Norske punk-singler og new wave-plater

Kom det ut norske punk-singler i 1978? Neppe! Men spørsmålet blir mer interessant hvis man i stedet spør om det kom ut norske new wave-plater, ettersom kriteriene for new wave etter hvert var så vide at til og med etablerte artister kunne falle inn under betegnelsen. Det ble i norsk sammenheng mer en musikkstil enn en forlengelse av punkens oppgjør med musikkulturen.

Stemningsbilde fra Bokcaféen Jaap. Dette var et av stedene der man fikk tak i nye interessante skiver, men i 1978 var utvalget av norske utgivelser heller begredelig

Stemningsbilde fra Bokcaféen Jaap. Dette var et av stedene der man fikk tak i nye interessante skiver, men i 1978 var utvalget av norske utgivelser heller begredelig

Norsk plateproduskjon nådde nærmest bunnivå i antall titler dette året, og på single-siden kom det så og si ikke ut noe rockrelatert de første elleve månedene, bortsett fra et par Jahn Teigen-singler og en Elvis-hyllest fra Trond Granlund.

På de uavhengige selskapene ga man kun ut LP-er. Blant langspillerne som kom med rock-assosiert innhold, var folkrockartistene Folque og Veslefrikk, begge utgitt på MAI, som også ga ut Vømmøl-skruen Hans Rotmos heimføingsprosjekt Heimvernslaget. Prog-selskapet Strawberry kom ut med sine to første album, Tension Head og Accorde & Morten Fr. Lund, som så vidt kunne defineres som rock. Trønderselskapet Home’s/Nidaros Studio AS ga oss samlekassetten Originalartister Norske Rockere, som inneholdt det nærmeste bransjen med hånden på hjertet kalte rock her hjemme. Underlig nok for dagens publikum var samletapen fylt opp med låter fra dansebandet Septimus, Lasa (med Asa Krogtoft fra 1-2-6), ungarsk-nynorsk-danseband-prog fra Eddy Zoltan (fra 1973!) og bergensgruppa Tornerose. Rock langt unna det man senere har vært vant til å definere den innenfor, men så var da også dette Norge i en slags rockens Tornerose-søvn. Paradoksalt nok ble utgivelsen reddet av Jahn Teigen, Kai Eide og fotball-glamrocker Njaal Helle, tre artister som hadde flørtet med new wave i en eller annen form.

Teigen hadde nettopp kommet hjem fra Paris etter null-poengsfadesen i Grand Prix. Der hadde han stilt opp i bukseseler, kort hår og gjort splitthopp foran et sedat europeiske tv-publikum. Her hjemme ble han skjelt ut i leserinnlegg i Dagbladet som «udannet og vulgær,» og som en sjikane for tilstellningen. «Hadde man ikke visst om den nominerte nordmannens bakgrunn som «punckrocker» (slum-musiker), så ville man jo nesten være tilbøyelig til å applaudere det fantastiske mot som skulle til for å gjennomføre noe slikt.»

Men Teigen visste å dra veksler på fiaskoen i Paris. Først med single-salget av selve låta, «Mil etter mil», som holdt seg på VG-lista i hele 19 uker. Singelen og dens seiersgang ble ikke bare et manifest og symbol for den trass hele nasjonen viste i forhold til den europeiske slakten, men også en naturlig måte å markedsføre albumet med den selvironiske tittelen This Years Loser. Som en slags parodi på Elvis Costellos This Years Model (et av årets kritikerroste new wave-album internasjonalt), viste Teigen at han hadde tatt den nye bølgen på alvor.

Lydbildet var overraskende moderne, borte var 70-tallets umiskjennelige gitarsoloer, og det hvite funk-groovet som hadde preget mye av rockmusikken tidligere i tiåret var komprimert til hard new wave-stomp. Tidsriktige reggae- og offbeat-rytmer og pågående og insisterende energi fra den nye bølgen gjennomsyret plata. Dessuten holdt hovedpersonen seg unna den umiskjennelige og overvurderte vokale akrobatikken han var kjent for gjennom Popol Ace. Selv om Teigen for lengst hadde ødelagt troverdigheten sin gjennom Grand Prix-deltakelse hos den delen av befolkningen som var like opptatt av new wave som de var uinteressert i Eurovision Song Contest, er This Years Loser likefullt og noe paradoksalt en new wave-plate som står seg den dag i dag. Til tross for at det var Jonas Fjeld Band som gjorde jobben som betalte studiomusikere.

Det var imidlertid ikke bare den markedsstyrte platebransjen som prøvde å sko seg på den nye bølgen. På motsatt fløy forsøkte ml-bandet (Ungdomslaget) Ny Von fra Tromsø seg på å markedsføre seg som «torskepunk» rett etter sommerferien.

Selv om et par av låtene har et amatørmessig uptempodriv som hadde spor av noe som kan forveksles med garasjerock, viser tekstene at dette ikke var annet enn nok et forsøk fra den maoistiske bevegelsen i å nå ut til nye ungdomsgrupper, med en sjølproletarisende oppdagelse om at det faktisk fantes en arbeiderklasse i det forvokste fiskeværet også. Hele skiva er et oppgulp av politisk korrekt venstresidemas om at framskritt er farlig og at det er for skummelt å bo i Oslo. Det var den samme plata en gang til, mot urbanisering, mot oljeboring og moralen var at «som regel har sannheta venstrevri». Bassisten i bandet, Arvid Esperø (nå leder for Rockemuseet i Trondheim), var en tidligere profilert ml-er gjennom sitt virke som den første daglige leder i plateselskapet MAI, og hadde vært med i band som PS-gruppa og Veslefrikk. Redaktør Gerd Johansen anmmeldte plata i Nye Takter. Hun mente at musikken virket ektefølt og oppriktig, med tekster framført med provoserende innlevelse, og låter som spente fra intense ballader til fungerende rock. Hun hadde ikke noe imot det progressive budskapet, men mente at produksjonen var så elendig at det likevel aldri kom til å nå utover «en helfrelste menighet». Ny Von hadde like lite å gjøre med punken som alt det andre MAI og AKP hadde gitt ut i årene før. Uansett om etiketten «punk» for så vidt fremdeles var «ledig» i Norge, klarte ikke Ny Von å kuppe den med harvende kassegitarer, trekkspill og parolelyrikk.

Det var flere MAI-artister som gjorde forsøk på å profittere på new wave. Tramteateret ga ut sitt andre album, Tramfart. Blant den banale og slagordpregete fagforeningsrocken på plata, finner vi også en oversettelse av Tom Robinson Bands tittellåt fra debutalbumet Power In The Darkness. Låta, som dog var en av de mer vellykkede låtene på TRB-skiva, med både dramatikk, dynamikk og innlevelse, var i Tramteatrets oversettelse en mistrøstelig, flat og tannløs affære: «Krefter skjult i mørket / Fienden spinner et silkenett / Stå fram og slåss for din rett». Nå vil vel enkelte mene at man ikke kan klandre denne norske gjengen for å ta for seg et så åpenbart venstre-anthem som «Power In The Darkness». Men Tramteatret visste å utnytte dette til fulle. Da gruppa promoterte albumet på Samfundet i Trondheim i oktober, dro noen av medlemmene etter spillejobben ned på Hard Rock Kafé på Trocadero, overtalte arrangørene til å låne bort scenen og fremførte nettopp «Krefter skjult i mørket», foran en mistenksom, men fordomsfri forsamling etter at det lokale Present hadde gått av. Hva skulle Tramteatret gjort på HRK uten denne new wave-låta som påskudd for å kuppe scenen?

På en annen kant av landet, nærmere bestemt i oljebyen Stavanger, hadde det ikke skjedd for mye på rock-fronten. Riktignok fikk byen et forholdsvis uventet besøk av The Runaways i Kuppelhallen under sommerens Norges-turné, men ellers var byens musikktilbud preget av de utallige danseband som hadde et mafiaaktig grep over livemusikktilbudet. Fra et av disse dansebandene, Staccato, dannet gitarist Anders Bru Stavangerensemblet sammen med Knut Helge Kønigsberg fra Nurk Twins, og Frode Rønli fra Froddies Hot Five i 1977. Inspirert av selvfinansierte single-plater fra den nye bølgen, debuterte Stavangerensemblet med 7”eren «Kan’kje finna fingen»/«Vidunderlige nye Stavanger» på sitt eget selskap Stålplaader Coop i desember 1978. Det er ikke uproblematisk å klassifisere denne som new wave, til det er 70-talls-soundet for påtagelig. Deres fortid som dansebandmusikere teller heller ikke positiv retning, med blant annet backingoppdrag for Norsktoppartisten og ml-er Hans Petter Hansen på samvittigheten. Men studerer man den litt nøyere, åpner den med en frisk opp-spirit i det pianodominerte introen, som i et meget forvirret øyeblikk kunne forveksles med nevrotisk og arty new wave, før den danser videre over i noe som med litt godvilje kan karakteriseres som reggae-inspirert komp. Dessuten synger vokalist Frode Rønli ikke bare på norsk, men på dialekt, upretensiøst og insisterende før det hele glir over i lange og glidende pastisjer med gitarsoloer som bringer minnene tilbake langt mindre konkret rock enn den som regjerte bølgene i 1978. A-siden inneholder endel «tøffe» kraftakkorder, men gitarsoloene tilhører definitivt ikke den nye bølgen. At det ble sunget på stavangersk kan også tilskrives den distriksromantiserende tendensen som den norske venstresiden hadde dyrket på hele 70-tallet. Selv med det lokale preget både i tekst og produksjonsselskap, og bandets videre innsats for å gi Rogalands-rocken en egen identitet, er det vanskelig å gi plata status som Norges første uavhengige new wave-single. Men på egenhånd solgte bandet tross alt imponerende 2000 kopier.

Svein Arne Tinnesand, Stavanger Rockeklubb:

Stavangerensemblet var for oss i byen et viktig band, men det var ikke knytta til «den nye bølgen» av pønk og nyveivband. Men med å gi ut singelen på egen label og selge den sjøl på torget, så ligna de på det som vi holdt på med.

Stavangerensemblets 7-tommer «Kan’kje finna fingen»

Stavangerensemblets 7-tommer «Kan’kje finna fingen»

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.