Safety Pin Club

«Vi trenger desperat en klubb her i Oslo! Dessuten trenger vi masse band, fanziner – kort sagt: et miljø!», konstanterte Svein Paulsen på lederplass i City Rockers i august, og pekte på de tre hovedelementene som måtte på plass for å kunne utvikle en genuin ungdomskultur rundt den nye rocken. Det var ikke tilfredstillende nok å treffe likesinnede hver gang det mer eller mindre tilfeldigvis kom et britisk eller amerikansk band innom Chateau Neuf eller Club 7.

Idéene ble luftet og diskutert blant folk som hang rundt platebutikken Electric Circus og på bokkaféen Jaap i Hjelmsgate. Men det var ikke før Gine Smerud og Tone Senstad tok initiativet i september at klubbplanene begynte å bli konkrete. Gine hadde få måneder tidligere kommet hjem fra Ibiza for å begynne på Voksengymnaset i Hegdehausveien. På Ibiza hadde hun jobbet et par sesonger med promotion på utestedet Es Paradis, og blant annet vært involvert i å få Bob Marley og Lou Reed til øya. Rett før hun kom hjem hadde hun satt inn en Noen-som-passer-for-meg-annonse i Dagbladet der hun søkte etter «sterke personligheter» for å dele hennes lidenskap for punk og new wave, både privat og som kontaktnett og grunnlag for å kunne dra i gang planene hennes om å «starte Norges eneste punk club». Da hun landet et par uker senere, var foreldrenes postkasse full av svar. De fleste fra slibrige mannfolk som hadde tent på hennes fordomsfrie sammenstillinger rundt kjønn og punkrock. Men i bunken fant hun også noen som var genuint opptatt av den nye rockkulturen.

Gines annonse i Noen som passer for meg …

Gines annonse i Noen som passer for meg …

På Voksengym traff hun Tone Senstad, en rotløs og jevngammel tenåring som hadde bodd i London og fremdeles var preget av punkens utfordrende klesstil og pågåenhet. Sammen dro de hverandre opp, kartla byens potensielle klubblokaler i løpet av en drøy uke, tok ringerunder og fikk raskt til en prøveavtale hos utleier Ole Bjørn Finkenhagen på Club Spotlight i annenetasje til Restaurant Pilen i krysset Pilestredet og St. Olavsgate.

Gine Anita Lundh, Safety Pin Club:

Vi svevde og pratet som en foss i munnen på hverandre etter at Finkenhagen gikk med på å ha punkklubb der. Det var ikke dårlig av han, selv om motivet var å fylle alle dager med nok folk og ølsalg.

Tone og Gine poserer i Dagbladet

Tone og Gine poserer i Dagbladet

Gine, Safety Pin Club

Pull Out var mine venner, og hadde nesten øvd for mye til å åpne en punkklubb. Andrej Nebb] og Volker Zibell] ble lei av å høre om min planlegging og påminnelser om når de skulle komme etc. De var venner og tok nesten ingenting for jobben. Jeg var allikevel nervøs for om vi fikk dekket deres og andre utgifter med de lave inngangspengene [10,-] og de få punkerne som fantes. I grunnen var det ikke så mange aktive typer blant punkerne. Det var vel bare de med fanziner, grupper og oss med klubbåpningen.

Nyheten begynte å spre seg og pressen begynte å vise interesse. «Da jeg i midten av september fikk vite at Spotlight ville stille annenetasje til fri disposisjon for punk, var jeg egentlig litt tvilende, men glad over at planene om punkklubb endelig var blitt noe mer enn prat», skrev Jan Olufsen i City Rockers. Handorff i Nye Takter var udelt positiv til initiativet, men undrende til om det var marked for klubben: «Vil det bli pågang? Punkere er ikke akkurat dem en særlig ofte ser i Oslos gater.»

Det skulle vise seg at det ikke var noen grunn til. Etter at Gine og Tone hadde blitt intervjuet i både Dagbladet og VG, og posert for de respektives fotografer, la de samtidig opp til en mediahype som skulle bli skjebnesvanger. I intervjuet i VG lanserte de Safety Pin Club som et alternativ til det overflatiske plastlivet som diskotekene medfører. De ville la amatørgrupper slippe til med genuine liveopptredener og i utgangspunktet holde åpent annenhver søndag, selv om de ambisiøst tilkjennega at målet var å få til ukentlige kvelder, helst i egne lokaler. Gruppa Pull Out skulle åpne klubben den første søndagen i oktober, Ice Cream Band var tiltenkt oppgaven som neste band to uker senere. Jentene håpet at nyheten om klubben skulle bringe dem i kontakt med punk- og new waveband som forhåpentligvis eksisterte et sted der ute. «Punk er ikke bare musikk, men også en måte å være på, kle seg på», understrekte de to samtidig som de ga uttrykk for at de var veldig spente på hvor mange tilhengere av denne nye livsstilen som faktisk fantes i Oslo-området.

Hundrevis av svart/hvitt-plakatene ble hengt opp på hver bidige lyktestolpe i sentrum i dagene før åpningen, men det var definitivt forhåndsomtalene i ettermiddagsavisene som trakk nysgjerrige til åpningskvelden. DJ-valget falt på Dag som jobbet på Electric Circus, og en venn av Tone med lang erfaring fra musikkbransjen, Charles Forbes, skaffet dem en håndfull jugoslaviske scenevakter.

Gine, Safety Pin Club:

Tone, Dag og jeg hadde et merkelig vorspiel før åpningen. Vi sminket Dag og dresset ham opp til han så ut som en krysning mellom en dragstjerne og et medlem av New York Dolls. En gammel gymdrakt og to ulike secondhandstrømper. Vi ville at han skulle se helt annerledes enn alle andre DJ-er i byen.

Intetanende forbipasserende utenfor Restaurant Pilen i halv ni-tiden fikk seg en merkelig opplevelse denne søndagskvelden. Utenfor den vanligvis ikke for overfylte restauranten, sto det en femti meter lang kø av orginaler og avvikere i alle farger, sjateringer og retninger. Knapt tre kvarter senere var det blitt så fullt at flere arme somlere måtte avvises i døra. Lokalet var for lite! Det var stappa fullt. 300 mennesker. Utrolig! Det tydet opplagt på at det var behov for et slikt sted i Oslo.

DJ Dag

DJ Dag

Gine, Safety Pin Club:

De første som kom så mer snille, frikete og kjekke ut enn jeg hadde ønsket meg. Etter hvert kom flere og heldigvis så noen ut som punkere. Andre hadde med seg selvlagde punkklær og skiftet på do. Jenter kom fnisende inn og hjalp guttene med noe som mer så ut som Kiss-sminke. En kom med plastposer. Han hadde ikke punkklær. Så han tredde plastposene på som om de skulle være bleier. Jeg gapte i forbauselse.

«Overraskelsen var jo alle karnevalsposørene. Hvor kom dem fra, alle sammen? Det var jo bare 1/3 av folkene man kjente igjen som pønkfolk», noterte City Rockers seg og telte samtidig flere frikere enn soss, uten å trekke noen slutning om hva som var verst. «Samme faen det forresten, stemningen ga i hvert fall et håp om at det kunne bli en underholdende kveld.»

Utdrag fra playlista til DJ Dag på åpningskvelden av Safety Pin Club:

The Residents – Satisfation

The B-52’s – Rock Lobster

Teenage Jesus & The Jerks – Orphans

Joy Division – Leaders of Men

Tapper Zukie – Pick Up the Rockers

Culture – 27 Clash

Culture – Love Shine Brighter

Rachel Sweet – B-A-B-Y

Blondie – Hanging on the Telephone

Blondie – X-Offender

Patti Smith – Gloria

Velvet Underground – White Light/ White Heat

Ian Dury & The Blockheads – Sex & Drugs & Rock’n’Roll

Sex Pistols – Anarchy In The UK

Buzzcocks – Orgasm Addict

Models – Freeze

Sham 69 – Borstal Breakout

Adverts – Gary Gilmore’s Eyes

Ramones – Sheena Is a Punkrocker

Ramones – Blitzkrieg Bop

X-Ray Spex – Oh Bondage Up Yours

Wayne County & The Electric Chairs – Fuck Off

The Stranglers – No More Heroes

Devo – Mongoloid

Suicide – I Remember

The Modern Lovers – Roadrunner

Pere Ubu – Final Solution

The Clash – White Riot

VG ironiserer over at punken kommer for sent til Oslo

VG ironiserer over at punken kommer for sent til Oslo

Den gjengen med bortkomne avvikere som hadde møtt opp på åpningen av Safety Pin Club, var såvisst ikke et representativt utvalg av objektivt pen og vellykket ungdom. Sett utenfra var de merkelig fremmede, noen udiskutabelt stygge. Klærne var slitte og møkkete, med merker og påmalte bokstaver, og så langt fra utgangsstativene i motebutikkene man kunne komme. En sikkerhetsnål gjennom kinnet eller øret, med verk rennende ned øreflippen, var heller ikke et motestempel. En gjeng skinnjakkebehengte foran scenen som spyttet øl og strupevæske i beundring mot bandet på scenen mens de lo og gliste, var ikke normal oppførsel. Det var å spre sykdom. Man støtte på både jenter og gutter med overdimensjonert sminke som sa «avstand» framfor «nærhet». Punkere med hår dynket i farger ingen frisørsalong i hovedstaden ville våge å påføre kundene sine i åpningstiden. Publikum var magre, feite, arrede, kvisete, stammende – og ødelagte. Klær og utsmykning understreket avviket som man allerede kunne lese i de unge ansiktene deres.

Lokalet var stappfullt, og de som ble presset ut på dansegulvet ble også nødt til å danse. Da DJ-en satte på ny-klassikere av Pistols, Buzzcocks eller Sham 69, ble det full massepogo, og vill og kaotisk aktivitet på det lille dansegulvet. Mange ble tydelig forvirret av reggaeplatene innimellom, men danset likevel, om enn noe tvilende. Det var kanskje litt merkelig å se folk med hakekors malt i trynet som danset tydelig fornøyd til svart musikk.

Dagbladet ville følge opp forhåndsomtalen ved å sende en journalist inn på åpningen. Han kunne rapportere om et lokale proppfullt av «beinharde asfaltbarn, voldssamfunnets ektefødte opprørere», før han intervjuet tilfeldige besøkende og konstanterte at «uten tvil kommer punken for fullt».

Pull Out

Pull Out

Kveldens hovedattraksjon, Pull Out, sto endelig på scenen, folk trengte seg sammen og varmen foran bandet gjorde alle ytterklær overflødig. Bandet hadde kun spilt to konserter tidligere, den første i Sandefjord, og nesten ingen hadde registrert at de hadde Oslo-debutert en uke tidligere på Arkitekthøyskolen. Åpningslåten «Lars Hertervik» forvirret publikum mer enn det utløste en entydig, felles esktase. Likevel formet horden foran scenen seg til en dunkende masse, og det oppsto en erstatningsbevegelse for pogo som likevel ga en type utløsning. En følelse av uhemmet svettekast og fysisk trengsel i en klump med fremmede individer som oppløste seg i en kollektiv kropp som hoppet opp og ned.

Gine:

Horder av folk kastet seg mot scenen, mikrofonene og gruppa. Andrej fikk skikkelig gjennomgå. Støyen fra alle folkene overdøvde Andrejs sang. Desto mer rasende Andrej ble, desto mer punka virka han, så det fungerte fint.

Ikke alle følte at den syngende bassisten med de mørke solbrillene kommuniserte like bra med de som sto nedenfor podiet. Folk hadde forventet primitiv og fengende punkrock, og ville ikke uten videre la seg avspise med midtempo-artrock med keyboards som liknet mer på en tysk utgave av Stranglers enn Pistols. «Ikke akkurat den mest spennende gruppa jeg kunne tenke meg, nyklipte, eldgamle urfriks», fastslo City Rockers reservert, og konstanterte bittert at de «sang på engelsk og drepte alt som het pogo-lyst». Folk prøvde å velte massene over scenen for å få ut mer energi, men scenevaktene fra Balkan klarte å holde hordene i sjakk. Fanzina Illegal var ikke videre trollbundet av musikken, og konstanterte at «bassisten fikk temmelig mange spøttklyser i trynet, noe han hadde godt av». Nye Takter var nøktert oppmuntrende, og syntes å registrere Pull Out som et band «med tydelig potensial. På sitt beste fikk de fram et oljet driv ispedd en masse skarpe skiftninger og en idé-vidde», og la til «Se opp for denne gruppa, folkens!»

Svein Paulsen, City Rockers

Spytting var en undervurdert kommunikasjonsform, men det var betinget av at den tok utgangspunkt i tyntflytende ølblandet salvie, var absolutt og kollektiv slik at den fikk et orgie-aktig preg og ikke var av den fastere sorten eller er snørrklysepreget. Eller individuelt rettet mot en spesiell artist. Da var det tydelig at spyttinga var negativ.

En times tid senere hadde Pull Out gjort seg ferdig med brytekampen på scenekanten, og det ble det nytt kjør på dansegulvet, med Clash, Adverts, Ramones og annet innlysende pogostoff. Samtidig begynte ryktene å gå om at det var slutt på ølet, og at klubben derfor ville stenge for kvelden. Men publikum ble værende, drakk vann for ikke å dehydrere, «det var tross alt en god del jævli ålreite, ville og gærne folk der, og det var verdt hele kvelden å pogoe seg gal sammen med ukjente og kjente tryner», som City Rockers uttrykte det.

I mylderet beveget også VGs middelaldrende fotograf seg, nedlesset med fotoutstyr på magen. Han forsøkte å få utvalgte gjester til å posere foran kamera, men fikk istedet slengt et par-fem snørrklyser på seg for å vise at ikke alle liker å bli betrakta som dyr på utstilling.

DJ Dag spilte «Borstal Breakout»-singelen på anlegget, og fadet heller ikke ut slutten av låta som ender i en masse glassknusing. Folk pogoa som gale, og da glassknusinga gikk ut over DJ-anlegget, kom sjefen på Pilen stormende opp trappa, forvirret i blikket etter å få kontroll over situasjonen og finne ut hvem som hadde knust hva. Samtidig, bak i kulissene, gikk VG-journalisten for å ta en prat med Gine for konfrontere henne med fotoutstyr som han mente var ødelagt. Men også for å fortelle henne at Tone og Charles hadde gitt et intervju til ham. Der hadde de avslørt at de nå hadde overtatt klubben, at hun var ute, og at de var i gang med å reforhandle kontrakten og kreve prosenter av ølsalget.

Gine:

Totalt overrumplet gikk jeg for å konfrontere Tone og Charles med det VG-fyren hadde sagt. Det var jeg som ville åpne en punkklubb og jeg fikk Tone med. Charles hadde ikke noe med å uttale seg i det hele tatt! «Jeg bare hjelper Tone», svarte Charles da jeg endelig fant dem. «Vi kommer til å øke prisen enten du vil det eller ikke. Jeg har bedt om 30 % av ølsalget ellers så tar vi klubben et annet sted», la han triumferende til. Etter et lengre munnhuggeri uten støtte fra Tone, ga jeg opp og gikk istedet for å se om jeg kunne finne Finkenhagen. Helvete heller, fyren var helt gal!

Imens tuslet publikum hjem etter et svett utfoldelse i en ny setting. Safety Pin kunne ha bragt det for det sovende rockmiljøet i Oslo ut av dvalen, idet klubben var villig til å gi de alternative rockgruppene en sjanse til å vise seg, «et utklekkingssenter for en mengde interessant musikk». Før og i løpet av kvelden hadde allerede seks-sju nye band meldt seg for å få spille. Til og med Pain fra Stockholm ville komme over.

Jan Arne Handorff, Nye Takter:

Det som slo meg var at stemningen her lå milevis fra Club 7s depressive, trykkende og døddrukne atomsfære. Ingen særlige klikktendenser – snarere noe mer som et åpent fellesskap.

Neste morgen våknet klubbgåerne og resten av Norge til VGs skandaleoppslag om punkerne som skulle «være mest mulig jævlige, male seg til, kle seg i filler, opptre bøllete og rått, drikke, huie og skrike mest mulig på dansegulvet. Her skulle foreldrene vært og sett sine avkom! De ville fått sjokk. Stort verre enn en punker kan ikke et mennneske se ut.»

– En kom med plastposer. Han hadde ikke punkklær. Så han tredde plastposene på som om de skulle være bleier.

– En kom med plastposer. Han hadde ikke punkklær. Så han tredde plastposene på som om de skulle være bleier.

Dagbladet 12.10.78

Dagbladet 12.10.78

Gine:

Dagen etter fikk jeg tak i Finkenhagen. Han var sur, men roet seg ned da han forsto at jeg ikke var med på stuntet fra Charles. Han og jeg var jo enige. Han blandet seg ikke inn i inngangspengene, og jeg lot han få inntektene av ølsalget. Det med de 30 % som Charles krevde, var sant. Like sant var det at Finkenhagen tenkte som jeg hadde sagt til Charles, at han ville aldri gå med på noen prosenter av ølsalget til punkklubben. Finkenhagen sa at klubben var over for hans del. Vi holdt oss ikke til avtalen. «Jo, jeg gjør det», sa jeg, «Men Charles og Tone har tatt opp dette med deg bak min rygg.» Han ble roligere, men vi visste begge at vi ikke kom til å snakke om punkklubb der mer.

Noen dager før den neste klubbkvelden kom nyheten om at Safety Pin ikke fikk fortsette i Club Spotlights lokaler. Charles hadde tatt over økonomistyringen av klubben og betalt alle utgiftene i forbindelse med åpningen, som band, anlegg, plakater og vakter. Til tross for suksessen og rekordomsetning av øl, hadde ikke Charles og Tone klart å rikke Finkehagen i forhandlinger rundt prosenter av ølsalget. Trusselen med å ta med seg klubbkonseptet til andre lokaler måtte realiseres, men de tre ble enige om å istedet bruke VGs negative oppslag som grunn for å avslutte forholdet.

Gine:

Jeg leste senere hva avisene hadde skrevet om åpningen. Offisielt var klubben stengt fordi Finkenhagen ikke kunne ha så gærne folk som oss punkere der. Finkenhagen og jeg visste at grådighet var årsaken. Hvilken versjon som passer best rent punka sett, kommer vel an på den enkelte. Selv har jeg sansen for sannheten.

Uansett om Finkenhagen likte klubbkonseptet, eller om det var noe i ryktene om at betjeningen ville nekte å jobbe på punkkveldene, eller at Ringnes Bryggeri, som leverte ølet, hadde ringt og truet med boikott, hadde hovedstadspunkerne like fullt rykket tilbake til start. Uten en scene var det tilnærmet umulig å dyrke fram et genuint og selvstendig miljø. Nå måtte alle krefter settes inn for å fremskaffe et nytt sted uten innblanding av profittjegere eller andre og skjulte motiver. Var det mulig?

Arvid Hjort-Larsen, VG:

Det erindrer meg ett eller annet, men jeg mener dette ligger mange år tilbake. 1978, sier du, men vær så snill, da! Det er over 25 år sida. Jeg husker altså ingenting fra den tida. Ha det!

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.