Hard Rock Kafé

«Vinteren 1977–78 hadde det utviklet seg et behov for en egen scene for de nye kulturuttrykkene», minnes daværende Rockefilla-redaktør Åge Utnes om tiden rett forut for dannelsen av Popklubben. Lokalene fant man i et tidligere gammeldans- og bingolokale i Innherredsveien som gikk under navnet Trocadero. På dagtid fungerte stedet som en litt sliten kafé eller kantine for folk som jobbet i strøket. Det var ikke alkoholservering, for det innebar aldersgrense på 18 år, men miljøet rundt Rockefilla var etterhvert så fylt av unge, sulteforede tilhengere av ny rock, og rastløse amatørband at dette ble helt underordnet. Arrangørene fikk det travelt med å lære seg å organisere konserter og få plass til alle spillelystne. Folk sto i kø for å slippe til på scenen.

Ole Jacob Hoel, Rockefilla:

Popklubben og Hard Rock Kafé var to navn på samme sak. Stiftelsesmøtet var et allmannamøte i forkant av den første kvelden. Vi hadde noen møter i forkant, og mange uformelle, tilfeldige kafémøter. Diskusjonen gikk høyt om strategi, om hvordan klubben skulle framstå. Noen ville være minst mulig militante og mest mulig inkluderende. Andre ville framstå som røffere, mer slik som det vi som sto bak egentlig var.

 

 

I dag ville det vært utenkelig å åpne en seriøs rockeklubb uten aldergrense og ølsalg. Ingen aldersgrense forteller i så måte mye om hvor viktig det var for den nye generasjonen av rock-amatører å åpne for alle de mulige medlemmene som trengtes for å mobilisere mot det passiviserende utelivstilbudet.

På Popklubben kostet det 10 kroner for publikum å komme inn, 5 for medlemmer og et medlemskort kostet 10 kroner. Bandene fikk dekket utgiftene sine, i tillegg til 75 kroner for å spille en kveld. På Trøndersk Mesterskap fikk bandene til sammenlikning ingenting, ut fra begrunnelsen om at overskuddet skulle dekke utgiftene ved å ta utenlandske band til byen. I stedet ble Popklubben drevet av allmøte som var basert på aktivitetsprinsippet, dvs. at alle som møtte opp hadde stemmerett.

 

Jan, Geir og Helge i Edge på HRK 15. mars 1978

 

Jan, Geir og Helge i Edge på HRK 15. mars 1978

Første band ut – Edge – hadde holdt på i et drøyt halvår, og spilte egendefinert og riffbasert fortrock, eller «pønkrock på norsk» som publikummet deres kalte det. Det var en lett nervøs gjeng som entret scenen etter febrilsk øldrikking i trommis Åsmund Svindals bil. Edge hadde hatt 17-årige Ola By Rise som trommeslager den første tiden, men han slutta da han ble tatt opp i A-stallen til Rosenborg. På Popklubben hadde Svindal tatt over stikkene. Men han var delvis skjult bak gitaristene Geir Furunes og Helge Lysaker, og hørte knapt bassen til frontmann Jan Swensson.

Jan Swensson, Edge:

Nervene var ikke helt under kontroll, på ett eller annet vis skjønte vi kanskje at dette var starten på en ny æra. Alle hadde langt hår, drøy øyensminke, lusekofte eller dressjakke. Sikkerhetsnåler og badger var også en del av sceneoutfiten. Det var sikre pønkeffekter. Vi visste ikke helt hva vi skulle ha på oss – vi hadde få rollemodeller – bare at vi ikke skulle ligne de glætte dansebanda eller de rånete trønderrockerne.

Til tross for grøtete lyd var Edge definitivt i form, og åpnet med sin egenskrevne låt «Fortrock». De drøyt hundre betalende var litt avventende, men stemningen steg etterhvert som Edge fylte på med flere egne låter, deriblant «Æ e døvv», «Atomkraftverk», og «Gutta e bra» som var deres oversettelse av «The Kids Are Allright» i Eddie & The Hot Rods-versjon. Mot slutten fikk de hjelp av bassisten i Tomsingan, Torgeir Thue Johnsen (RIP) som gjestesang på et par Ramones-låter med trøndersk tekst, og avsluttet det halvtimes lange settet med «Æ gir fan» – til vill jubel fra publikum.

Jan Swensson i Edge, Vår-rock 78Jan Swensson i Edge, Vår-rock 78

Edge ble avløst av Bitch Boys, nok et fortrockband og amatørgruppe bestående av fem gutter på 17–18 år, og anført av en jagende og heseblesende vokalist i Roy Rabiat. Bak ham pisket gitaristene Gerhard og Dee Zaster ut speed-riff og svette, mens Svinet hamret vilt på basstrenger og Raddis Norvegicus dundret stikkene inn i trommeskinnene.

Etter hektiske øvinger på Jakobsli og Teppelageret var repertoaret utvidet til dusinet med sjøllaga låter som «Amphetamin Generation». «De kjørte full fres med en gang. Bitch Boys går for å spille faster than sound, og det stemmer nesten. Vokalisten sto og hoppa langt opp i været!», registrerte fanzina Rockefort. Energien smittet over på publikum, og før låta var over fikk Roy hjelp fra salen som ljoma i refrengrunde to; «I’m in the amphetamin generation!» Det gikk på engelsk og norsk, og nå ble bandets coverlåter av Clash, Pistols, Damned og Stranglers som settfyll å regne, sammen med deres egenkomponerte!

 

Bitch boys, Vår-rock 78

 

Bitch boys, Vår-rock 78

Tidligere hadde de opplevd å bli buet ut, spytta på og hevet av scenen, men nå var de hjemme, og nå kom glansen fram i øynene på både band og publikum. Folk lo, hylte og skreik, armer og bein slang i alle retninger foran bandet. Dette var åpenbaringen av den egentlige trønderske livsviljen, manifestert gjennom framveksten av deres egne stråmenn for tidsånden. Der og da nølte ikke fanzina Rockefort med å utrope Bitch Boys til «byens beste band!».

 

Ragnar i Bitch Boys

 

Ragnar i Bitch Boys

 

Tomsingan på Høstrock

 

Tomsingan på Høstrock

 

Subway Suck varmet opp for The Boys 17. mai 1978

 

Subway Suck varmet opp for The Boys 17. mai 1978

 

Jan og Arild i Edge på Ringve skole januar 1978

 

Jan og Arild i Edge på Ringve skole januar 1978

Popklubben var nå etablert, med et navn med en gloriøs fortid, fra Trondheims første storhetstid som rockeby midt på 60-tallet. Men det hadde vært hard drakamp i forkant av åpningen rundt navnet på klubben. De som var for den inkluderende linjen holdt på navnet Popklubben, mens de mer kompromissløse sverget til Hard Rock Kafé. Da løpesedler og plakater for neste arrangement skulle lages, var imidlertid initiativtaker Knut Glasø i London, og Hard Rock Kafé-fraksjonen overprøvde navnevalget, lagde logo og definerte dermed klubben visuelt. Men den inkluderende linjen besto, som innbefattet alt fra diktopplesning og alle sjangere innen rock som ble spilt av amatører.

Ole Jacob Hoel, Rockefilla

:Vi var veldig spente på om det i det hele tatt kom folk, men det ble fullt kaos! Kapasiteten var sprengt, folk kom kravlende inn gjennom vinduene! Jeg leverte Tono-penger til politiet noen dager etter, og fikk beskjed om at det var flere folk på Hard Rock Kafé på Trocadero enn på Sailor-konsert i Nidarøhallen samme uke.

Fjorten dager senere sto Rabies og Sjølmord på plakaten under Hard Rock Kafés nye logo. Nå var løpesedler spredd og plakater hengt opp i en helt annen skala enn fjorten dager i forveien. Responsen lot heller ikke vente på seg. Det lille lokalet med plass til 300 var fylt til langt over randen. Åpningen to uker tidligere hadde bare vært forsmaken. Dette var den virkelige manifestasjonen for den unge trønderske fortrockmiljøet. Rabies og Sjølmord leverte lyd og energi som borret seg langt inn i DNA-strukturen hos de frammøtte.

Torgeir Thue Jonsen, Tomsingan:

Det hele starta med at folk omkring bladet Rockefilla ønska et alternativ til Trøndersk Mesterskap, og utesteder som Night Star, Bajazzo og Cavalero, som ikke er for folk uten penger. Vi ønska et sted for amatørgrupper uten noen spesielle krav. Det eneste kravet er at gruppa ikke opptrer i like skjorter. Grupper som spiller rein dansemusikk er de eneste som får spillejobber. Vi vil bort fra det. Folk må engasjere seg sjøl, lage sin egen musikk.

Misforstått:

System, system

Alt du tenke på

Ka fan e det som e

så alternativt med det

Samma ka æ gjør

Samma ka æ sei

Æ bli alltid misforstått

Samma ka æ gjør

Samme ka æ sei

Æ bli alltid misforstått

Samma om æ dør

Samma som før

Eiendom, Eiendom

Alt du tenke på.

© Åge Utnes, Tomsingan 1978

Det hadde tatt disse trønderne et drøyt år fra første nummer av Rockefilla til åpningen av Hard Rock Kafé – den tiden det var nødvendig for å skape grobunn og marked for en levedyktig rockeklubb. Annenhver onsdag fram til slutten av mai fikk grupper som Rabies, Sjølmord, Slåbrock og Flass vise sitt bidrag til gjør-det-sjøl-kulturen i praksis på HRKs scene. Ikke alle var like inspirerte av den nye bølgen, men HRK holdt dørene åpne for alle ikke-kommersielle, ærlige band, også de som skjelte mot andre sjangere. Derfor kunne man av og til støte på jazzrock, hasjrock, syrerock og endog visesang og diktopplesing på arrangementene.

 

Lekkasjeensemblet, Høstrock 78

 

Lekkasjeensemblet, Høstrock 78

Åge Utnes, Tomsingan:

Midt i en solo i ei låt mens jeg sto og forsøkte å få vekk ei tung snørrklyse mellom G- og H-strengen, forstod jeg at spytting kanskje ikke var en sånn genialt sjarmerende idé allikevel.

Responsen mot HRK var så klar og entydig at kaféen den siste helga i mai tok sjansen på å arrangere Vår-rock i storstua Studentersamfundet. Her trakk hele ti band nesten 500 betalende i en vill, dansegulvfeirende triumf.

Klimakset ble Tomsingan, som etter masse roping og etterlysning fra salen, plutselig materialiserte seg på scenen. Byens nye yndlinger. Råe, ustemte gitarer ga «seg faen i vold», enkelte begynte å spytte (i begeistring), det oppsto klyngende kaos på dansegulvet, folk slapp tak i hverandre og utløste manisk-euforisk massepogo!

Tor Maskin & Tomsingan satte i gang et driv som tvang unge kropper i bevegelse, «beina går i spinn», skrek Rockeforts utsendte til tross for at gitarist Åge Utnes advarte publikum med å si «Vi kain itj spæll, men vi prøve». Tomsingan holdt pulsen oppe, durte i vei før de fridde til publikum i ren rus og takknemlighet. «Plutselig slår dæm over i Ramones: «Do you Wanna Dance», det kjøres, folk dett, kauke …», rapporterte City Rockers etterpå.

 

Johnny Yen Bang! HRK

 

Johnny Yen Bang! HRK

Bitch Boys fikk æren av å avslutte kvelden, og gjorde det hardt og elegant, med innleide blåsere for anledningen. Hard Rock Kafé-miljøet var i rus og henrykkelse over virkeliggjøringen av maratonkvelden og dro med seg bandet opp på et nivå som enkelte fanzineskribenter var sikre på at ville gi bandet platekontrakt i løpet av sommeren.

HRK hadde markert at de var et reelt, anti-kommersielt alternativ til Trøndersk Mesterskap, med band som engasjerte det unge publikummet og begeistret enda flere. Men kvelden viste også tydelig at det var de mest energiske fortrock- og punkbandene som dro med seg publikum, ikke de innadvendte, kunstrockbandene.

I løpet av de neste ukene debuterte ytterligere tre band på HRK, deriblant Johnny Yen Bang! – og Trondheim hadde skaffet seg et kraftig forsprang på samtlige byer i Norge i å skape et ungt og vitalt rockemiljø.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.