Fra punk til new wave

Punk hadde gjennom hele 1977 vært en problematisk og kontroversiell affære for både den etablerte presse og plateindustrien. Det var derfor med stor lettelse at begrepet new wave ble introdusert for norsk presse mot slutten av 1977, selv om denne merkelappen hadde eksistert side om side med begrepet punk i England siden høsten 1976. I dag betegnes punk, new wave, post-punk, ska, mod, powerpop som en og samme bevegelse, med D-I-Y (Do it yourself/gjør-det-sjøl) som mottoet i bånn, og en eksplosjon av ny og kraftfull musikk som resultat. I dag kan det virke smålig å skille punk fra new wave, men i 1978 var det viktig og høyst reelt.

Ved å benytte begrepet new wave og den enda nyere og mer uskyldige betegnelsen powerpop, kunne platebransjen og den etablerte pressen i stedet sette den vanskelige og ubehagelige punken til side. Dermed kunne de konsentrere seg om det de var fortrolige med: å selge musikk laget av artister som ville bli popstjerner og markedsføre ren underholdning til tradisjonelle fans som ville dyrke sine helter.

Mens punk hadde en sosial dimensjon i tillegg til det rent musikalske, ble new wave-artistene oppfattet som mer tradisjonelle, konforme og opptatt av å opprettholde avstanden til publikum. Musikalsk sett var new wave ofte lettere tilgjengelig, ofte med et islett av popmusikk blandet med punkens energi og eksperimentering med forskjellige typer groove, som reggae og svart r&b i stedet for rockens tradisjonelle beat. Det ble ofte sagt at new wave tillot artister som kunne spille og komme tilbake i rampelyset, etter at punken hadde rast fra seg med et skred av anti-musikere. Men det er en myte at det å ikke kunne spille ble dyrket eksplisitt i punken. Det var heller det at mangel på ferdigheter ikke skulle stå i veien for å skape et fengende uttrykk. Man fikk heller tilpasse uttrykket til ferdighetene. Med energien, monotonien og den utvendige minimalismen i uttrykket, framsto dermed punkgrupper som eksponenter for en ren formidling snarere enn en perfeksjonert form, som var pusset og polert i årevis i et øvelokale før man viste seg offentlig.

Da 1978 åpenbarte seg valgte man i ofte den enkle løsningen å avblåse punk som fjorårets mote, for lettere å kunne markedsføre mindre vulgære og kontroversielle artister som Elvis Costello, Police og Blondie under paraplyen new wave eller power-pop. «Det er mange som så at punkrocken forsvant ut av verden så fort som mulig, som ønsker at den aldri hadde oppstått. De vil ha musikk som er mindre opprørsk, noe uskyldig og dagdrømmende, som powerpop», uttalte Billy Idol betegnende til Nye Takter i begynnelsen av året.

Harald Fossberg, Hærverk:

Folk så på punken som en moteflue, på samme måte som «Do the Boogie, Do the Hustle». Det var mange folk som innbilte seg at dette her var liksom den nye dansen. Det er greit nok det, for journalister var opptatt av å skrive om det nye, og når de da hadde følelsen av at det ikke hadde smelt helt gjennom og dessuten at Pistols hadde gått til helvete, da var det lett å si «Pistols har gått til helvete, punken er død», ikke sant, det var veldig kjapt og greit.

New wave-artisten Elvis Costello spilte på Chataeu Neuf i Oslo 2. juli i 1978

New wave-artisten Elvis Costello spilte på Chataeu Neuf i Oslo 2. juli i 1978

Fra et trendperspektiv ble punk sett på som fjorårets greie, powerpop og new wave ble forsøkt framholdt som det korrekte å forholde seg til. Men man ble ikke kvitt punken over natta, til det hadde den for mye substans. Den hadde ristet rockefundamentet for kraftig i grunnvollene, og den hadde gitt mange unge et viktig verktøy i en fremmedgjort og meningsløs verden. «Det synes helt klart at punken i sin mest ekstreme form er på vei ut. Likevel har denne engelske protesten hatt en ikke ubetydelig virkning på popverdenen. Den nye bølgen vil forhåpentligvis henge med en stund ennå, og jeg tror at gitarsoloene må vike for kraftpop i 1978», spådde Tore Neset i det første nummeret av musikkavisen Puls som forelå i april, og hang seg på powerpopen. Da redaksjonen i den nystartede og kompromissløse punkfanzina City Rockers ble bedt om å kommentere ovenfor Ungsosialisten om powerpopen ville overta for punk i England framover, svarte redaktør Jan Olufsen:

Det er bare tull, og det veit man hvis man tar seg bryet med å reise over. Når det oppstår ei slik bevegelse vil alltid noen henge seg på uten å mene noe med det, de faller fra etter en stund. Merk deg at pressen alltid har spekulert vilt i punk, så den er ikke troverdig.

– Pistols har gått til helvete, punken er død

– Pistols har gått til helvete, punken er død

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.