Norsk fanzinekultur 1978

Ikke bare hadde Trondheim i løpet av året etablert et miljø for den lokale amatørrocken gjennom Hard Rock Kafe, men i tillegg ble miljøet limt sammen av et skred fanzineutgivelser. Hele åtte forskjellige publikasjoner kom med opptil flere numre hver. Til sammen ga de et bra bilde av entusiasmen, tiltakslysten og formidlingsiveren som lå i dette unge miljøet. Rent innholdsmessig ble lokale og utenlandske artister presentert om hverandre; de fleste utgiverne hadde ingen klar profil eller målsetning, men felles var en kjærlighet og nærhet til musikken og gruppene som ble omtalt. Nærheten var et direkte resultat av punkeksplosjonens oppgjør med idol-dyrkingen og avstanden mellom artist og publikum – som åpenbarte seg mer eller mindre uavhengig av hvilke artister disse fanzinene omtalte.

Rockefilla

Ved inngangen til 1978 ga Rockefilla i Trondheim ut det som skulle bli deres siste nummer, et dobbeltnummer med den symbolske nummerkombinasjoen 7,8. Blant medarbeiderne fant vi fremdeles Joggi Gjestland, André Lister og Ole Jacob Hoel (nå Adresseavisen). De siste numres redaktør, Åge Utnes, maskerte seg nå bak psedonymet Rabragek, men hadde ikke en like fremtredende rolle som i det siste halvåret av 1977. Mesteparten av tiden brukte han heller under dekknavnet Tane Tomsing i bandprosjektet Tomsingan. I lederen påpekte Rockefilla at fanzinene Rocker og Rockefort nå hadde tatt over deres tidligere oppgave, så de ville avansere og «få et mer litterært tilsnitt», uten at det var videre synlig under lesing av blekka. Redaksjonen virket på den ene siden mer utflippa enn tidligere, med en rekke åpenlyse hasjreferanser, samt umotiverte og plutselige temaskifter i en og samme artikkel, mens de på den andre siden var strammere og mer skjerpet i forhold til å unytte plassen på sidene.

Det var mye lesestoff, lite uutfylte sider merket med de sedvanlige «tomrom» eller «her fikk vi litt plass til overs», og det var få håndskrevne artikler. Lokale band som Rabies, Subway Suck og Pigs ble omtalt, leserne fikk en masse om Trøndersk Mesterskap i Pop, lengre artikler om australske The Saints, amerikanske Dead Boys og The Heartbreakers, samt milevis med Ramones, og Patti Smith. Den mest interessante artikkelen var likevel Joggis oppsummering av fjoråret som bar tittelen «1977 – året da jeg ble ett år yngre».

Ztritzpiker

Selv om det ikke kom ytterligere numre av Rockefilla, gjorde flere i redaksjonen forsøk på å kompensere savnet i det de i neste omgang kalte Ztritzpiker (uttales «streetspeaker»), som kunne kjøpes på gata i Trondheim på vårparten. Her var målsettingen lokalstoff, «fantazi, facts, gravalvor, humor, rock & reddik». Artiklene hadde åpenbare intensjoner om å sprenge rammene for vanlig musikkformidling, men fløt ofte ut i en bakkantisk tummel av rus, frie assosiasjoner, og med referanser til symbolister og surrealister som kunne virke både interne og ekskluderende. Midt oppe i alt dette klarte de å formidle at Wire var et vanvittig bra band, at Hard Rock Kafé var stedet det skjedde og at punken i London nå framsto som 100% kommersiell.

Rockefort

Et redaktørpar som imidlertid hadde beina nyktert plantet i asfalten, var Sindre Kartvedt og Torgeir Vikan. Etter å ha skiftet navn fra det smalere Punkenstein på tampen av 1977 til det bredere Rockefort i 1978, fikk de ut i alt fire numre i løpet av året. Navneendringen ga også rom for mer konvensjonell rock i spaltene sine, og selv om Vikans entusiasme for Sex Pistols fremdeles lyste, fikk vi også noe overraskende servert positive anmeldelser og artikler om Led Zeppelin, Rod Stewart, Thin Lizzy, Uriah Heep og Åge Aleksandersen i det første nummeret.

Sindre Kartvedt, Rockefort:

Vi hadde et eks på deling av Rockefilla #4, og luktet oss fram til Hard Rock Kafé i kjelleren på Den Grønne Brygge, der vi ble tolerert som en slags maskotter. Det var dette med individualismen som engasjerte meg og som var det mest befriende aspektet med alt som skjedde på det sene 70-tallet – og det hører med til historien at Trondheim var en helt annen greie enn Oslo på denne tida.

Sindre Kartvedt

Sindre Kartvedt

I de tre neste numrene fortsatte Rockefort å presentere gamle og nye, lokale og internasjonale artister om hverandre, ofte i ren fan-stil og uten for mye refleksjon eller perspektiv. Redaktørene var fremdeles svært unge (13–14 år), men i deres modnende og ambisiøse rapport fra Roskildefestivalen, fikk Elvis Costello kritikk for sin bråe avslutning på en ellers storveis konsert. «Før var han omgjengelig og beskjeden, nå er han stjerne og lever opp til det. Det han kjempet imot, er han blitt selv, nemlig denne Led Zeppelin-mentaliteten. Costello er blitt en steril stjerne», konkluderte Kartvedt.

The Rocker

Etter fire utgivelser i 1977, kom The Rocker ut med sitt eneste 1978-nummer på vårparten. Fremdeles var tungrock hovedtema gjennom presentasjon av nye album fra oppløste Deep Purple og Høst, i tillegg til Blue Öyster Cult og Joni Mitchells siste vinylbidrag. Av stoff fra den hjemlige arena var en kritisk gjennomgang av Trøndersk Mesterskap i Pop, samt rockerevyen Trollet Som Sprakk, som foregikk på Ringve gymnas. Nummeret var preget av mye egenskryt av fortrockbandet Egde, ettersom begge redaktørene, Jan Swensson og Helge Lysaker, spilte der. Utgivelsen kom imidlertid ut før Hard Rock Kafé hadde åpnet, og inneholdt følgelig ingenting om den lokale rockeklubben.

Råkk

Senere på året slo Jan Swensson seg sammen med Ask Brantenberg, og ga ut fanzina Råkk. Med Råkk var forsettet å gi ut «en snill avis og det vi vil er å like råkkenråll og være snill», proklamerte de i den ultrakorte lederen. Bortsett fra å gjengi høydepunkter fra konserter de hadde vært på i London på sommeren, ga de et inngående referat fra HRKs Høstrock-arrangement på Samfundet. Råkk dyrket mangfoldet som HRK presenterte og priste måten punk og new wave-band delte scene med kunstrockere og tradisjonelle hardrockere. Oppsummeringen fra Høstrock ble etterfulgt av intervju med favorittbandet i redaksjonen, Tomsingan. Bandet hadde startet som en gruppe som i hovedsak hadde gjort coverversjoner av Ramones, deriblant hadde «I Don’t Wanna Go Down To The Basement» blitt til «Hei pappa æ vil itj gå ned til Nidælva», og deres nye og egenproduserte låter som «Misforstått», hadde ifølge Råkk «sterke norsk tekster». For Tomsingan var imidlertid det å vise følelser det utfordrende og viktigste. «Politikk er avlegs. Det har ingenting med virkeligheten å gjøre», uttalte Tane Tomsing i intervjuet.

The Moron

På motsatt fløy av den nye rockens spekter kom omtrent samtidig det første nummeret av The Moron i Trondheim. For i motsetning til det inkluderende og tolerante Råkk, var The Moron fullstendig kompromissløs på den «rene» punkens vegne, og gikk ikke av veien for å innta ukorrekte standpunkter i sin vurdering av musikkmiljøer, både lokalt og internasjonalt. «Sydende av hippiehat», skrev City Rockers om det første nummeret. «Dette er et punkblad, dette bladet er imot hasj og anna drit. The Moron hater hippier og hippiemusikk», og siktet til HRK-miljøet. «Trondheim er en stor drittby», konkluderte The Moron.

Det første nummeret var i hovedsak fylt med konsertanmeldeelser av engelske band som The Moron hadde opplevd i London på sommeren, der han priste Johnny Moped, The Adverts, Chelsea og ikke minst Sham 69. I likhet med City Rockers var The Moron mer orientert mot den britiske punken i holdninger, og mindre opptatt av miljøet rundt etterdønningene av Rockefilla. Slik kan man se The Moron som en fanzine fra andregenerasjonens punkere i Trondheim, med en mer stereotyp forestilling om hvordan punk skulle defineres – det var viktig at punkere så ut som punkere, ikke som langhåra freaks! Men mellom sukkene fikk han også meddelt at det tross alt fantes to bra punkband i hjembyen: Johnny Yen Bang! og Belsen Boys. Felles for disse to bandene var deres identitetsmessige bånd til den britiske punken.

The Moron ga motsatsen innen den trønderske punkkulturen en stemme, eller bidro i det minste til å endre fokus på hva som var punk og ikke. Mens miljøet rundt Rockefilla og HRK hadde definert punk som energisk, ukommersiell amatørrock på forholdsvis generell basis – med gjør-det-sjøl-mottoet som drivkraft, der utseende, klesstil og forhold til rusmidler ikke var tema som betydningsskillende elementer – hadde The Moron et like sterkt behov for å vise hva han oppfattet som viktige ting å ta avstand fra og vise en forskjellighet til.

Kjernen i HRK-miljøet var ikke så opptatt av å skille seg visuelt fra den forrige generasjonen. Viktigheten av dette kan selvfølgelig diskuteres, men utseende har alltid vært viktig for subkulturelle identiter, og punken er ikke noe unntak. Når også hasjkulturen var like fremtredende på HRK som den var i vanlige friker-miljøer i 1974, kunne overgangen bli vanskelig å få øye på.

Generajonsmotsetningen ble tydelig med The Moron, som klart ga uttrykk for hvor han sto og hvilke grenseoppganger som var viktige å trekke. I Rockefilla var grunnleggerne født under første halvdel av 50-tallet, mens redaktøren av The Moron – The Moron himself – fylte 18 år høsten 1978. Dermed ble det også mer prekært for sistnevnte å markere denne avstanden til en kultur som han ikke bare følte seg fremmedgjort overfor, men som kom fra en generasjon som etter hans mening var skyld i rockens miserable tilstand i årene før punken eksploderte.

Moron

Moron

Pop-Corn

Med undertittelen «Ny popavis!», introduserte redaktør Tor Erik Ledang Pop-Corns inntreden på fanzinemarkedet på vårparten. Med mottoet «Et nytt organ for trøndersk popkunnskap» gikk bladet, til fanzine å være, meget ukritisk til verks i sin omtale av Trøndersk Mesterskap. «Det var vanskelig å plukke ut det desidert beste bandet, men dommerne klarte det», var anerkjennelsen av dansebandet Mirages seier. Pop-Corn fulgte opp med et lengre intervju med dansebandet som kom på andreplass, Rocky, som på sin side stilte seg helt uforstående til punkbølgen og mente den var skapt av plateselskapene. Favorittbandet i redaksjonen var ellers Queen, som ble presentert over én side. Av lokalt stoff ble det plass til en kort sak om The Boys, men ellers besto det første nummeret av mange smånyheter hentet fra engelske musikkaviser, i tillegg til – noe oppsiktsvekkende – rene lister over alle nye utenlandske single- og albumutgivelser i Norge. I redaksjonen fant man igjen Ask Brantenberg, kjent fra fanzinene Punkenstein, Rockefort, The Rocker og Råkk.

Punk-tum

Den siste punkblekka fra Trøndelag som kom ut i 1978, het Punk-tum og hadde opphavsadresse på Hitra i fjordgapet utenfor Trondheim. Tre 15-åringer, med redaktør Viggo Mastad i spissen, hadde også fått et lidenskaplig forhold til britisk punk på mye av det samme grunnlaget som The Moron. Redaktøren definerte seg som den eneste punkeren på øya. «Bare jeg er helpønk, de to andre liker mye annet også», skrev han i lederen, mens han klaget over at det aldri var punkkonserter på et så avsidesliggende sted. På den andre siden var han heller ikke veldig tilfreds med tilbudet inne i selve Trondheim. Men han var tydelig fornøyd etter å ha overvært Høstrock i Samfundet, der Johnny Yen Bang! og Tomsingan hadde gitt publikum et bra påskudd til å pogoe. Mastad var opptatt av hvorvidt musikerne så ut som punkere, og i Tomsingan var «gitaristen råtøff, dessuten var han den eneste av dem som så helpönk ut». I likhet med Råkk utpekte også Punk-tum låta «Misforstått» til Tomsingans beste, ikke minst fordi «den hadde bra tekst og var ideell for pogoing,», selv om Mastad mente at bare 5% av publikum hadde blitt hypnotisert ut på dansegulvet.

City Rockers

I slutten av mai 1978 kom endelig den første punkfanzina fra Oslo i form av City Rockers, med undertittelen Kompromissløs Punkfanzine. City Rockers identifiserte seg – som The Moron og Punk-tum – med den britiske punken, og med klar avstand til prog- og hasjrock. Til tross for at verken redaktør Jan Olufsen eller Svein Paulsen var tenåringer lenger, viste de ingen sentimentale tilbøyeligheter i forhold til den mer komplekse musikken de selv hadde vokst opp med. I «Kompromissløs» lå en garanti om et mer eller mindre bundet mandat til å skrive om band som tydeliggjorde bruddet med forrige generasjon og all kommersiell konsummusikk. De artistene som viste svakheter i forhold til den britiske punkens idé om hard og nådeløs nyvitalitet ble ubarmhjertelig slaktet ned for fote i spaltene. Der Rockefilla hadde vært inkluderende og omfavnende, var City Rockers ekskluderende, konfronterende og smal, men samtidig veldig tydelige. Det lå likevel noe inkluderende i måten de snakket til leserne på, gjerne i vi-form med åpning for at potesielle åndsfrender kunne føle at de var på lag med redaksjonen, som «Vi trenger desprat en klubb i Oslo! Dessuten trenger vi masse band, fanziner etc. Kort sagt et miljø!».

Konfronterende var de når det trengtes, og tilreisende intervjuobjekter fikk tåle kritiske spørsmål om intensjoner og virkemidler. Bob Geldof måtte for eksempel svare på hentydninger om at Boomtown Rats begynte å bli jævli proffe og glatte og burde passe seg så de ikke endte opp som 10CC, uten at han tok det som noe annet enn et kompliment! James Destri fra new wave-gruppa Blondie ble på sin side kjørt relativt hardt rundt den poppete og kommersielle stilen og markedsføringen av Debbie Harry som sexsymbol. I stedet ble de harde, rå og ubøyelige artistene trukket fram og anbefalt. I tillegg framhevet redaksjonen reggaemusikk som en svart parallell til den hvite punken. Dette var også i tråd med den britiske punketikken, og således den eneste «myke» musikken redaksjonen anbefalte. I løpet av de tre første numrene hadde bladet omtalt Culture, Steel Pulse, Burning Spear, Tapper Zukie, samt en rekke DJ-er, og forklart nye begreper inngående.

666

Omtrent samtidig med den første utgivelsen av City Rockers, kom Leonard Borgzinners fanzine 666 ut i hovedstaden. Hovedpersonen hadde mot slutten av 1977 lekket at han jobbet med bladet. «Nå er jeg opptatt med 666, mitt kjempesvære anarkistblad. Pønkrock i massevis. Guide til gruppene. Bøker. Plateprat. Syrepoesi. William Burroughs og kanskje mer. Dere trenger 666 og jeg trenger deres support», skrev han i fanzina Somnambula, november året før. Nummeret ble også kjempesvært, og var den tykkeste fanzina trykt i Norge med sine 48 A4-sider da den forelå i juni. Hele hans fanzinekarriere kulminerte i dette første nummeret. Selv om han hadde vært godt kjent i sci-fi/fandom-miljøet, fikk Borgzinner med 666 en ny og utvidet kultstatus blant punkdyrkere over hele landet. Spesielt var den tettskrevne 15-siders lange, personlige og tildels meget inngående oppsummeringen av punkrock, fra midten av 60-tallet og fram til de nye britiske bandene, imponerende lesing. Rockefilla hadde for så vidt publisert artikler og satt den nye punkbølgen inn i en historisk sammenheng allerede i juni året før, men i 666-artikkelen ble dette satt så grundig i system at punk ikke framsto som noe nytt eller sjokkerende, men heller som en del av en urban subkultur som endelig hadde nådd overflaten.

Geir Arne Olsen (døde i 12.07.1990), alias Leonard Borgzinner aka Leon Latex, har for øvrig ingenting med Leon Latex i Pelle Parafins Bøljeband (Tramteatret) å gjøre, og ifølge Robert fra Deije Shits var det 666-redaktøren som tok i bruk navnet først. Uansett var Borgzinner en meget spesiell figur i undergunnsmiljøet. Han var sky, gikk sjelden ut, men kommuniserte mest gjennom brevveksling og fanzineutgivelser.

Pennen brukte han også til mer enn å skrive. Hans illustrasjoner i en rekke fanziner over en tiårsperiode fra midten av 70- til midten av 80-tallet, viste at han foruten å mestre håndverket også hadde en egen måte å plassere naturalistiske elementer i mytologiske og symbolske landskap på, noe som langt oversteg gjengs illustrasjonskunst. Foruten den nevnte oppsummeringen over punkrockens historiske linjer og en rekke illustrasjoner, inneholdt 666 #1 et par Burroughs-artikler, redaktørens egne gjendiktninger av to Lou Reed-tekster, og anmeldelser av to-tre års produksjon av de viktigste amerikanske og britiske punkplatene som var tilgjengelig. Samt litt dikt, det siste i gammel fanzine-tradisjon. I tillegg ble norsk punk presentert over fem sider, som kokte ned til at Trondheim (presentert ved Pigs og Bitch Boys) ikke overraskende ledet 1-0 over Oslo. Borgzinners kjepphest rundt punkrock var å legitimere arbeiderklassens hevd på begrepet, og i sin iver overdrev han romantiseringen av alt folk med proletær bakgrunn foretok seg. I en analyse mente han å kunne påvise at middelklassen hadde overtatt alt som egentlig tilhørte arbeiderklassen, dette var etter hans mening også i ferd med å skje med punken i hovedstaden. «For Norges gategutter er det oftest kortere vei til sila enn til gitarn. De fleste sitter på Egertorget og siler junk …» Likevel var han innstilt på å «samle energien litt så vi asfaltrotter får et miljø», selv om hans lite sosiale og gjestfrie stil ikke nødvendigvis inviterte til samling.

Illegal

Medlemmene i punkbandet Squirms ga ut sin egen fanzine på tampen av 1978, under navnet Illegal, en 15-siders delvis håndskrevet blekke kopiert av en elendig fotostatmaskin. Lefsa inneholdt anmeldelser av Left Overs og Hærverks debutkonserter, samt referat fra 999s Oslo-besøk. Gjennom sin presentasjon av den fiktive Horten-gruppa The Cow-Fuckers, bidro Illegal imidlertid til å senke deler av fanzinekulturen ned på et russeavisnivå. Gruppa skulle ifølge artikkelen fått avslag på platekontrakt fra både Arne Bendiksen og CBS, noe som ga saken troverdighet. De fleste trodde nok at dette var den Horten-gjengen som alltid sang «Sheena is a punk-rocker» på vei til de større konsertene i Oslo. Tanken bak Cow-Fuckers-presentasjonen var likevel edel, nemlig å få det til å se ut som det var flere som spilte i punkband, slik at enda flere ville følge etter. Redaksjonen framsto mer seriøst over nyttår kom ut med sin neste fanzine, og hadde skiftet navn til Bored Teenagers for å kvitte seg med assosiasjonene til Illegal og oppdiktede historier.

Squirms, februar 1978: b.f.v. Ollie Koko, Odd Fellow, f.f.v. Pete the Richkid, Bobo Maniac

Squirms, februar 1978: b.f.v. Ollie Koko, Odd Fellow, f.f.v. Pete the Richkid, Bobo Maniac

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.