Oslo City Rockers

Patti Smiths Norgesbesøk hadde gått rett forut for opprettelsen av HRK i Trondheim. Det er fristende å gi New York-poeten æren for å ha trykket på utløserknappen for trønderne, selv om det selvfølgelig vil være utslag av romantiserende historieskriving. Men for Oslos vedkommende utløste Patti Smith-konserten et annet, men like fullt meget viktig og avgjørende skritt i riktig retning. Her var det ikke etablert noe miljø for folk som var besatt av den nye rocken, da to pissetrengte, men oppskjørtede konsertgjengere møttes på toalettet nede i første etasje etter konserten. Jan Olufsen og Harald Fossberg kom i prat, fant raskt ut at begge likte punk og ble enige om å starte fanzine sammen. Jan hadde akkurat fått publisert en dobbeltsidet artikkel i Gateavisa der han brakte en inngående analyse av punken som en høyst levende kultur, uansett hva middagsavisene lot til å mene. Likevel var det ikke tilfredsstillende nok for ham å få artikler på trykk i andre tidsskrifter. Skulle man skape et miljø, måtte man ha en egen presse som miljøet kunne samles om, slik man hadde sett det i England og Trondheim. Harald dro med seg kompisen Carl Platou, mens Svein Paulsen meldte seg til tjeneste tre måneder senere. Uten rom for hippiemusikk av noe slag, forelå første nummer av den britisk-dominerte City Rockers etter drøye to måneders iherdig skriblerier, klipping og liming, der Olufsens kondemnerte kåk på Bjølsen virket som åndelig samlingspunkt og redaksjonslokale.

Jan Olufsen analyserte punken i Gateavisa

Jan Olufsen analyserte punken i Gateavisa

Intervju med City Rockers-redaksjonen i Gateavisa

Intervju med City Rockers-redaksjonen i Gateavisa

Redaksjonen i City Rockers: Jan Olufsen, Harald Fossberg og Carl Platou

Redaksjonen i City Rockers: Jan Olufsen, Harald Fossberg og Carl Platou

I slutten av mai var første nummeret av City Rockers på gata, lansert som «kompromissløs punkfanzine». Redaksjonen presenterte seg som som «tre støkker som mener punken er det eneste som er bra. Vi hater alle former for intetsigende, teknokratisk, borgerlig sløvende og kommersiell musikk. Til helvete med jazz, folkemusikk, visesang, klassisk, disco, syrerock, speedrock, hasjrock.» Klare ord om hva de tok avstand fra. Men den neste delen av lederen hadde Olufsen forfattet selv og viste et klarttenkende og saklig hode blant gjøglere, posører og opportunister, der han innstendig ba om at lesere med genuin interesse for punken måtte melde seg slik at man kunne bygge opp et levende miljø også i hovedstaden. Det var enklere å beskrive forakten i den musikken man ikke likte, enn å begrunne hvorfor punken var det rette. Olufsen som hadde bakgrunn fra anarkistiske, intellektuelle kretser, fortsatte der han slapp i Gateavisa-artikkelen:

Hvorfor liker vi så punken? Jo, fordi punken er levende. Punken aktiviserer. Vi synes det er bra når arbeiderungdommen i England lager sin egen kultur, som en reaksjon på slik rocken utvikla seg ut gjennom syttiåra med konserter på fotballstadioner og utstillingshaller, og en musikk som var polert og passiviserende. Vi synes det er bra at hvem som helst begynner å spille uten å være eksperter. Vi er interessert i å komme i kontakt med folk som liker punk, spiller i punkband eller gir ut fanziner.

Det første nummeret inneholdt nesten utelukkende stoff om britiske band som Damned, Eater og Lurkers samt anmeldelser av singler og LP-er. At Sex Pistols ikke var viet spalteplass, var et tegn på at redaksjonen ikke så det som formålstjenelig å drive idoldyrking av oppløste band. I stedet konsentrerte man seg om levende og relevante artister som skribentene mente burde trekkes fram som positive eller negative. For eksempel ble albumet til gruppa London ansett for å appellere mest til hobbypunkere, et nyord laget for å poengtere at punk var mer enn noe man kledde seg opp til for en kveld. Bare en side var viet norsk rock, og da en kort presentasjon av Hard Rock Kafé.

I motsetning til Rockefilla, som hadde en nærmest veggavisaktig praksis på hva slags musikkstoff de publiserte, slapp redaktør Olufsen bare unntaksvis til artikler om andre band enn de som hadde et like kompromissløst forhold til musikkindustrien som ham selv. For eksempel var det aldri aktuelt å anmelde Patti Smith-konserten.

Svein Paulsen, City Rockers:

Jeg ville skrive om Jonathan Richman på Hammersmith og Texas Chain Saw Massacre på kino, men det fikk jeg ikke lov til. At jeg også hadde sett en ganske bra konsert med Bob Dylan på Earls Court holdt jeg derimot kjeft om.

Derimot ble både Stranglers og Blondie-konsertene viet spalteplass, men i begge tilfeller fordi City Rockers fikk anledning til å intervjue artistene etterpå. En new wave-artist som Elvis Costello ble derimot ignorert, likeså Hollywood-rockerne i Runaways og pubrockbandet Dr. Feelgood, tre artister som alle besøkte Oslo sommeren 1978. Paradoksalt nok var det på konserter som disse at løssalget av fanzina gikk best, og det var her redaksjonen knyttet til seg de som utover høsten skulle utgjøre det voksende punkmiljøet i byen, selv om artistene de kom for å se altså ikke ble vurdert som kompromissløse nok. Svein Paulsen fikk for eksempel klare restriksjoner på hva han fikk skrive om da han begynte i redaksjonen.

Behovet for City Rockers’ eksistens viste seg ganske umiddelbart å være stort. Opplaget ble spredd i bokkaféer og enkeltstående platebutikker over hele landet, og redaksjonen mottok en mengde brev fra ensomme sjeler, unge som satt i hver sin lille bygd og grend med en opplagret og tildels desperat energi, og som fant sin forløsning i det City Rockers formidlet. De representerte en hel generasjon med en enorm virketrang, og de hadde et desperat behov for å dele den samme lidenskapen. Redaksjonen fikk en masse brev fra de større byene – Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Tromsø og Oslo – men like mye fra grisgrente strøk som Olderskog, Løddingen, Tessungdalen, Volda, Trofors, Storslett, Alta, Råholt og Kløfta.

City Rockers nådeløse linje i hvordan man definerte ærlig punk og new wave fant gjenklang hos leserne. Hvis man satt pris på The Clash, betydde ikke det at man også likte Tom Robinson, selv om begge sto for endel av de samme tingene. «Dette er ikke noen digging av personlig musikksmak», uttalte Olufsen til Aftenposten. «Punk er først og fremst et opprør – en enhetlig kultur. Det er ikke et enkelt band med en enkelt god eller dårlig tekst. Det er ikke kort, sprikende hår og «rare» klær. Punk er et ikke-målrettet opprør som går på holdninger, livsstil, musikk – alt.» For venstresiden hadde alltid kampen mot det bestående vært målrettet. «Jeg har like lite til overs for de venstrepolitiske organisasjonenes svar som jeg har for det etablerte», svarte Olufsen videre i samme intervju på spørsmål om punkens politiske ståsted.

Det var slike holdninger som ble førende for punkkretsene i hovedstaden, ettersom City Rockers hadde få konkurrenter til å legge premissene for den gryende Oslo-punkens ideologi i 1978. Desillusjonert? Kanskje, men ikke mindre initiativrik, engasjert og passiv av den grunn – bare en annen måte å forholde seg til verden på. Punken var en ny måte å ta kontrollen over sitt eget liv, ikke å finne seg i all jævelskapen, ikke bli dopa foran TV-en hver kveld, ikke bli passivisert og sløvet ned av discokulturen, men gjøre noe selv. Redaksjonen ville skape et miljø, som igjen kunne skape grobunn for den nye kulturen, også i Oslo. Det klarte de også, selv om ting gikk sakte.

Hallvard Jørgensen, Doris Night

Jeg kjøpte City Rockers på en av de punk- eller new wave-konsertene på Chateau Neuf, det var høsten 1978. Dette var jo før punken hadde slått til ordentlig her i byen. Vi skjønte jo at de hadde litt av de samme holdningene som oss, som forholdet til de streite plateselskapene, med 70-tallets gigantband og dinosaurrock. Vi var et langhåra band og sang på engelsk, men det var meget alvorlige tekster. Men fortsatt var det ingen lokale punkband – ennå – ikke før redaksjonen pluss vennene Arild Arr og Ole E. Olsen satt sammen sitt eget amatørorkester, Left Overs. Den myteomspunne Left Overs-konserten er i dag like legendarisk som den var utilgjengelig. En gruppe anarkister hadde tatt mål av seg med å holde en frikonsert på Ekebergsletta den første helgen i september, men pga. regn ble konserten flyttet til tørkeloftet på Villa Sagablott på Sagene. Flere av bandene, blant annet groruddalsbandet Jydske Rev, hadde trukket seg, men Hexigan, som eide PA-anlegget, spilte. Left Overs sto opprinnelig ikke på plakaten, og hadde bare en uklar idé om å kuppe scenen i løpet av arrangementet. De hadde ikke andre ambisjoner enn å skape kaos og furore, og klarte det med glans. I et forsøk på å gjøre sine egne versjoner av «No Fun», «Problems» og «Louie, Louie», brøt det ut full krig mellom Hexigan og frikerne på den ene siden, og Left Overs og deres tre-fire tilhengere på den andre. Left Overs var på stadiet før amatørband!

Tone Senstad

: Harald så ikke bare helt vanvittig gal ut da han gikk på scenen, han ble helt rabiat også!

Ole, Left Overs:

Arild lærte bassriffet til «Problems» på bussen opp til Sagene. Det var litt sånn; «sett fingeren der og slå fem ganger og så flytter du den dit». Folk var veldig skeptiske da Left Overs kom på scenen.

Bandmedlemmene så på hverandre, vokalisten flerret tenner for å avlede oppmerksomheten mot den undrende forsamlingen foran seg og brølte i mikrofonen: «1-2-klepp-a’-deg-håret!». Dermed kasta alle seg inn i noe som ingen blant publikum skjønte var Pistols-låta «Problems». Alle hamret løs på hvert sitt instrument samtidig, ingen var i stand til å høre hva de spilte og de som eide anlegget ble alvorlig bekymret.

Svein Paulsen, City Rockers/Left Overs:

En fyr jeg kjente som var der, mente at punk var bra, men at Left Overs «bare var teit». Kanskje han var inne på noe, men «teit» var vel allikevel langt bedre enn ingenting i september 1978. Jeg hadde lært meg introen til «No Fun», men ikke kommet helt i gang med å «kompe» når de andre kom videre i låta, så det ble vel til at jeg harva på den introen hele tiden. Jeg hadde jo aldri slått trommer før øvinga dagen før, og Arild var også helt fersk. I dag låter jo selv kaos-band helt proft, så det er sikkert vanskelig for ungdommen å skjønne at dette var helt konkret vill bæljing av folk som knapt hadde tatt i et instrument før.

Skepsisen gjaldt alle unntatt tre pogoivrige tenåringer helt foran scenen. «Deretter kom Left Overs og med dem kom moroa», skrev Bobo Maniac i sin oppsummering i første nummer av fanzina Illegal. Han og de to vennene hans, Daddy Longleg og Tone Senstad, prøvde som de eneste å pogoe på det trange loftet, men var nær tvunget til å gi opp, ettersom det ikke var noe vedvarende rytme å forholde seg til. Likevel ble de oppildnet av vokalist Harald Fossbergs fandenivoldske attitude og utstråling, som fikk dem til totalt til å glemme alt annet. De hadde aldri opplevd noe norsk band som var så utagerende på scenen før. Vokalisten ga fra seg et par spark mot frikerne som fremdeles var blitt sittende i hasjtåka etter forrige band, og krabbet forskremt lenger bakover under tørkesnorene. De tre punkerne var i ekstase. Dette var deres musikk, det var deres dans og de var tøffere enn frikerne, fordi de representerte noe nytt og mye friskere. Men med ett var det slutt. Strømmen gikk.

Mads Due-Tønnesen, Hexigan:

Det var bråk, sikringa gikk, eller noen trakk ut kontakten. Jeg gjorde det ikke, aner ikke hvem som gjorde det. Vi var vel litt engstelige for utstyret vårt. Det er klart at når du akkurat har klart å spare sammen til et musikkanlegg som vi da hadde på avbetaling, vi var avhengig av å ha jobber vi, for å få nedbetalt det anlegget.

Happeningen med Left Overs på Villa Sagablott representerer på mange måter et nullpunkt for Oslos konsertvirksomhet. Et nullpunkt fordi det måtte fem ikke-musikere til for å stå opp og erklære slutten på en mørk middelalder og begynnelsen på noe annet. Et nullpunkt rent musikkteknisk i forhold til det som hadde gått forut. Et nullpunkt som pekte framover fordi utøvelsen måtte læres på nytt – fra scratch. Et komplett brudd med fortiden. Det sier mye om hvor prekære forholdene var at det ble det tvingende nødvendig for denne gjengen å ta på seg rollen som fødselshjelpere. Nødvendig fordi alt, absolutt alt, var bedre enn det som hadde vært. Left Overs var kaos i ordets egentlige betydning, og i ettertid kan det se ut som om de var skjebnebestemt til å være det. Left Overs tolket myten om at punkband ikke kunne spille bokstavelig, og de gjorde det med et overlagt og arrogant flir. Holdningene deres var viktige for å bryte ned de sementerte fordommene for hva som faktisk kunne presenteres på en scene. Det overordnede poenget lå i å skape en reaksjon hos åpne sjeler som kunne få seg til å si: Kan de gjøre det, så kan alle gjøre. Slik sett kan en si at jo verre Left Overs låt, jo lavere var terskelen for at andre ville følge etter, og desto større var sjansen for at flest mulig ville følge etter, og at det ville komme noe virkelig bra ut av det hele. Hexigan representerte alt ved musikken på 70-tallet som Left Overs og vennene deres ikke klarte å la være å kommentere. Hexigan hadde fullstendig stivnet i en form som var helt uten substans. Det var bare skinnet igjen, bare det ytre: langt hår og slengbukser.

Opptredenen til Left Overs måtte likevel på en eller annen måte ha gjort inntrykk på noen. Langhårede Erik Aasheim, som bodde i kollektivet og utbrøt «jeg synes det låter helt fett, esse». Et halvt år senere ble han med å starte Kjøtt.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.