gjensidige irritasjonen økte, og i slutten av februar måtte klubben igjen se seg om etter nye lokaler. Man fikk kjøpt seg litt tid ved å arrangere Frostrock i Studentersamfunnet i begynnelsen av mars, men det var egentlig bare å utsette problemet med å finne noen som ville huse klubben.

Frost-rock i Trånhæim

Henimot aften en søndag i mars var det Frostrock. Dette er det tredje store arrangementet til HRK. Det ble en uhyre blandet fornøyelse. Disse bandene spilte: Belsen Boys, Charisma, Edge, Legalize It, Opoponax, Tran, Cascade, Bitch Boys. Kanskje det var fler også, men dem har jeg da glemt. Belsen Boys var første og beste band. De må være blant Trondheims beste for tia. Veldig bra sjølkomp som «Nobels Fredspris» og «Onkel politi» var virkelig hårde. Men tråss den utsøkte musikken var det nesten ingen som pogoa. Noen pønkere sto også helt i ro. No fun. Belsen Boys er vel en 15-16-17 år, skulle jeg tro, og altså et band å håpe på. En hel del fatale individer satt rundt omkring på stolen, alt mulig rare folk og de gadd ihvertfall ikke flytte på den feite ræva si, og bevege seg ned på gølve. Det var bare to gode band, og det andre var Edge. De var helt dø på scenen, men hård og rask og god musikk spilte de hvertfall. Nå var det antydning til pogo framme ved scenen, men storliv ble det aldri. Edges beste låt var trolig «I Don’t Mind» av Buzzcocks som de trolig hadde oversatt til norsk. Bitch Boys var temmelig livat på scenen, og spilte noen temmelig bra låter. Men publikum var temmelig passiv. Bitch Boys prøver å apperelere til pønkerne men lykkes temmelig dårlig. Tran spilte en temmelig rask låt på ca 30 sek, ellers var de temmelig håpløse. Opoponax var temmelig boring, de leste dikt til temmelig svak musikk. Legalize It var temmelig drepende. Det andre var temmelig fælt. Altså: Frostrock var temmelig dårlig. Da det var temmelig lite pønkråkk!

Viggo Mastad, fanzina Punk-tum – Hitras Skam #2, 1979

Bak: Trom, Lars Olufsen, Geir Moron Brurok, foran: Frank Fjols

Bak: Trom, Lars Olufsen, Geir Moron Brurok, foran: Frank Fjols

Da HRK endelig kom seg i hus igjen, var de tilbake på Trocadero der det hele hadde startet året i forveien. Istedet for å bevege seg framover, ble tilbakekomsten til Trocadero et skritt tilbake. De tidlige bandene som hadde løftet kveldene i Innherredsveien til unike opplevelser, som Rabies, Edge, Opoponax, Sphinx, Bitch Boys og Tomsingan, var i oppløsning. Det forsterket opplevelsen av at en første periode var ferdig. Hele den omfattende fanzinekulturen rundt fortrock-identiteten var også borte. Tilbake sto Punk-tum og The Moron, som begge sto i opposisjon til førstegenerasjonens innfallsvinkel ved å forfekte den britiske punken. Men også disse gikk fort inn. Trondheim sto som rockby ribbet for både faste klubblokaler og egen presse.

Åge Utnes, Rockefilla:

Skiftet i 1979 var allerede forutsett i 1978. De første personkonstellasjonene var ferdige som resultat av krangler og utspilthet. Det skjedde en reorganisering av musikerne fra de forskjellige bandene. De gamle ble oppløst, nye ble startet. HRK-miljøet var i ferd med å dabbe av, men nye var blitt inspirerte, og man begynte å snakke om større behov for etablering av en egentlig scene.

Hele Trønderlags egen Åge Aleksandersen hadde imidlertid registrert den voldsomme aktiviteten rundt Hard Rock Kafé, og tok kontakt for å dokumentere dette gjennom sitt eget plateselskap, Arctic Records. Han syntes å gjenkjenne noe av den samme ånden i musikken som dengang han selv hadde begynt å spille på midten av 60-tallet, inspirert av The Pretty Things og Them.

Tane Tomsing, aka Åge Utnes

Tane Tomsing, aka Åge Utnes

På senvinteren begynte ryktene å spre seg om prosjektet, og i løpet av mai hadde Bitch Boys, Citadel, Edge, Johnny Yen Bang!, Opoponax, The Rats, Sjølmord, Sphings og Tomsingan vært i studio og lagt ned låter på tape. Releasekonserten for 7000 Riff i slutten av november forlenget livet til de oppløste bandene og ga kunstig surstofftilførsel til miljøet.

Omtrent samtidig som HRK var tilbake på Trocadero, åpnet Bodegaen i Studentersamfundet en ny klubb for unge rockgrupper som de kalte 018. Men oppmøtet var lavt, arrangementene sporadiske, selv om DJ-aktiviteten ble omtalt som «Norges beste» og verdt inngangspengene alene, ifølge Nye Takter.

Til tross for ustabile klubblokaliteter, kom likevel et vell av nye band fram i byen i løpet av året. Per Kleppe & Skattesnyteran, Cleopatras Hevn, Elektrisk Ungdom, Skabb, Hiff Naff Niff Nurr, Reidar Radars Kano, Urdar, Alladin, Apekolonien, Kjærnefamilien og Jehovas Vitner debuterte alle i ulike sammenhenger, enten på HRK-arrangementer eller fritidssklubber. Av de nye trønderbandene var det Johnny Yen Bang! og Cleopatras Hevn som klarte å markere seg sterkest, og fikk mest medieeksponering. Sistnevnte spilte en av sine første konserter på Hurtigrockfestivalen i Kristiansand sommeren 1979, og ble med på flere konserter rundt i Sør-Norge under SU-galloppen på høsten. På den nordnorske delen av SU-turneen, toppet Johnny Yen Bang! og Belsen Boys plakatene sammen med lokale band. Sånn sett var de alle tre med på å definere den nye trønderrocken utenfor hjembyen. Høsten 1980 var det slutt for Hard Rock Kafé i Trondheim. Dalende interesse for det som etter mange av medlemmenes mening var blitt et for stereotypt tilbud med punk og heavyrock, gjorde at drivkreftene la ned hele greia. «Men det skal komme noe annet i stedet,» sto det å lese i en pressemelding i Puls i september.

Fra høsten 1979 og utover vinteren 1980 var det likevel ryktene om den nye trøndersensasjonen Wannskrækk som løp på alles lepper blant rockbevisste trøndere. Gitarist Kjartan Kristiansen hadde spilt både i sitt eget Kjartan & The Nekrofiles, og sammen med Geir Moron i Blodskam på HRK tidlig i 1979. Nå hadde han slått seg sammen med bassist Persi Iverland, i et band som vekselsvis het Kloroform og Cræsj, og etter hvert fått med seg Belsen Boys-trommis Prepple Houmb på sang, og trommisen Gisse. Inspirert av Stockholmsbandet Cellskräkk (svensk for klaustrofobi), fant de formelen under navnet Vannskrekk på vårparten 1979.

Ask B. Cold og Jan Swensson i Edge

Ask B. Cold og Jan Swensson i Edge

Sjølmord

Sjølmord

Ståle i Johnny Yen Bang!

Ståle i Johnny Yen Bang!

Kjartan viste et talent for å lage fengende hooks og gitarriff. Sammen med Prepple skrev han låter om ting fra hverdagen, som «Lektor Hoaas», «Feig», «Annleis» og «Kommun». Debuten fant sted på Angeltrøa fritidsklubb i september. Vannskrækk sang på kav trøndersk, og innen årsskiftet justerte de skrivemåten til det mer fonemiske Wannskrækk for å underbygge den lokale tilhørigheten.

Wannskrækk, fra venstre, Persi (delvis skjult), Kjartan, Prepple, og Sommer

Wannskrækk, fra venstre, Persi (delvis skjult), Kjartan, Prepple, og Sommer

Da bandet Oslo-debuterte sammen med Belsen Boys på Lysthuset i begynnelsen av april året etter, hadde de passert kompisene sine både i samspill, enegisk sceneutfoldelse og i måten å formidle det umiddelbare. Belsen Boys var i utgangspunktet favoritter gjennom å være familiære med Oslo-publikummet før konserten, og selv om de leverte en av sine beste konserter, overlot de trønder-tronen til Wannskrækk. Sistnevnte avleverte et sleggebanka kompakt sett. Konserten etterlot en forbløffet horde av nikkende, samtykkende hoder med åpne munner. Låter som «Øll», «Æ veit da faen æ», «Ran en bank» og «In te avhør» gikk rett hjem hos hovedstadspublikummet, som tok helt av da disse ble toppet med coverversjoner av Cockney Rejects.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.